Innenfor den britiske intellektuelle tradisjon sammenlignes monarken med kongen på et sjakkbrett. Kongen okkuperer bare et lite felt av spillbrettet, men hindrer i kraft av dette andre brikker fra å flytte inn i det samme rommet.
Ved å avskaffe monarkiet, fordrives ikke monarkens autoritet fra denne verden. Den overgis til regjeringen. En reduksjon av kongemakten er en ekspansjon av den politiske makten, slik en ukrainsk tilbaketrekning fra Donetsk ville bety avståelsen av et stykke land til Moskva.
Jens Stoltenberg, som Tony Blair før ham, forstod dette helt banale poenget, i motsetning til mer kortsynte motstandere av monarkiet, som behandler det som en anakronistisk kostymefest som koster altfor masse penger. Med spissede albuer brøytet de seg inn i haller av makt der de ikke hørte hjemme. Soldater ofrer for konge og fedreland, ikke for en partipolitisk motstander. Allikevel ledet Stoltenberg mer enn én medaljeseremoni som normalt sett skulle ha tilfalt kongen som landets øverstkommanderende.
Da kong Haakon ble presset fra høyre om å nullstille et valg der den radikale venstresiden hadde fosset frem i 1929, minnet han om at han også var kommunistenes konge. Slik handlet han som en sann legemliggjøring av hele nasjonen. Ved å sette foten ned for tyskerne i det kritiske øyeblikk under krigen, demonstrerte han så at monarkiet er en sisteskanse, skulle det politiske lederskapet svikte. Hvor mye tryggere hadde ikke verden ha vært om det fantes en lignende sikkerhetsventil mellom den amerikanske, den russiske eller den kinesiske presidenten og de kjernefysiske arsenalene som de råder over?
Republikker som USA, Frankrike eller Hellas er uten en slik nødknapp, og har sånn sett mer til felles med det defekte atomkraftverket i Tsjernobyl før nedsmeltingen. Slike republikker vil ikke minst se mer politisk uro før og etter valg enn konstitusjonelle monarkier som Nederland, Norge eller Danmark. Det gjør noe med limet i et samfunn om hvert valg kan vende hele systemet mot deg. Revolusjon vil for mange lyses ut som et mer attraktivt veivalg om ikke bare det formelle lederskapet, men også de nasjonsbærende institusjonene, over natten kan ende opp i folden til dine politiske fiender, som i et slags valgt diktatur. Derav den konstante revolusjonære stemningen i gatene av Paris, Aten eller de amerikanske storbyene.
Mennesker jeg tidligere anså som tankefulle og siviliserte pleide å motsette seg slik oppførsel da den kom fra venstre, men etter de gule vestene har det blitt smertefullt klart for meg at den jevne mann og kvinne av alle politiske overbevisninger kan tolerere politisk vold, bilbranner og udemokratiske påvirkningskanaler så lenge det er til støtte for deres sak. Å være imot ondskapen til de andre, er noe alle mennesker tilsynelatende kan enes om. Har de ikke forstått at menneskehjernen er en hellig ting, og ikke noe å sparke inn?
Monarker, som statens symbolske og åndelige overhoder, nyter på bakgrunn av disse tingene med rette en respekt karrierepolitikere vanligvis bare kan misunne dem. For politikere dufter det som en bugnende buffet av billige propagandaverktøy fra de åpne vinduene på slottsbalkongen. På menyen finner man en parfymert aura av hellighet, et utvalg smakfulle ritualer å sole seg i, og et nydelig dekorert skjold mot kritikk, særlig ved krisetider da det er ventet at nasjonen opptrer samlet. Som under George W. Bush etter terrorangrepet 11. september 2001, da kritikere av Irak-krigen, den snedig titulerte Patriot Act (impliserende at motstandere av ukonstitusjonell masseovervåkning var upatriotiske) eller Bush selv nærmest ble omtalt som forræderske.
Den revolusjonære, den totalitære, den ideologisk besatte har bestandig vært republikansk anlagt, slik som de fleste byggere av konsentrasjonsleirer og indoktrineringsantalter også har vært det. Det skyldes ikke like mye vansker med kongens autoritet som med det plagsomme faktumet at denne er plassert i andres hender. For dem som er så dumme at de vet absolutt alt, må delt og oppstykket fremfor en monolittisk, konsolidert og ubegrenset myndighet være til enorm irritasjon. For resten av oss bør det komme som en stor lettelse.
I århundrer debatterte europeere under hvilke omstendigheter en kunne la være å adlyde kongen eller detronisere ham. Siden han var guddommelig innstiftet var den mest populære posisjonen, slik den ble holdt av blant andre Augustin, at en kunne nekte å følge en ordre om denne krenket Guds vilje. Mer liberale tenkere lanserte den radikale idéen at selv å drepe monarken var rettferdiggjort om han opptrådte tyrannisk, et endelikt som ofte hadde blitt møtt av gale romerske keisere (og dem var det mange av) i hendene på prominente medlemmer av pretorianergarden.
Vår tids anti-monarkister har eiendommelig nok kommet til den helt motsatte konklusjonen. Monarken bør ifølge dem avsettes fordi han er for lite tyrannisk. For noen år tilbake, da kronprinsesseparet kom under salig kritikk for en Yatch-ferie, foreslo for eksempel Anne Holt at kongehuset burde bli avlivet i ren medlidenhet. De kongelige satt fanget i et gyllent fengsel, mente hun, og det var på tide å frigjøre dem fra pliktene og de tyngende regaliene.
Men er ikke dette en god ting? Hva representerer vel det moderne monarkiet om ikke makt i sin mest temmede, underkuede form, et praktfullt utstillingsvindu av at makten ligger under våre føtter, ikke svever over hodene våre? Kanskje dette forklarer en av de mer kuriøse sammenhengene innen samfunnsvitenskapen, nemlig den mellom konstitusjonelle monarkier og høy grad av frihet. Om en først har sett den i et statistikkprogram, slik jeg gjorde en av de mange ensomme, søvnløse nettene jeg tilbragte på universitetscampus, vil en aldri se på monarkiet på samme måte igjen. Det kan godt være at dette skyldes et historisk uhell, men likefullt er det et vakkert historisk uhell. Jeg frykter at der makten ikke lenger sitter fanget i et gullbur, står befolkningen i større fare for å ende bak lås og slå i et fengsel som er alt annet enn gullkantet.
Å være enig i en slik tankerekke forplikter deg på ingen måte til å like, eller selv å bry deg om, kongefamilien og deres siste eskapader. Jeg gjør ingen av delene. Fatter man hvordan det går an å være republikaner uten å ha mye til overs for Emmanuel Macron, eller demokrat uten å ta del i entusiasmen for Erna Solberg, leder av et påstått konservativt parti som er enig med den radikale venstresiden i absolutt alt utenom eiendomsskatten, kan en samtidig forstå hvordan en kan se verdien av monarkiet som styreform uten å være rojalist.
Det er en distinksjon som kommer til å få økt aktualitet med årene. Inntil videre sitter de kongelige i Europa trygt, men i det øyeblikket septere og kroner faller ned til neste ledd i den blå arverekken, til individer som ikke kommanderer i nærheten av den samme respekten som sine foreldre, vil grunnen være beredt for en republikansk storoffensiv. De kan meget godt lyktes, og vi vil i så fall bli litt mindre frie som resultat.
Flagget vårt oppfyller den samme funksjonen som kongehuset. Gjennom å okkupere flaggstengene utenfor våre nasjonale bygninger, hindrer det andre flagg fra å utstråle den samme dominansen i det offentlige rom. Leser man nok historie, vil en igjen og igjen finne lettelsen av å se de nasjonale symbolene tilbake etter en okkupasjon, eller et autoritært styre som dekorerte bygningene med Partiets flagg. Vi vil aldri helt kunne forstå verdien av det, eller hvordan menn kunne marsjere mot geværild og inn i sin sikre død, for hva som for den historieløse bare er et tøystykke, men vi bør aldri ta det helt for gitt heller.
Det er nå to hundre år siden stortingsflertallet vedtok flaggforslaget vi har blitt så kjent med, og som varmer våre bryst, siden vi vet at dette er hvordan hjemme ser ut. For nasjonsbyggerne representerte flagget frihet. For meg betyr det også frihet. Ikke bare fordi det er vårt flagg, og ikke det til Sverige, Danmark, Tyskland, EU eller FN, selv om dette selvsagt er utrolig viktig. Men for meg betyr det også retten til ikke å se propagandaflagg blafre i vinden hvor enn dine føtter tar deg med, slik man ofte finner detaljert i reiseskildringene fra mer ugjestmilde deler av verden.
Nå har dagens stortingsflertall skuslet bort dette, ved å markere jubileet til flagget vårt med en lovendring som fratar det sin overordnede stilling. Et buffer har blitt fjernet, og inn i territoriet sveiper de politiske markeringene til mennesker som ønsker å mobilisere hele samfunnet til sine ideologiske bestrebelser. Når flagget vårt nå fires ned, og de politiske flaggene deres heises opp i dets sted, så varsler dette dermed overgangen til et enda litt mindre fritt og mer ensrettet samfunn.
