Hvorfor jeg og mange andre har sluttet å bruke ordet «kunst»

Publisert 7. februar 2020 av

Min far er en historiefortellende maler. For litt over tyve år siden sluttet han å kalle sine bilder for «kunst» og erstattet det med «kitsch». Jeg var bare et par år gammel og kunne knapt snakke. Men jeg husker årene som kom efterpå. De var mildt sagt dramatiske.

Ord har makt. De kan sende en i fengsel, i döden. De kan forandre tankesettet til en hel menneskehet. Det min far innså, og som jeg har kommet til å forstå, er at kunstbegrepet er en av hovedårsakene til den störste kulturepidemien verden har vært vidne til.

Denne epidemien gjennomlever vi akkurat nå.

Jeg hörer hvermansen på gaten klage: «se på de stygge, flate betongbygningene — er det ikke forferdelig?» Eller han som ved utstillingsåpningen sier: «jeg forstår meg ikke på kunst», for så å forlate galleriet… oppgitt, forvirret. Eller han som ler hånlig av en vilkårlig strek på lerretet og utbryter: «selv jeg kan lave det der», og ofte faktisk ender opp med å lave det.

Til slutt er det selvsagt en eller annen som stiller det tilsynelatende, idiotiske spörsmålet: «Hva er kunst?» Og som mange andre har du sikkert gjort det samme — med god grunn. «I kunsten er alt lov», sies det. Det er ikke helt riktig.

La meg ta deg med på en reise gjennom historien for å vise deg hvorfor min far, jeg og mange andre har sluttet å bruke ordet «kunst».

Kunstbegrepet blir til

Frem til opplysningstiden, betöd «kunst» utelukkende videnskap og var ikke synonymt med personlig uttrykk eller kreativ utfoldelse. I 1740-utgaven av den fransk-akademiske ordboken, ble «kunstner» fortsatt definert som «en person tilknyttet en videnskap, spesielt en som utförer kjemiske operasjoner».

Seks år senere lanserte den franske filosofen Charles Batteux fellesbetegnelsen «de skjönne kunster» for maleri, skulptur, musikk, gestikulering, dans, og poesi.

Dette er et avgjörende öyeblikk i historien.

– Ilöbet av andre halvdel av 1700-tallet ble «de skjönne kunster» forkortet til «kunst» — eksemplifisert gjennom boken Historien om antikkens kunst (1764) av Johann Winckelmann,  som også introduserte ideen om en «kunsthistorie», skriver Bork S. Nerdrum. Illustrasjonsbilde: Utsnitt av «Portrett av Johann Joachim Winckelmann» (c. 1777) av Anton Raphael Mengs.

For förste gang oppstod det en separasjon der håndverkeren ble underordnet f.eks. skulptören og maleren — som nå fikk status som «skjönne kunster». Det var selvfölgelig grunner til dette. Å opphöye disse disiplinene hadde vært et tema siden renessansen. Men konsekvensene det fikk for håndverket var fatale.

Ilöbet av andre halvdel av 1700-tallet ble «de skjönne kunster» forkortet til «kunst» — eksemplifisert gjennom boken Historien om antikkens kunst (1764) av Johann Winckelmann,  som også introduserte ideen om en «kunsthistorie».

Salgskataloger på 1750-tallet viser at man begynte å plassere navnet på maleren för beskrivelsen av bildet, hvilket impliserte at utöveren var blitt viktigere enn verket. Ifölge Rousseau var det også på denne tiden at en «selvhöytidelig gjeng» med «kunstnere» gjorde seg gjeldende.

«Moderne kunst er en oppfinnelse fra det 18. århundret», skriver Larry Shiner i sin svært veldokumenterte bok The Invention of Art (2001). Han kunne like gjerne sagt «Kunst» med stor K og droppet «moderne».

«Kunst», som kun hadde vært synonymt med videnskap, fikk på 1700-tallet en autonom betydning. Kunst ble en videnskap i seg selv.

Filosofene som formet kunstbegrepet

De definerer de fundamentale verdiene — dine, mine og andres — og forårsaker samfunnsomveltninger med pennen i hånden. Franske filosofer skapte kanskje begrepet i utgangspunktet. Allikevel var det romantikkens tyske idealister som kom til å definere kunstens vesen. Hvordan gikk dette til?

La oss först skru klokken frem til det forrige århundret:

På 1980-tallet tillot postmodernismen at min far fikk suksess med sine barokke bilder i Amerika. Slike friheter blir det fort slutt på.

På 1990-tallet slo modernismen tilbake som en boomerang og har siden hatt den vestlige kultur i sitt jerngrep. Min far har alltid sökt seg til filosofien for å finne svar på hvorfor ting er som de er, så efter Glasnost forundret det ham at en landeplage som modernismen kunne gjenvinne maktposisjon og atter kneble det klassiske uttrykket.

Undertiden hadde han oppdaget at den tyske idealismens George Friedrich Hegel ydet stor innflydelse på kunstens verdisett og han holdt flere foredrag om dette.

«Du får det til å höres ut som en slags konspirasjon», sa en journalist en gang på 1990-tallet, «men det kan det jo ikke være. Det er ikke sånn at folk sitter og organiserer seg for å fremheve en annen form for kunst.»

«Nei», svarte min far, «det er det Hegel snakker om, denne tidsånden, som i seg selv kan være ganske konspirativ uten at folk vet noe om det. Det er en totalitær tidsånd som gjör at ingen tör si hva de mener, alle er kneblet.»

Hegel mente at alle kunstverk tilhörer og gjenspeiler tidsånden — at fortiden derfor ikke må gjentas, da dette er det samme som å forråde fremskrittet. Dertil påstod han at menneskekroppen ikke lenger var i stand til å uttrykke ånden og erklærte at «selv en ubrukelig tanke som entrer en manns hode, er mer verdifullt enn noe produkt av naturen.»

Et annet aspekt ved kunstepidemien er hangen til «personlig uttrykk».

I 1774 publiserte den skotske professoren Alexander Gerard et essay hvor «kunstnergeniet» beskrives som en oppfinner på likefot med videnskapsmannen. Særlig fremheves den antikke forfatteren Homer som et eksepsjonelt geni og skaper av «original kunst». Til sine udödelige verk var Homer nemlig nødt til å «penetrere seg selv» da han formodentlig ikke hadde tilgang på tidligere modeller til efterligning.

Gerrard gikk så langt som å påstå at alle Homers efterfölgere er mindreverdige, nettopp fordi «i alle kunstene har egenskapen til å oppfinne vært ansett som det eneste kriteriet for å betegnes som et geni.»

Men den tenkeren som virkelig skulle sette preg på kunstbegrepet var Immanuel Kant. Noen kjenner ham også som kunstens far, for det er ingen filosof som har påvirket den mentale helse i moderne tid mer enn Kant.

– Det er ingen filosof som har påvirket den mentale helse i moderne tid mer enn Kant, skriver Bork S. Nerdrum. Illustrasjonsbilde: Utsnitt av “Immanuel Kant” (1768) av Johann Gottlieb Becker.

I Kritikk av Dömmekraften (1790) skriver han at geniet ikke behöver kunnskap i det hele tatt, at geniet ikke vet hvor ideene hans kommer fra, at genialitet er ugyldig hvis det utföres med glede. Publikum kan heller ikke glede seg over et verk utfört av et geni, da dette resulterer i en «uren dom».

Kants estetikk er årsaken til interesselösheten man kan se blant dagens kunstnere og i dagens kunstgallerier. Det er også årsaken til at kunstnerne famler mer hjelpelöst enn barn med tegnepapiret.

Men er det i det hele tatt mulig å lære seg å bli en mester? Nei, svarer Kant. «Alle er enige», skriver han, «om at genialitet helt og holdent står i motsetning til efterlingingens ånd.» Og «siden læring ikke er annet enn efterligning, er altså den störste lærenemhet (kapasitet) som sådan ikke det samme som genialitet.»

På midten av 1990-tallet, da min far for annen gang i sitt liv leste Kants Kritikk av Dömmekraften, falt brikkene på plass. Platons tyranniske, poesi-fiendtlige filosofi hadde lagt grunnstenen, men det var Kant som satte fart på en epidemi som fortsetter å bre seg over et allerede utsultet kulturliv — inn i vår tid.

Men hva skjedde med de som nektet å föye seg efter Kant, Hegel, og kunstens dogmer?

Kitsch blir Kunstens onde halvbror

Efter at förste verdenskrig bröt ut i 1914, skrev den atonale komponisten Arnold Schönberg et brev til Alma Mahler om sine kolleger Bizet, Ravel og Stravinsky. Med et glödende kamplynne proklamerte han at «nå skal vi slavebinde disse kitschhandlerne og lære dem å akte den tyske ånd og tilbe den tyske gud».

Det er ingen som sikkert kan peke på kitschens fødselssted, men det antas at begrepet kom til på 1880-tallet i München. Med henblikk på formingen av det relativt ferske kunstbegrepet og diskusjonene rundt hva som var lov og ikke lov i kunsten, er det ikke så rart at et ord som kitsch ble lansert som den syndefulle halvbroren.

Kunstens interesselöshet fikk dermed sin motpol i Kitschens sentimentalitet. Originalitet fikk sin motpol i Kitschens kopiering, og tidsånden — i Kitschens fortidsbefengthet.

«Kitsch er samtidsformen for gotikken, rokkokkoen, og barokken,» står det å lese i det ufullendte teaterstykket Kitsch (1917) av den tyske dramatikeren Frank Wedekind. Mangelen på nettopp tidsånd forklarer kunstpolitiets kitsch-stempling av 1800-tallets såkalte stilforvirring i arkitekturen.

«Hvis legemliggjørelsen av den grunnleggende ideen i vår tid ble funnet i viktoriansk arkitektur», skriver Hermann Broch i 1933, «da ville vår tid utvilsomt ha blitt kalt kitschens tidsalder».

Monumentale, klassiske byggverk under ferdigstilling ved inngangen til det 20. århundret, var ikke på akkord med tidens stilmote (eller ånd) og ble slaktet som kitsch. Ta for eksempel Neuschwanstein slott i Tyskland — den imfamöse «Kongen av Kitsch». Eller Viktor Emanuel II-monumentet i Rom, som sist ved en journalist i The Glasgow Herald ble avfeid som et «gigantisk stykke 1900-talls kitsch fordekt som klassisk arkitektur».

Av den krasse kitsch-kritikken, får man ofte inntrykk av at kitschen er et syndefullt onde som må tilintetgjöres. Den er «villedende», skriver avantgardisten Clement Greenberg, «Den har mange nivåer, og noen av dem er avansert nok til å utgjöre en fare for den naive söker av det sanne lys.»

Problemet er ikke at kitschen ikke er skjönn nok. Tvert om, kitschen «velter seg» i skjönnhet, som Hermann Broch skriver. Den utgjör ikke et estetisk men et etisk problem.

Kitsch, et annet ord for «Klassisk»

Hvis man fjerner de negative konnotasjonene, er det ikke så vanskelig å se at kitsch er et annet ord for klassisk. Gjennom Aristoteles’ dyrking av mimesis, historiefortelling og dygd, skapte Europa en stor kopi av den greske kulturen — den italienske renessansen.

Det at man i dag kaller verkene til Tizian, Michelangelo og Caravaggio for «kunst» er en anakronisme som hånd i hånd med den historistiske oppfatningen av kultur gjennom tidene, har skapt et misvisende bilde av fortiden. 

– Hvis man fjerner de negative konnotasjonene, er det ikke så vanskelig å se at kitsch er et annet ord for klassisk, skriver Bork S. Nerdrum. Illustrasjonsbilde: “Sonatorrek” av Odd Nerdrum.

Er det så underlig at min far, efter alle de årene hvor det ble sådd tvil rundt gyldigheten av hans ‹kunstnerskap» og med all kritikken om at han var sentimental, pastisj, teatralsk — at han da valgte å erklære seg som kitschmaler? «I kunsten er alt lov», sies det. Ja, det er riktig, såfremt det ikke er klassisk og såfremt det får et godkjent-stempel av kunstpolitiet.

Min far har, fra han som ung mann forlot kunstakademiet og hengav seg til Rembrandt og de gamle mestere, arbeidet i en tradisjon som går forut for 1700-tallets kunstoppfinnelse. Det samme gjelder hans fremtredende kolleger Sebastian Salvo, Mark Belicario, Molly Judd, Cheng Wu og Li Dong.

Den gresk-romerske håndverkstradisjonen verdsetter læring gjennom imitasjon av naturen, teknisk ferdighet, historiefortelling. Dette går forut for kunst — et begrep som i realiteten markerte et brudd mellom ånden og håndverket.

«Jeg forstår meg ikke på kunst», sier hvermannsen. Men det burde han. For så lenge den endelöse repetisjonen av kunst holdes i live, vil det ligge som et slamteppe over kulturlivet… en epidemi som bare kirurgen kan operere bort og slike blir det færre og færre av.

Dette er grunnen til at min far, jeg, og mange andre har sluttet å bruke ordet «kunst» om den klassiske håndverkstradisjonen. 

I kitschens navn, det burde du også.

Besøk nettsiden: www.kitschfied.info for mer informasjon om kitsch.

Del og lik
Malerinnen Elisabeth Werp finner et tilfluktssted i kunsten og kråkeslottet
Mange hyller ham som den viktigste konservative tenker i nyere
Historiefortelling kan være utspring til en rekke idéer, blant annet