– Dette er selve skoleeksempelet på veldreid dramaturgi | Anmeldelse i dialog av «Alle mine sønner»

Skrevet av | 6. mai 2024

«Alle mine sønner» spilles på Nationaltheatrets hovedscene frem til 2. oktober 2024

Regi: Maren Bjørseth
Komponist: Alf Lund Gobolt
Scenograf: Ida Wigdel
Kostymedesigner: Alva Walderhaug Brosten
Lysdesign: Clemet Irbil
Maskør: Ida Kristine Høgbakk
Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Henrik: Denne våren preges hovedstadens teaterrepertoar av amerikansk gullalder, da dramatikere som O’Neill, Albee, Williams og Miller ga nytt liv til amerikansk teater i årene før og etter annen verdenskrig. Vi har tidligere anmeldt Lang dags ferd mot natt ved Oslo Nye Teater, som brakstartet sesongen. Nå har Nationaltheatret gitt oss to nye forestillinger fra det forrige århundrets klassiske renessanse.

Adara: Forut for denne perioden, hadde det amerikanske teateret havnet i en stagnant periode der lettbent underholdning dominerte, med lite ny dramatikk av varig kvalitet. Eugene O’Neill åpnet på ny døren for klassisk dramaturgi og psykologisk realisme, med klar teaterhistorisk forankring, med håndverksmessige elementer klart gjenkjennelige fra Ibsens dramaturgiske verktøykasse. De amerikanske «nyrealistene» har blitt klassikere som alltid er å finne på en eller annen scene. I Norge har vi hatt en særlig forkjærlighet for disse, og Fjernsynsteatret har satt opp en hel rekke av stykker fra denne epoken.

Henrik: Når klassisk dramatikk blir gjenstand for banaliserende krumspring, blir jeg gjerne sittende med følelse av at jeg skulle tilbragt kvelden et annet sted. For eksempel var du og jeg til stede da Nationaltheatret radbrekket Jeppet på Berget ifjor høst; det blir bare tøypeniser og maskingeværsalver i hytt og pine, ironisering over originalteksten, og fjasete regi. Det vi har sett denne våren, har derimot vært en fornøyelse. Når klassisk teater settes opp på autentisk vis, taler det til alle deler av sjelen. Filosofiske og moralske problemer kommer under debatt, og vår evne til empatisk innlevelse stimuleres.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Adara: Millers Alle våre sønner, er selve skoleeksempelet på veldreid dramaturgi. Handlingen griper oss fra første stund. Dette er et handlingens stykke, hvor fortiden og nåtidens hendelser holder oss på pinebenken. Det vil ikke ende godt, det vet vi, men ikke hvor dypt i elendigheten det vil bære, og hvem tragedien vil råke hardest. 

Henrik: Her benyttes alle triksene i boken, men uten at det blir forutberegnelig; karakterene har sine livsløgner, som eksponeres etterhvert som handlingen går sin gang. Vendepunktet kommer med et uventet besøk, og til slutt, en beskjed – her i form av et brev – som legger det hele i grus. Tragedien virker som et nådeløst maskineri, der menneskekjøtt kvestes under skjebnens hjul.

Adara: Denne ene dagen hvor handlingen finner sted, er en varm og skyfri augustdag i hagen til familien Keller. Det upåklagelige været skal ikke vare; det er meldt regn til kvelden. Natten før handlingen starter, har det vært storm. I sin tid ble det plantet et tre til ære for Larry, sønnen som aldri kom hjem fra krigen. Nå har vinden veltet treet over ende.

Henrik: Vi møter en familie dypt preget av en sønn som aldri kom hjem ved krigens slutt. De gjenværende – mor Kate, far Joe og broren Chris – har funnet hver sin måte å håndtere dette på. Joe er en pragmatisk mann, viet til fremtiden og sin stilling som fabrikkeier. Husfruen Kate lever i fornektelse; for henne er ikke sønnen død, men levende et sted, og vil når som helst komme hjem – akkurat slik det står om i avisene.

Petronella Barker som Kate Keller. Foto: Erika Hebbert

Adara: Vi har møtt denne kvinneskikkelsen før, senest i En lang dags ferd mot natt. Det bankende morshjertet som ikke vil innse at håpet er ute. Hun som klorer seg til håpet om at alt skal bli som før, og således vakler mellom galskap og kjærlighet. Jeg forstår hvordan en mor kan føle det slik, men sannheten er at Kate Keller har flere beveggrunner for sin fornektelse, enn morskjærlighet.

Når Ann Deever, som var Larrys ungdomskjæreste, dukker opp, ønsker Kate å finne en alliert i troen på at Larry lever. Men Ann venter ikke lenger på Larry. Når Kate innser at Ann og Chris har forelsket seg, vender hun seg mot Ann, og forsøker å sabotere den gryende kjærligheten. 

Henrik: Husets sønn, Chris, synes ikke å ha arvet sin mor eller fars temperament eller livsinnstilling. Han er idealistisk anlagt, og forstadslivet innfrir ikke hans moralske krav til menneskene. Etter å ha mistet mange våpenbrødre i krigen, sjokkeres han av at «alt er som før». For Chris er det amerikanske hverdagslivet, med sine kjøleskap og raske biler, stenket med de falnes blod.

Adara: I oppsetningen møtes alvor og skjemt i skjønn forening, hvilket faller undertegnede i smak. Det er en stram, men leken regi, med små knep som stort fungerer godt – som en usynlig sigarett i hånden på legefrue Sue Baylis. Det er husets naboer, og da særlig legefruen, som bringer det komiske til bords. Sue Baylis, spilt av Tone Mostraum, har en fornøyelig fremtoning, som får salen til å trekke på smilebåndene. Spillestilen minner meg om den til Elsa Lystad, med sin evne til å få latteren til å boble frem hos sitt publikum for det minste lille vink. 

Henrik: Hva gjelder alvor, gestaltes mor og far Keller på mesterlig vis. Kim Haugen bærer Joe Kellers mørke hemmelighet med overbevisning, og inviterer til sympati med en mann som i krigsårene stiltes overfor et moralsk dilemma. Valget stod mellom bedriften og således sønnenes fremtid, og faren for at defekte flydeler ville kunne styrte amerikanske piloter i døden. Da dette faktisk inntraff, ble Joes kompanjong dømt til fengsel i hans sted. Vi aner at Joe er skyldig, men Haugens rause og varme gemytt gjør meg tilbøyelig til å se saken fra Joes perspektiv.

Adara: Mor Kate er en nevrotisk pilleknasker, men støtter sin manns forsøk på å bygge opp en normal hverdag i et gjestfritt og varmt hjem. Vi møter henne først ikledd morgenkåpe, og tydelig preget av nattens uvær og en ukjent cocktail av medikamenter. Hun er nedsløvet, men kvikner til ved muligheten til familiært renkespill, og til å planlegge ettermiddagens storslåtte utflukt. Med sin samtidig subtile og pregnante tilstedeværelse klarer Barker å romme Kates kompleksitet og humørsyke. Kates nedtonede reaksjon når tragedien inntreffer i siste scene, kan enten være et uttrykk for langvarig selvkontroll eller fullstendig resignasjon.

Henrik: En skuespillerprestasjon jeg også vil trekke frem, er Olav Waastad som Anns bror George. Waastad gjør alt ut av den scenetiden han har, formelig presser svettedråpene fra pannen, og skaper en klein og forstokket karakter på kollisjonskurs med familien Keller. Georges entré mot slutten av første akt er regimessig briljant, der lys og musikk inngår i en god, gammeldags cliffhanger.

Adara: Musikken må nevnes. Bakerst på scenen, i Kellers hjem, står et klaver. Dette betjenes gjennom oppsetningen, og synes å være kilden til musikken vi hører. Musikken er oppbyggelig for handlingen og går i ett med den, nærmest glemt når det hele er over. Men jeg husker den som vakker, og at den ikke overdøvet hverken handling eller karakterer. Det samme kan sies om belysningen.

Henrik: Alva Walderhaug Brostens kostymer gjør et behagelig inntrykk; de viser hen til den aktuelle tidsperioden, men kunne også blitt båret idag. Karakteren Ann er riktignok et unntak, med sin pussige vest og hipsteraktige fremtoning. I starten av stykket snakker familien Keller om at Ann er det yndigste og skjønneste vesen som tenkes kan. Det skjærer derfor litt i øyene når Ann ankommer og er direkte usmakelig antrukket, i motsetning til øvrige karakterer.

Adara: Scenografi og kostymedesigner kunne med fordel ha koordinert seg mer. De estetiske signalene vi får er ikke helt på bølgelengde. Kostymene er klassiske, i duse farger. Men det første som møter oss på scenen, er et blått lerret der det projiseres noen geometriske former. Om det ligger en dypere mening bak disse former og farger, gikk dette meg hus forbi. Hvorfor scenen domineres av en grell aliminiumsintallasjon, står likeledes ubesvart ved teppefall. Ellers fylles scenen av hagestoler i plast, som i det minste benyttes i regien og bringer tankene hen til hageselskaper og sommerdager.

Henrik: Jeg også har litt å utsette på det visuelle uttrykket. Men dette kom ikke veien for en ryddig og stram regi, der handling, karakterer og tekst alle fikk det fokus de fortjener. Dramatikken er ypperlig, og fremføres av briljante og nærværende skuespillere. Men dypt berørt ble jeg allikevel ikke.

Hyppigheten rundt skandaløse restaureringer av klassiske malerier har økt de siste årene og man kan ...
Skjønnhet er nærmest utdatert i moderne estetikk, tenkning og samfunn. Det er som om en ...
Anmeldelse av Måken, Torshovteateret (spilles fra 30. august til 19. oktober) «150 år gammelt» «Dere ...