Det fiktive universitetsmarkedet: Kunnskapens pris

Publisert 7. oktober 2020 av

Klassiske språk kan være i ferd med å forsvinne fra universitetene i Norge. I Sverige ble det for en tid tilbake foreslått å fjerne alt fra antikken og frem til 1700 fra skolepensumet i historie. Forslaget møtte heldigvis motstand og ble trukket, men tendensen lar seg konstatere: Ting som ligger for langt tilbake i tid, har vi ikke lenger bruk for.

«Lønnsomhet» i styresetet

Hedda Giertsen spurte i AGORA i 1989 om det var «lønnsomhet eller erkjennelse» som var universitetenes mål. For hvordan kan vi vite hva som er bra, spør hun retorisk, om vi ikke skulle sammenligne universitetene med konsern styrt av markedsmodellen, altså se hvilken økonomisk avkastning universitetene har?

Tanken om at universitetet skal gi avkastning, skyldes en tanke om at det er deres eneste oppgave å holde samfunnet forsynt med en arbeidsstokk og at arbeidsmarkedets behov derfor skal diktere hvilke utdanningsløp som burde tilbys. I virkeligheten er det imidlertid sjelden klart hvilken kunnskap som lønner seg på sikt, og ofte tar det tiår før kunnskapen gir utslag i kommersiell bruk.

Utdaterte «fremtidsvisjoner»

Dette gjelder også grunnforskningen som har gitt oss de siste tiårenes teknologirevolusjon. Og trolig er det også nettopp den raske utviklingen som har fått politikere til å mene at det gjelder å tenke fremover. Men hva vil det overhodet si å tenke fremover? Skal de spå fremtiden?

For det er å komme fremtiden i møte som gjelder. Men for å forstå at dette er lite annet enn en floskel, trenger vi ikke gjøre mer enn å se tjue år tilbake. Smarttelefonene ble lansert først i andre halvdel av 2000-tallet (som f.eks. iPhone i 2007), og har lagt grunnlaget for det som i dag er et av verdens mest verdifulle selskaper. Så da må det være best å utdanne app-utviklere og lignende. – Eller?

Når det kommer til forskning, og især grunnforskning, tar det ofte tiår før man ser hva som virkelig har verdi. Rektor ved UiO, Svein Stølen, er også tydelig på dette. Han skriver følgende: «UiOs Midtøsten-kompetanse ble brått svært ettertraktet i forbindelse med det arabiske våren. UiOs pionerarbeid innen objektorientert programmering på 60-70-tallet kom ikke på bestilling, men la grunnlaget for utviklingen av det internettet vi kjenner i dag.» Internett har skapt enorme verdier, og det uten noe målrettet studium.

Tilsvarende er det vanskelig på forhånd å peke ut «nyttige» utdanninger. – Vi hadde et eksempel da vi økte antall studieplasser innen oljegeologi etter at man så et behov der, Svein Stølen til Khrono. – Da de var ferdig utdannet var ikke behovet der lenger.

– Filosofi-grader vil bli de mest verdifulle

Det sa milliardæren Mark Cuban i 2018. Han mener at AI vil bli selvprogrammerende og erstatte utviklere. De viktigste yrkene blir altså de som vanskeligst lar seg automatisere, og der mener han at filosofi vil rage høyest. I samme baner tenker en annen milliardær, grunnleggeren av LinkedIn, Reid Hoffman, når han sier at han har hatt større utbytte av sin grad i filosofi enn han ville hatt av en MBA, og at MBA-grader godt kan være fallgruver for en entreprenør, som han mener man nærmest kan kalle «an applied philosopher or an applied anthropologist».

Så skulle man kanskje gitt mer finansiering til studier som filosofi? Realiteten er imidlertid en ganske annen, med et Institutt for filosofi, kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK) som ligger radbrekket som en følge av Universitetets interne, fiktive markedsmekanismer. I mai kunne vi derfor lese om hjerneflukten fra til IFIKK som en følge av økonomisk vanskjøtsel.

Heller ikke til Cubans spådommer om fremtidens yrker bør vi imidlertid feste for stor lit, for fremtiden er ukjent terreng. Som Daniel Kahneman skrev i boken Tenke, fort og langsomt, kan heller ikke aksjehandlere forutsi fremtiden, til tross for at nettopp det er jobben deres. I boken viser han med statistiske analyser at ren gjetting oftest var bedre enn aksjeekspertenes valg. Når aksjehandlerne ikke klarer å si hva som lønner seg i fremtiden, gjerne med en horisont på noen få år, blir det naivt å tro at vi kan bestemme oss for enkelte utdannelser som vil lønne seg i de kommende tiårene.

Hva sitter vi igjen med?

Rådende oppfatning virker likevel blant politikere å være at det er en smal sak å planlegge fremtiden. Forslaget om å belønne utdanningsinstitusjonene for studenter som får en såkalt studierelevant jobb, er et eksempel på dette. For å ta et bruke et scenario vi har vært innom: Om man øker antallet studieplasser i oljegeologi fordi tidligere årskull har fått yrkesrelatert arbeid, blir man fort sittende både med skjegget i postkassa og flere arbeidsløse årskull studenter.

Nettopp derfor er det også risikabelt å bygge ned studier i dag i den tro at de ikke vil være relevante i morgen, men akkurat det skjer. IFIKK, instituttet for filosofi, idéhistorie, kunsthistorie og klassiske språk, har de siste årene lidd under en manglende finansering som fører til at verdensledende filosofer forlater instituttet. Ved Universitetet i Tromsø er studieretningen klassiske språk lagt ned, og Universitetet i Oslo har avviklet studieretningen antikk historie.

Da det svenske Skolverket foreslo å kutte antikken fra historiepensumet, ble dette med rette møtt med kritikk. Jenny Wallensten, forsker ved Svenska institutet i Athen, sa til SVT i fjor, at om man ikke har noen kunnskap om fortiden, kan man heller ikke ha noen respekt for fremtiden. Det er imidlertid vanskelig å kalle forslag om å belønne en kortsiktig yrkesrelevans som annet enn mangel på respekt for fremtiden.

Det ser ut til at trenden blant filmkomponister i dag
I de kommende ukene publiserer Sivilisasjonen femten dybdeintervjuer hvor samfunnsaktører
Garborg åpner sin flotte gjendiktning av Odysseen med «Songdis, fortèl