Problemet er ikke monarkiet, men hvordan vi utpeker våre monarker. Det må etableres en institusjon som sørger for at monarken er en aristokrat – det vil si, en hersker som er bedre enn den jevne nordmann, helst langt bedre, og som vi kan strekke oss etter som et forbilde, skriver Henrik Høeg.
Det er et ubeleilig tidspunkt: Idet rettssaken mot Marius Høiby skal til å begynne, blir det klart, gjennom amerikanske rettsdokumenter, at hans livsstil og verdier ikke er sugd av eget bryst, men av sin mors. Igjen vil diskusjonen omkring kongehuset oppstå: Hvordan kan vi som moderne og demokratisk samfunn unne oss denne anakronismen, når det attpåtil ikke fungerer?
Men spørsmålet er feil formulert. Monarkiet fungerer, og dets idégrunnlag er solid. De ulike statsmakter trenger et felles statsoverhode, være det en monark eller en president. Da er en monark å foretrekke, fordi en valgt president ikke utviser samme kontinuitet og verdighet som monarken, som regjerer til sin død. Enten overhodet besøker fjerne land eller norske kommuner, er det simpelthen mer stas med en konge eller dronning, enn en avdanket eller nedtrappet politiker.
At monarkiet er forbundet med verdighet og seremoni, kommer av noe dypt menneskelig i oss. Monarkiet inviterer til romantikk og patriotisme, og i krigstid heter det: «For Konge og Fedreland!». Der valgte representanter skal representere befolkningen, representerer monarken landet – derfor nærer vi et legitimt håp om at monarken skal være bedre enn oss. Monarkiets idé er aristokratisk – det vil ordrett si, «de bestes styre».
De ulempene ved monarkiet som nå trer frem i dagen, skyldes diskrepansen mellom monarkiets idé og monarkens person. Under de første tre generasjoner med norske monarker fra fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, fra Haakon til Harald, har dette problemet ikke kommet på spissen. Vel har vi ikke hatt grunn til å tro at disse mennene har vært spesielt evnerike fra naturens side, men embedet og situasjoners alvor har fått dem til å bringe frem det beste i seg selv, for slik å skjøtte oppgaven på en kurant måte.
Ved overgangen til tredje generasjonsskifte, ser vi imidlertid at diskrepansen blir for stor. Kronprinsen har riktignok, etter alt å dømme, ikke stått i direkte forbindelse med Jeffrey Epstein, og der noen kan laste ham for manglende dømmekraft på annet hold, kan ingen av oss styre hvor Amors piler lander. Mellom ytterpunktene fremtrer den nøkterne kjensgjerning at Haakon ikke er spesielt lastefull, men egentlig en ganske vanlig norsk mann, som under andre omstendigheter ville levd sitt liv utenfor det offentlige søkelys.
Kanskje har man trodd at en person født og fostret av forrige generasjons monarker, gitt at denne skulle være evnerik, også vil være begavet. Denne antagelsen har imidlertid slått feil, i Norge såvel som i andre monarkier. Selv om monarken – og her kan man si: ved et lykketreff – skulle få et evnerikt barn, er det ingen garanti for at denne blir arving, blant de andre medlemmer i søskenflokken. Et arvemonarki kan ikke verve den best egnede fra befolkningen, når det ikke engang kan sette én enkelt families best egnede på tronen.
Problemet er således ikke monarkiet, men hvordan vi utpeker våre monarker. Det må etableres en institusjon som sørger for at monarken er en aristokrat – det vil si, en hersker som er bedre enn den jevne nordmann, helst langt bedre, og som vi kan strekke oss etter som et forbilde. Den eneste måten å garantere dette, er å utpeke en kandidat som allerede ved sine livsgjerninger har vist seg å være særlig evnerik, og som allerede har representert Norge på en fordelaktig måte.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Gitt disse vilkår, er det naturlig at vi ser til idrettens verden. Her finnes det rikelig med særlig evnerike personer, som allerede fungerer som Norges representanter i inn- og utland. Idrettsfolk utmerker seg ved sin viljestyrke, arbeidsmoral, evne til måtehold, samt deres fysiske styrke og utholdenhet. De er medievante og folkekjære. Ettersom deres gevinster er vunnet ved blod, svette og tårer, utgjør idrettsfolket et unntak blant norske eliter: Vi unner dem deres suksess.
Noen vil kanskje ønske seg en monark med kulturelle eller akademiske meritter, men dette vil virke mindre samlende. Kulturfolk er mer kontroversielle enn idrettsfolk. De har et større behov for å bekjentgjøre egne standpunkter, og i det hele tatt iscenesette seg selv, noe som kan virke splittende. Dessuten er kulturfolk mer tilbøyelige til rus og skandaler, hvilket jo er en del av problemet ved vårt nåværende monarki.
Monarken bør heller ikke velges i kraft av å være akademiker eller intellektuell. Prateklassen vekker ikke de samme patriotiske eller nasjonalromantiske følelser som mer idrettslige prestasjoner. På et arketypisk nivå, er den intellektuelle mer å sammenligne med trollmannen, som en Merlin eller en Gandalf. Vi verdsetter slike mennesker i sin egen rett, men de er ment å være monarkens rådgiver, snarere enn monarken selv. En monark bør ha kløkt og sunt vett, men deltar heller i idrettslig enn filosofisk kappestrid. Dette kommer av at monarken, opprinnelig sett, utmerket seg ved sin evne til å lede sin hær i krig, hvilket krevde atletiske såvel som taktiske ferdigheter.
Det er ikke mangel på norske idrettsutøvere som kunne kastet glans på landet i rollen som monark. Særlig folkekjære er jo våre skikonger og -dronninger, hvilket navnet indikerer. En person som Therese Johaug har gjennom mange år utvist usedvanlig viljestyrke og sjeldne idrettslige talenter, samtidig som hun fremstår utadvent, fremoverlent og generelt «påskrudd». Hvis bare noen av hennes mangfoldige krefter ble viet dronningembetet, kunne hun representert Norge på en ytterst fordelaktig måte.
Man kan spørre seg hva som blir forskjellen mellom en monark og en valgt president, dersom ikke monarken får tittelen i kraft av sin herkomst. Det er flere forskjeller mellom et aristokratisk monarki, som beskrevet, og en republikk. Den første forskjellen er tittelen: At det overhodet kalles «konge» eller «dronning», vil i seg selv gjøre vedkommende mer karismatisk og inspirerende enn det mer inntørkede «president». En videre forskjell er regjeringstiden: Der en president sitter i én eller to perioder, sitter monarken på livstid, eller i det minste, så lenge helsen måtte tillate det.
Ikke minst er monarken, i motsetning til en president, ingen politiker. Monarken skal virke samlende for nasjonen, mens politikere derimot virker splittende. De egenskaper en ledende politiker typisk legger for dagen, med evne til pragmatisme, renkespill og et visst hykleri, er heller ikke egnet for en aristokratisk monark. Ved å heve seg over maktkampene som kjennetegner politiske ledere, skal monarken virke som et samlende forbilde. Dette er ikke uttrykk for noen politikerforakt: Den mer «machiavelliske» dyd som kjennetegner den jevne politiker, er simpelthen annerledes enn den mer åpent forbilledlige dyd som kjennetegner en aristokratisk konge eller dronning.
Hvordan monarken skal velges i praksis, er et åpent spørsmål. Ved forrige monarks avgang eller død, kan det avgjøres ved avstemning i storting, eller allmenn folkeavstemning. Kandidaturene kan avgrenses negativt så vel som positivt. Viktigst er det at den som har vært innvalgt i storting, fylkesting, byråd eller lignende organer – kort sagt, et medlem av politikerstanden –, ikke er valgbar. Dernest kan det settes positive kriterier, som at kandidaten må ha vunnet minst én olympisk medalje. Dette kravet kan imidlertid virke for begrensende, idet det utelukker den type eventyrer- og naturfolk som nordmenn beundrer på lik linje med idrettsstjerner, av typen Kristin Harila og Lars Monsen. Viktigst er uansett det negative kriteriet, som utelukker enhver yrkespolitiker.
Det finnes også alternativer til ordinær folkeavstemning, hva gjelder den endelige utvelgelsen av monarken. For eksempel kan det avgjøres ved en slags tvekamp mellom idrettsutøvere og eventyrere, av typen «Mesternes mester». Den som vinner denne tvekampen, har vist seg å være ikke bare en habil kandidat, men også den beste blant de utvalgte.
I utformingen av en ny monarkisk institusjon, er det bare fantasien som setter grenser. Det viktigste er at monarken er en sann aristokrat, som gjennom sitt liv og virke fungerer som et forbilde for oss vanlige dødelige. For der negative eller middelmådige forbilder virker nedbrytende for fellesskapet, vil et positivt forbilde derimot styrke den nasjonale selvtilliten. En aristokratisk monark vil skape takknemlighet og pliktfølelse overfor fellesskapet, og virke oppbyggelig på enkeltmenneskers livsvalg og verdier.
