Dette er det desidert farligste øyeblikket i min generasjons levetid.
Vi er på stødig kurs inn i en økonomisk depresjon, faren for et kinesisk fremstøt i Taiwan tiltar, Iran rykker stadig nærmere en atombombe, stemningen i det politiske USA (så vel som i deler av Latin-Amerika) har et førborgerkrigspreg, og vi bevitner en farlig eskalasjon av den russiske angrepskrigen i Ukraina.
Status i Ukraina akkurat nå er at begge sider kappes om å vinne fordelaktige posisjoner før vinteren. I den anledning har nyheten brutt om at Russland «delvis» mobiliserer reservestyrkene (etter at den beryktede Wagnergruppen allerede har rekruttert soldater fra russiske fengsler). Begrepet «delvis» er å finne i Vladimir Putins tale og i de fleste medierapportene. Leser en selve dekretet ord for ord, er ingen slik begrensning å finne. På papiret står man overfor en full mobilisering, med unntak av dem allerede beskjeftiget i forsvarssektoren.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
Er vi ved å se den gamle russiske strategien om å blokkere kjøttkvernen ved å mate den med flest mulig menneskekropper? Den finske vitsen fra vinterkrigen springer til tankene: «Vårt land er så lite, hvor skal vi begrave dem alle?» Blant de døde finske soldatene lå sersjant Väinö Orpana og hans dagbok, hvor det stod skrevet:
«Vi ønsker heller å kjempe til siste mann, enn å overgi oss og bli tjeneren til en usivilisert, barbarisk populasjon.»
Dette synes å reflektere holdningen til dagens ukrainerne, som beundringsverdig kjemper for sitt land, sin frihet og sin overlevelse som folk, der de ulykksalige russerne motvillig kjemper for en dødsmerket autokrat. De ukrainske forsvarerne har dessuten begynt å tiltale russere som «orker». Russere er derimot ikke orker. De er mennesker i kjøtt og blod akkurat som alle oss andre, tvunget inn i en tragisk situasjon av et hensynsløst regime. (Autokratiets sjokkerende mangel på hevd for menneskeverdet er ikke bare dets største nedside, det er dessverre også dets fremste fortrinn.)
Å nekte noen sin menneskehet, er et første skritt mot å miste sin egen. Behandlingen av russiske krigsfanger bør dermed være så human som overhodet mulig. At ingen russer som overgir seg angrer på den beslutningen er ikke bare en moralsk seier, det er like fullt en militær seier. Ved ikke å falle for fristelsen å behandle individuelle russere hatefullt her hjemme, slår man hull i den russiske statspropagandaen om at vi er drevet av et hat mot det russiske folk i sin alminnelighet.
Den virkelige begrensningen på det russiske militærmaskineriet, er mangelen på våpen, ammunisjon, utstyr og kapasiteten til å trene et stort antall mennesker. Mens Ukraina mottar en stri strøm av høymoderne militært hardware fra Vesten, som ser ut til å utgjøre den avgjørende forskjellen på slagmarken, løper Russland risikoen å snart gå tom for utstyr fra dette århundret.
I 2000 fikk Putin som fersk president Kursk-ulykken på bordet (atomubåten Kursk hadde sunket til Nordishavets bunn med en besetning på 118 mann, som alle til slutt omkom). Da han forlanget å vite hvorfor det tok så lang tid med redningsaksjonen, fikk han vite at Russland manglet adekvat utstyr. «Dette landet har ingen jævla ting!» klaget han den gang.
22 år senere er det fortsatt mye sannhet i den påstanden. Militære eksperter har i en årrekke bekymret seg for oppgraderingen av det russiske militæret. Nå som Putin har vist hånden sin, har han avslørt at han ikke satt med pocket ess likevel, slik som så mange fryktet. Tvert imot sitter han med en hånd som nok ville ha fått de fleste herdete pokerspillere til å kaste seg.
Hva skal så en pokerspiller med en svak hånd foreta seg? Han bløffer.
Tilbake til stenalderen?
Putin har i det siste ristet frenetisk med atomkofferten. Vestlige kommentarer spør seg om han ikke omsider har mistet fullstendig grepet om virkeligheten. Men atferden hans er helt i overensstemmelse med «madman theory», som har opphav i det kalkulerte forsøket til president Richard Nixon på å fremstå mest mulig uberegnelig under Vietnam-krigen, i håp om at dette skulle virke avskrekkende på Viet Cong.
Den tidligere britiske statsministeren Theresa May ble av sine politiske motstandere omtalt som en sosiopat, fordi hun ved tiltredelsen svarte bekreftende på spørsmålet om hun var beredt til å trykke på atomknappen. Skulle hun ha svart annerledes, ville hun imidlertid ha gjort hele det britiske Trident-programmet avleggs.
Enhver som ikke er ravende gal vet at atomvåpen ikke er militært anvendelig. Makten gitt av kjernefysiske våpen er først og fremst av en psykologisk karakter. Det er også tema i Kubrick-filmen Dr. Strangelove or: How I learned to Stop Worrying and Love the Bomb (1964), som filmskaperen Oliver Stone faktisk viste til Vladimir Putin i sin dokumentarserie The Putin Interviews (2017) for noen år siden:
Jeg synes ikke Kubrick behandlet temaet med det alvoret det fortjener. Om Stone i stedet hadde vist Putin den britiske filmen Threads (1984) av Mick Jackson, tror jeg at verden ville ha vært et langt tryggere sted i dag. Da jeg så den nylig, forventet jeg en underholdende katastrofefilm med komisk foreldede effekter. I stedet endte jeg opp med å bli rystet helt inn i margen. Jackson får på grotesk vis frem hva å «bombe tilbake til stenalderen» faktisk innebærer. Jeg har sett en del skrekkfilmer i livet. Threads var langt mer skremmende enn dem alle.
Det aller verste med dette marerittet, er at det en dag kan bli virkelighet. Det er faktisk en statistisk uunngåelighet at det mindre sannsynlige kommer til å inntreffe, gitt nok tid. Trolig vil vi klare å unngå atomkatastrofen i vår egen levetid, kanskje også de kommende to hundre årene, men hva med de neste 500, 1000 eller 2000 år? Det kommer til å bli en utfordring.
Mennesker har en tendens til å planlegge sine liv ved å ta utgangspunkt i sine foreldres liv. Dagens generasjon er eksepsjonelt naiv, siden deres foreldregenerasjon var så eksepsjonelt heldig. Det er ikke krig som er anomalien i verdenshistorien, men å føre et helt liv i fred.
En ny virkelighet
Atomtrusselen bortfalt ikke etter Den kalde krigen, slik så mange virker å forestille seg. Grensene og de politiske konfigurasjonene endret seg, bevisstheten om farene ble dempet, men våpnene var fremdeles der.
Disse våpensystemene er nå mer raffinerte enn noen gang. Russlands hypersoniske raketter er lavtflyvende og beveger seg fem ganger lydens hastighet. Å fange dem opp på radar eller skyte dem ned før de når sine mål, er tilnærmet umulig med dagens teknologi. Dette visste russerne å gjøre et stort nummer ut av da de i 2018 simulerte et interkontinentalt angrep på Washington D. C.
På noen områder er utviklingen udelt positiv. En flokk gjess utløste de amerikanske varslingssystemene på 1950-tallet, mens sollys reflektert av skyer gav en falsk alarm på den sovjetiske siden i 1983. Dette er ting som ikke kunne ha skjedd med like stor enkelthet i dag.
Etter Den kalde krigen ble atomvåpen trukket tilbake fra de tidligere sovjetrepublikkene Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina. Atomarsenalet til Sør-Afrika, produsert under det voksende internasjonale presset på 1980-tallet, forsvant sammen med apartheidregimet.
Siden har ting trukket helt i motsatt retning:
Nord-Korea har nå flere vellykkede prøvesprengninger bak seg.
Iran nærmer seg trolig en atombombe. Selv om atomavtalen skulle reddes inn, ville den neppe ha hindret dette fra å skje. Avtalen stenger ikke ned de iranske fasilitetene; den berører ikke utviklingen av missilteknologi, som vil øke iranernes rekkevidde og evne til å utvikle missiler som kan bære atomstridshoder; og den tilrettelegger aktivt for utviklingen av atomteknologi til «sivile formål».
Om Iran suksessfullt utvikler atomvåpen, har Tyrkia og Saudi-Arabia tidligere signalisert at de kommer til å påbegynne sine egne atomprogrammer. Finnes det egentlig en mer ypperlig oppskrift på katastrofe enn atomvåpenkappløp i verdens mest ustabile region?
Ettersom integrasjonen av EU-landene i en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk fortsetter, og den russiske trusselen blir mer åpenbar, kan man muligens vente en felles atomløsning på det europeiske kontinentet.
Østover avhenger flere land av den amerikanske oppdemmingspolitikken overfor Kina, men etter hvert som den kinesiske dragen blir sterkere og mer påståelig, og USA mer tilbakelent, ventes det at Japan, Sør-Korea og kanskje til og med Taiwan kommer til å bryte med ikkespredningsavtalen. Selv i Japan, det eneste landet som har blitt utsatt for atomangrep, så man under (den nå assassinerte) president Shinzō Abe et markant toneskifte.
Innen femti år kan vi ende opp med et scenario der følgende aktører danner et atombelte på tvers av verdenskartet, fra vest til øst: USA, Storbritannia, Den europeiske union, Russland, Tyrkia, Israel, Saudi-Arabia, Iran, Pakistan, India, Kina, Nord-Korea, Sør-Korea, Japan og Taiwan. Det er i så fall en mye mer dyster situasjon enn da atomredselen var på sitt høyeste i 1950- og 1960-årene.
Et annet problem er at styrkeforholdet har blitt kraftig forrykket. NATO og Russland er ikke to poler som med logikken til MAD («mutually assured destruction») opprettholder en delikat terrorbalanse, slik som var tilfellet mellom NATO og Warszawapakt-landene. I dag er det en reell fare for at svakere atommakter presses til det aller ytterste i en større internasjonal krise.
Samtidens politikere og diplomater har mindre erfaring med hvordan de skal håndtere atomtrusselen. Det er mindre bevissthet om den i pressen og i den generelle befolkningen, som gjør at mange virker hårreisende likegyldige til å konfrontere atommakter direkte, der alle for noen tiår siden ville skjønne at dette var ren og skjær galskap.
Ukrainerne har bedrevet lobbyvirksomhet for å få på plass en NATO-flyforbudssone over landet deres. Det er forståelig, tatt deres desperate, David mot Goliat-aktige kamp i betraktning, men det ville øke anten til et faretruende høyt nivå også for resten av oss. For hvordan ville noe slikt egentlig se ut?
Det første man må ta innover seg, er at implementeringen av en flyforbudssone over Ukraina er noe helt annet enn en flyforbudssone over eksempelvis Syria, hvor dette var en eufemisme for luftkrig. Å håndheve noe slikt ville ikke bare ha betydd luftkamper mellom NATO-fly og russiske fly, i seg selv en skremmende utsikt og grunn nok til at man avstod fra å gjøre det i Syria. Skulle NATO etablere luftoverlegenhet i Ukraina, måtte de i tillegg ha tatt ut de russiske antiluft-systemene på deres side av grensen. Altså initiere bombeangrep mot et land med omkring 6000 atomstridshoder, mer enn alle NATO-landene kombinert. Ting kunne veldig raskt ha spunnet ut av kontroll.
Mye tyder på at Putin er av oppfatning om at Russland nyter et midlertidig overtak på atomfronten, som det kan tenkes at han ønsker å dra utbytte av. Fiona Hill, tidligere Russland-ekspert ved Det hvite hus, har gjengitt en bekymringsverdig utveksling mellom Putin og Donald Trump. Putin skrøt av de russiske hypersoniske rakettene, noe daværende president Trump viftet bort med at «vi får dem etter hvert.» Putin virket ivrig på å understreke: «Ja, men vi har dem nå.»
Et argument mot «madman theory» anvendt på Putin, er at han fremstår som en av de mer flegmatiske stemmene på den russiske siden. På russisk TV, i russiske publikasjoner, i russiske sosiale medier, blant russiske militære toppledere og parlamentsmedlemmer diskuteres åpent fordelene av å ta i bruk atomvåpen. I den grad det er tale om en «madman theory», må den i så fall være koordinert langs store deler av toppsjiktet i det russiske samfunnet.
For øyeblikket avholdes det folkeavstemninger i fire områder i det østlige Ukraina – Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja – som alle vet er rigget og kommer til å ende med en russisk innlemmelse. Den russiske atomdoktrinen innebærer at atomvåpen kan brukes som svar på et angrep med atomvåpen eller på et «konvensjonelt angrep» på den russiske føderasjonen som «truer eksistensen til den russiske staten.» Straks store områder i Øst-Ukraina blir del av «moder Russland», vil dermed terskelen for bruken av atomvåpen være senket. I verste fall kan Russland flytte taktiske atomvåpen inn i disse territoriene. Et absolutt tap i Ukraina virker i hvert fall ikke å være et alternativ for dem.
Mest sannsynlig kommer ikke noe atomangrep til å forekomme. Noe slikt ville avhenge av at flere ledd i den russiske kommandokjeden gikk god for det. Et taktisk atomangrep i Ukraina ville ha blåst tilbake på Russland selv, forårsakende problemer Kreml neppe trenger akkurat nå. Det ville ha utløst en direkte involvering fra NATO i krigen, og isolert Moskva ytterligere på den internasjonale scenen. Beijing kunne fort ha vendt seg mot dem. En naturlig første eskalasjon ville være bruken av kjemiske våpen, som vi heldigvis ikke har sett noe til i Ukraina foreløpig.
Gung ho versus ettergivenhet
Gung ho-elementene i våre egne rekker bekymrer meg.
Mens de sovjetiske satellittstatene naturlig nok så en nasjonalistisk oppblomstring i 1991, så man i Russland et genuint ønske om en liberal systemendring. Fremfor å lære av de gode erfaringene med Tyskland og Japan etter annen verdenskrig, ved å integrere Russland i verdenssamfunnet og hjelpe dem med å få på plass en velfungerende rettsstat, ble gung ho-fraksjonen i Vesten toneangivende. Vi fortsatte å behandle russerne som våre fiender, til de begynte å spille rollen de ble tildelt.
Den interne politikken i Ukraina har vært horribel. Ukraina har vært et dypt splittet land fra begynnelsen av. Fremfor å dempe konfliktgrunnlaget gjennom desentralisering av makt, som en klok statsmann ville ha gjort, har man, som i en ren hevnaksjon etter sovjetæraens undertrykkelse av ukrainske kulturuttrykk, behandlet den russisktalende delen av befolkningen i øst med intoleranse. Gjennom å støtte den væpnede Maidan-revolusjonen i 2014, som selvsagt gav utslag i at man grep til våpen også i Øst-Ukraina, syntes hele den vestlige samfunnseliten tydeligvis det var en glimrende idé å omdanne hele landet til en krigssone for Russland å intervenere i.
Jeg tror også det har vært en gedigen tabbe av NATO-blokken å arbeide mot ukrainsk nøytralitet i det internasjonale systemet. «Land velger sine egne alliansepartnere», høres riktig så søtt ut på papiret. I den virkelige verden er det å late som at et av de aller mest grunnleggende prinsippene i internasjonal politikk ikke eksisterer. Vi lever i dag med konsekvensene av den ignoransen.
Vestlige medier er ikke alltid til å stole på. At den russiske invasjonsstyrken øker med 150.000 tidligere soldater vil utgjøre liten forskjell, får vi høre. I motsetning til hva? 150.000 ukrainske tidligere kokker, IT-konsulenter og lærere? Logisk nok rapporteres det at Russland taper på alle fronter nå som de mister territorium, men de tapte visstnok også på alle fronter idet det var Ukraina som mistet enorme mengder av sitt territorium.
På motsatt side står de kontrære. Deres prinsipp om å være uenig med massemedia uansett hva, er i grunn ingen prinsipp overhodet. Det er annihilasjonen av alle prinsipper. Om en ender opp med å støtte den russiske angrepskrigen i Ukraina, siden dette er det stikk motsatte av hva hovedstrømmediene står for, så er man et like lite selvstendig tenkende og prinsipielt individ som dem som automatisk tar side med konvensjonell visdom. Man gjør samtidig narr av prinsippet om nasjonal suverenitet, som de kontrære stemmene gir inntrykk av å bry seg om i andre sammenhenger.
Så har vi dem som er imot å «eskalere konflikten» ved å gi ukrainerne midlene til å forsvare seg selv. Aldri har overgivelse hørtes så edelt ut. Ville det også være holdningen om deres eget land ble invadert? At det eneste riktige ville være å legge ned våpnene, fordi å skyte tilbake på invasjonsstyrken i horisonten ville være en form for «eskalasjon»? Det finnes ingen større eskalasjon enn kapitulasjon i møte med en ekspansjonistisk stat, fremfor å stagge deres offensiv ved grensen. Varig fred (til forskjell fra midlertidige våpenhviler) er noe man må forhandle frem fra en posisjon av styrke, ikke fra en posisjon av underlegenhet, som kun inviterer fienden til videre aggresjon.
Den venstreradikale trangen til tu quoque (mer kjent som «whataboutism») er den aller tåpeligste varianten av kynisme til den ukrainske krigsinnsatsen. Etter denne utslitte logikken har vi tydeligvis ingen rett til å motarbeide Russlands angrepskrig i Ukraina i 2022, siden USA tross alt invaderte Irak i 2003, orkestrerte et regimeskifte i Guatemala i 1954 og intervenerte i Filippinene i 1899.
Holder man verdensfreden kjær, må man gå lenger enn bare å kritisere overdreven vestlig intervensjonisme. En må samtidig erkjenne at det amerikanske hegemoniet i internasjonal politikk er et gode for menneskeheten.
Det er et historisk faktum at en unipolar verdensorden (det vil si en med ett dominant maktsentrum) er langt mer stabilt enn en multipolar verdensorden (med større spredning av makt). Dem som har gjort karriere på å kritisere det amerikanske hegemoniet i verdensaffærene – venstreintellektuelle som Noam Chomsky, Gore Vidal eller vår egen Johan Galtung – behandler aldri spørsmålet om hva alternativet til status quo er, som selvsagt er å gi Russland, Kina, Iran og andre autoritære stater utvidet handlingsrom. Stater som ikke bryr seg stort om universelle menneskerettigheter eller den thomistiske jus in bello-tradisjonen (proporsjonalitet i krig, å skille stridende fra ikke-stridende, gi krigsfanger human behandling også videre). Hjemlige kritikere av disse statenes utenrikspolitikk topper ikke bestselgerlistene – de får i heldige tilfeller hjernene sine blåst ut.
Faktisk sendte jeg en mail til Chomsky, med et høflig spørsmål om hvilken internasjonal struktur han mente var å foretrekke over en dominert av USA og hennes allierte. Chomsky er kjent for å svare på mailene sine, men hadde ingen kommentar til denne helt elementære forespørselen. Jeg skulle gjerne ha spurt Gore Vidal om det samme, om det ikke var for at han gikk bort i 2012. En som derimot svarte på henvendelsen min, var vår egen Johan Galtung, fredsforskerens far, som i alle år har forutsett og gledet seg stort til «det amerikanske imperiets» fall. Det eneste svaret han hadde på problemet var: «Jeg tror ikke kineserne er så dumme.»
Men da er det vel ingenting å bekymre seg for, er det vel? Forskyv mer makt i retning stater som stuer millioner av egne borgere i konsentrasjonsleirer, holder regimet i Nord-Korea gående, og allerede har vist seg grådig imperialistiske i Hong Kong, Tibet, Xinjiang, Sørøst-Asia, Afrika og andre steder de har hatt makten til det, så kommer alt til å gå riktig så bra.
Jeg håper oppriktig disse overpriviligerte menneskene er tilfreds med seg selv. Deres drømmeverden har nemlig bare så vidt begynt å stige flammende opp fremfor våre øyne.
