En faktor i argumentasjonen mot KI i kulturen, og det er en romantisering av lidelse og eksklusivitet, skriver Manuela Hofer.
Det har vokst frem en stadig hardere holdning i deler av kunst- og kulturfeltet: Bruker du kunstig intelligens i en kreativ prosess, er man mindre ekte, mindre kunstner, med mindre verdi. Noen går lenger og mener at KI-bruk bør diskvalifiseres fra å delta i kunstneriske fellesskap. Nå nylig kan man lese om en musikkfestival som har avbooket et band som har brukt KI. Dette er ikke bare en feilslutning – det er dypt urettferdig, udemokratisk og ganske sneversynt. Denne ukulturen bør man holde seg for god til.
Historien viser oss gang på gang at nye verktøy i kulturen møter motstand. Da fotografiet kom, ble det avfeid som mekanisk og sjelløst. Da synthesizeren fant veien inn i musikken, ble den stemplet som juks. Digitale verktøy, sampling, autotune, Photoshop er eksempler på medier som har vært utsatt for samme moralske panikk. Likevel er de i dag fullt integrerte og anerkjente deler av forskjellige kreative uttrykk. Kunstig intelligens er ikke et brudd med denne historien. Det er en fortsettelse av den.
Det avgjørende spørsmålet i kulturen har aldri vært hvilket verktøy som brukes, men hva som uttrykkes. Kunst oppstår ikke i penselen, kameraet eller algoritmen – den oppstår i valgene, intensjonene og sensibiliteten til mennesket som bruker dem. En KI lager ingenting av seg selv. Den responderer på menneskelige impulser, idéer, redigering, forkastelser og prioriteringer. Å late som om kunst skapt med KI mangler menneskelig nærvær, er faktisk å ignorere hele den kreative prosessen bak.
Ekskluderingen rammer også sosialt skjevt. KI-verktøy gir mennesker uten formell utdanning, uten tilgang til dyre instrumenter eller studioer, en mulighet til å uttrykke seg kunstnerisk. For noen er KI ikke en snarvei, men den eneste døren inn. Å stenge denne døren i kunstens navn er et paradoks: Man forsvarer en elite, ikke kvalitet.
Det betyr ikke at all bruk av KI er uproblematisk. Spørsmål om opphavsrett, datasett, kreditering og maktstruktur er reelle og viktige. Men disse spørsmålene løses ikke ved å stigmatisere enkeltkunstnere eller innføre moralske renhetskrav. De løses gjennom åpen debatt, regulering og etisk bevisst praksis – akkurat slik vi har gjort med alle tidligere teknologiske sprang.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Det finnes også en annen faktor i argumentasjonen mot KI i kulturen, og det er en romantisering av lidelse og eksklusivitet. Som om kunst bare er gyldig hvis den er tung, langsom og smertefull å lage. Men kunstens verdi måles ikke i hvor mye den koster å produsere, eller hvor mange timer som ligger bak, men i hva den gjør med oss. Berører den? Utfordrer den? Setter den ord, lyd eller bilde på noe vi ikke klarte å uttrykke tidligere uten disse verktøyene?
Å dømme mennesker basert på verktøybruk er ikke kunstkritikk – det er portvokting. Og portvokting har vel aldri gjort kulturen større.
Hvis vi virkelig bryr oss om kulturens fremtid, bør vi slutte å spørre hvordan noe er laget, og heller spørre hvorfor. Ikke hvem som burde få lov til å delta, men hva som faktisk blir sagt.
For i møte med kunstig intelligens står vi ikke overfor kunstens død – men overfor et valg: Skal vi møte endring med nysgjerrighet og rettferdighet, eller med frykt og ekskludering?
Kunsthistorien vil huske svaret.
