Dette er helt klart en Jane Austen, men ikke slik du husker henne.
Hvem vil vel ikke ha nok et gjensyn med wellington-støvler, flosshatter, empire-draperier og en god porsjon sivilisert kurmakeri? I dag som for tyve år siden, er det nok av ungpiker som strømmer til fjernsynet hver gang avisene varsler om et nytt periodedrama, og det særlig hvis kvinnen som står bak skapelsen går under navnet Jane Austen.
Med det for øye, var det likevel noe helt annet som preget vår, og andres nyfikenhet da serien stundom viste seg på skjermen i romjulen. Regissøren bak, som også skrev manuskriptet, Andrew Davies, har nemlig tatt et radikalt steg ved å studere noe ulest av forfatterinnen. Ja. Du leste rett. Det kjente universalgeniet innenfor romantisk film har gjort noe ytterst få ville turt å gjøre i hans bransje; han har gyvet løs på Sanditon, Jane Austens uferdige manuskript.
Starten griper seeren
Det synes å være en alminnelig og vedtatt oppfatning at enhver Austen-inspirert heltinne trenger en trass og uoppnåelig helt ved sin side. Denne dynamikken har Austen (og Davies) utført med glans.
Vi følger en ung landsbypike, Charlotte Heywood, som blir invitert av to forbipasserende om å slå følge til den nye, voksende badebyen Sanditon. Under oppholdet blir Heywoods uskyldige sinn stilt ansikt til ansikt med en rekke svært markante karakterer som, på både godt og vondt, er med på å prege og forandre hennes syn på menneskeheten og samfunnet.
Vår heltinne møter sin helt, Sidney Parker, bare tjuesyv minutter inn i første episode, en scene som kan få alle Austen-elskeres hjerter til å hamre. Herrens atferd er høflig, men en smule misantropisk, og han synes å trives best i sin egen lille boble, utenfor det mer overfladiske selskap. Hans mystiske fremtoningen gjør at man øyeblikkelig klistrer øynene til skjermen. Heltens karakter er sterkt inspirert av den tidligere alfa-modellen, Mr. Darcy fra Austens roman, Stolthet og fordom.
En radikal blanding av Stolthet og fordom og Northanger Abbey
Spenningen akselereres når heltinnen Charlotte Heywood blir konfrontert med en amper leksjon fra Sidney Parker mot slutten av første episode. Heywood blir skjelt ut av Parker for spøkefullt å dele sin svekkede oppfatning om Sidneys bror, Thomas Parker, som hun bor hos. «Jeg burde ikke ha forventet så mye av en pike med så lite erfaring», sier han og forlater åstedet. Heywood føler seg skamfull og primitiv, og i løpet av de resterende syv episodene av serien gjør hun alt i sin makt for å gjenvinne hans respekt. Gjenkjennelig?
Dette er helt klart en Jane Austen, men ikke slik du husker henne. Det er nemlig noe som skurrer med de vanlige stereotypene. I dette ene skrevne kapittelet av Sanditon, virker det som om forfatterinnen forsøkte seg på å skape en radikal blanding av sine to tidligere romaner. Parkers veldige stolthet og Heywoods troskyldighet får oss til å lure på om Austen kan ha prøvd seg på å kombinere helten fra Stolthet og fordom med heltinnen fra Northanger Abbey, et modig og usedvanlig trekk med tanke på at hun da har valgt å sette sammen det ekstreme feminine opp mot det ekstreme maskuline – noe som aldri har skjedd i de tidligere romanene.
Vanligvis, når helten er tøff og potent, er heltinnen tilstrekkelig mer maskulin og frekk, slik at hun på denne måten kan klare å holde sin «villhest»i tømmene. Og når heltinnen er skjør og sart, er helten gjerne mer hjertelig og imøtekommende.
Stram karakterutvikling
Med sin driftige historielinje med sjarmerende produksjoner som Little Dorit, Krig og fred og Bridget Jones’ dagbok, kan vi intet annet enn å håpe på det aller beste fra regissøren Andrew Davies.
Serien er inndelt i tre historier. Med unntak av helten og heltinnens romanse har vi de klassiske antagonistene: Den pengesyke kurtisør, Edward Denham, som sammen med sin søster, Esther Denham forsøker å overta arven til byens gamle enke. Og så har vi den utstøtte, Miss Lambe, en ung vest-indisk pike med afrikanske aner som rebelsk trosser alle normer og er ikke redd for å ytre sin mening i selskapslivet.
Intrigene blir kompliserte, med forbudte affærer og andre hemmeligheter. Med visshet om hvor krevende det faktisk er å holde på en stram struktur i serieformat, sitter seerne fastspent i setene og trygler om at alt ikke skal ende i et eneste stort kaos. Men i episode fem kan vi trygt fastlegge at regissøren lever opp til sitt rykte: Til tross for et komplisert prosjekt med flere personligheter og historier tilknyttet samme plott, presterer den med en ryddig kronologi.
Helten og heltinnen skinner som to solstråler
Selv om Austens forfatterskap bare er vist i den første episoden av den åttedelte sekvensen, kunne ikke den videre dynamikken mellom Heywood og Sidney Parker vært mer frisk, og samtidig så riktig med hensyn til Austens tidligere arbeider. Den yndige, skjøre skapningen som Heywood bebor er til å rødme av, og Sidney Parker er kanskje enda litt mer stolt og suveren enn den klassiske Mr. Darcy. De to ved siden av hverandre skinner som to solstråler og får publikum til å smelte. Har vi en ny vinner?
Theo James virker som om han har forstått Austens begrep om alfa-hannen i rollen som Sidney Parker. Det ligger ikke et snev av noe inkonsekvent eller svakt i hverken stemmen eller kroppssproget. En mektig rolleprestasjon. Rose Williams er uten tvil søt i sin rolle som Charlotte Heywood, men hennes tale og uttrykksmåte kan til tider virke noe påtatt.
Derimot stod Charlotte Spencer (i rollen, Esther Denham) særlig ut i sin livaktige fremstilling av den kolde, pengeløse kvinnen med syndefulle lyster. Crystal Clarke i rollen som Miss Lambe ligger forøvrig på lik linje håndverksmessig. Hun leverer stort i emosjonelle scener, men viser likevel intet tegn til overdrivelse.
Jane Austen ville snudd seg i graven!
Akk! Nu har vi kommet dit – til den grufulle slutten som fikk Jane Austen-tilhengere til å hyle av forskrekkelse. [Advarsel: Nedenfor røpes avslutningen!]
Etter en lang og begredelig av-og-på seanse i helten og heltinnens vennskap, innrømmer de endelig sin romantiske tiltrekning for hverandre. Charlotte Heywood føler på kjensler hun aldri i livet har vært kjent med før, og Sidney Parkers pessimistiske holdning til verden har blitt belyst av en ungpikes smil. Alt lover godt for et fruktbart ekteskap mellom de to, og seerne er klare for en klassisk finale, men … Hva skjer?
Helten ender ikke opp med å gifte seg med heltinnen! Isteden velger han å dele ekteskapsløfter med Eliza, en gammel, men tydelig slukket, flamme som har kommet tilbake til byen. Disse to fant kjærligheten sammen for mange år tilbake, men Eliza endte opp med å gifte seg rikt og knuste dermed hjertet til Helten. Nu som hun har blitt enke, har hun begripeligvis kommet tilbake til Sandtion for å gjenvinne den hun sviktet.
Til tross for at Parkers hjerte har forlatt Elizas for lenge siden, og nu bærer fast bosted hos Heywoods, velger han Elizas store formue, som del av et løfte han gav broren om å redde han ut av nådeløs fattigdom. Avslutningen blir altså et innovativt grep som aldri før har blitt vist hos Jane Austen før, hverken i adapsjonene eller i hennes egne bøker: Heltinnen ender altså opp med å reise hjem gråtende og sønderknust, mens helten gjør en ed med en han ikke elsker.
For alle som er godt belest i Jane Austen, kan dette virke som et hån mot hennes skaperverk. Den britiske forfatterinnen er tross alt kjent for å ha «reddet seg selv»gjennom sine bøker, i form av at hun alltid skrev lykkelige slutter, som en flukt fra hennes egen vanskjebne i kjærligheten.
Kan det hende at Davies forsøkte seg på en tankevekkende moral: Når Sidney Parker gifter seg inn i rikdom, gjør han akkurat det samme som Eliza da hun forlot ham i fortiden. Historien gjentar seg. Likevel: Jane Austen ville snudd seg i graven hvis hun fikk nyss om regissørens nye manøver.
På den annen side kan det jo være at Davies hadde en lenger plan for sitt manuskript. Vil det komme en sesong to? Regissøren forblir taus. Vi får vente i spenning.