Mesterverket Tante Pose – «Det kunne jo ikke bli jul uten»

Skrevet av | 24. desember 2020

Hvis det finnes et drama som gjør seg skyldig i den ikke-fullt-så-tungtveiende-prisen «tidenes norske film», er Leif Sindings Tante Pose (1941) en solid kandidat. Her er karakterspennet så rikt og dialogen så underholdende at komediespillet kan sees igjen og igjen.

Utgangspunktet er relaterbart for mange. En uforskammet plageånd av et fjernt familiemedlem inviterer seg selv på julebesøk — og feiringen er ødelagt. Eller som Hans Thue sier med et sukk når han får vite at Tante Pose kommer: «Det kunne jo ikke bli jul uten».

Tante Pose eller Blanca Bals, som hun egentlig heter, er en bisk, gammel jomfru som lar sin hysteriske bitterhet gå utover alle i hennes flammende nærhet. Og én ting opptar henne mer enn noe annet: Hennes brors døtre skal ikke lide noen bedre skjebne enn henne selv! Dette byr selvsagt på utfordringer når huset får besøk av to herremenn fra hovedstaden som snart kurtiserer Antoinette og Ruth i senk med sine floskler.

Ja, klisjeene i denne filmen kommer på løpende bånd, man men har på følelsen at manusforfatteren Sinding gjør narr av dem, at de sågar blir gjennomført på Ibsensk vis og fungerer som drivkraft til den underliggende spenningen.

Det blir vekslet mange «kjærlighetserklæringer» mellom bestefar Hans Thue og Blanca Bals. Men det er noe besynderlig ved det at seeren skal være på parti med «Hansemann» og husets døtre — mot Tante Pose. Av og til går det for langt og på alminnelig sprog ville man kalt det som foregikk for mobbing. Men fordi Obersten er sjarmerende og morsom, slipper han hårfint unna. Tante Pose, på sin side, hjelper ikke sin sak, når hun låser seg inne og sulter seg fordi Kirsten «nesevis» ikke får en eksemplarisk avstraffing med ris på bar bak.

«Hungersnøden er også en respektabel dødsmåte, men den er for langsom», sier Hans Thue mens han teller dagene Frøken Bals har gått uten mat og drikke. Til hele husets overraskelse, viser det seg likevel snart at den «seiglivede dronningen» har sneket seg ned i spiskammerset hver natt og forsynt seg grådig av bestefarens kneppkaker.

En finurlig liten detalj er at barnas franske guvernante forsvinner i bakgrunnen når alle lister seg ned trappen og tar Tante Pose på fersken. Har den beskjedne Mademoiselle de Polignac vært frøken Blancas medhjelper?

Noe av det som gjør Tante Pose til noe mer enn et vittig komediespill, er musikken til Jolly Kramer-Johansen, og da spesielt med hensyn til kanefarten i måneskinn. Som med alle gode filmer, forsøker Tante Pose å fange publikums vide følelsesregister, og det er virkelig vakkert og inderlig når sledene trekkes av hestene gjennom skogen, til Johansens melankolske toner. Komponisten er forøvrig å se ved klaveret på Prostens juleball, hvor han fremfører sin egen vals.

Der er også den «sterke», «uimotståelige» sakfører Plum, som Tante Pose faller pladask for. Eller som Hans Thue bemerker til doktoren: «Har du noensinne sett et lam gå like glupt i gapet på ulven?»
Stakkars «Plummen» og hans mangel på egenvilje blir jaget fra den ene enden av rommet til den andre enden av bygden. Og når Antoinette og Student Vaage, samt Ruth og Fredrik Münster, kunngjøres som forlovet, kaprer Tante Pose all oppmerksomhet når hun erklærer sitt vordende tvangsekteskap med sakføreren.

Hjemme hos familien Bals sitter Tante Pose avslutningsvis i hvitt brudeslør og venter på brudgommen. Alle vet at Plum ikke egentlig ønsker å vie sitt liv til den «gamle krokodillen», men snart dukker han opp, den amøben han er, godt hjulpet av sin beste venn, doktoren. Men Plum synes plutselig å være en forandret mann. Han river kongebrevet i stykker og efter et par ørefiker fra sin utkårede, forlater han huset i sinne. Det hele ender i grunnen litt trist med at Tante Pose sitter forlatt igjen på et enerom, mens Hans Thue og familien Bals bryter ut i latter og glede i stuen.

Og den eneste karakteren i stykket som faktisk utvikler seg, er sakfører Plum!

I Lakitelek i Ungarn ble National Institute of Culture ferdigstilt i sommer, og bygningen er ...
Universitetet i Edinburgh har bestemt seg for å omdøpe David Hume Tower på bakgrunn av ...
Den 12. mars lanserer to av Sivilisasjonens redaksjonsmedlemmer, Adara Ryüm og Henrik Høeg, en ny ...