Et oppgjør med korrekthetsideologien

Publisert 30. mai 2020 av

Det er rart hvordan historie gjenfortelles nå i disse dager. Før i tiden i Norge, da Dagsavisen het Arbeiderbladet og ble sendt gratis rundt til alle landets husstander før hvert valg, var det seierherrene som hadde monopol på å skrive historien. Det henger mye igjen fra den tiden. Nå lever vi derimot i en tid hvor selv ikke fanden kan male noe på en vegg og regne med å bli sett. Folk vet knapt hva de skal tro på i all den informasjonsflyten som ruger over oss til enhver tid. Forvirringen er nær total også i kulturverdenen, som Bork Nerdrum nokså korrekt har påpekt i en artikkel her i Sivilisasjonen. Hva er bra kultur? Tidløst kultur? Hva er sunn fornuft og må vi egentlig ha et minimum av allmennkunnskap for å få lov til å tenke selv uten at vi blir tatt på misantropisk vis for å være deterministiske av natur?

Mengden er problemet


Jeg mener at det er mengden som er problemet. Og har vi har vært her mange ganger før i historien, for dette går som kjent i bølger gjennom den lineære historien. Hver gang når polarisering og motsetninger får sette dagsorden, når minoriteter får fritt spillerom til å ri sine kjepphester så er det på sedvanlig vis dem med størst kjeft som blir hørt. De får posisjoner rett og slett fordi sindige mennesker gir plass, og sindige mennesker har som kjent ikke like stort stridshumør som de krenkende, de overfølsomme, de idealistiske, de sinte. Det kan fort gå i feil retning, spesielt når de samme følelsene og reaksjonene speiles unisont utover landegrenser og kontinenter, som en flod flommer utover lyser skjermer opp ansiktene våre verden over og gir oss enten veiledning og støtte eller trekker oss ned i Platons hule og holder oss der. Det må som oftest noe stort til for å endre på det hele, for å få den pendelen til å svinge tilbake så vi kan nyte mer nøkterne år med mer pusterom og mindre pes. Det kunne vært en fordel. Er tiden inne nå?

Det jeg beskriver her er egentlig et velkjent begrep: Information Warfare, et kjent strategikonsept for krig siden 1990-tallet og som klinger ekstra godt nå, akkurat som i tiden etter 9/11 i 2001. Rundt oss klynger folk seg rundt konspiratoriske teorier og gir heng til konspiratoriske mennesker, eller i det minste så snakker de om dem og hva de sier. Men er det ikke her at allmenndannelsen burde komme inn sammen med en naturlig sunn fornuft som får oss på rett spor? For det er i slike tider som nå at vi må gå i oss selv. Våge å stikke fingeren i jorden og gjøre det enkelt, agnostisk kanskje. Det vi ikke vet, trenger vi ikke å bry oss om. Det er en god regel i krigstid når informasjonskrigen rår. Så også nå. Det har skjedd tidligere, men noe er annerledes denne gangen.

Jeg som er født på 1970-tallet skal ikke gni inn IQ-testing og sammenligning med oss som husker 1900-tallet og de som er unge i dag. Men jeg kan fokusere på det positive, for dere yngre har noen fantastiske fordeler som vi i det gamle konforme, jantestyrende Norge ikke hadde mulighet til. Skillet kom rundt årtusenskiftet, så dette gjelder vel alle som er født litt utpå på 80-tallet og senere. På skolen min hadde vi tre supersmarte mennesker som greide toppkarakterer i alle fag uten særlig problemer. Den smarteste av dem pleide å lese leksikon på biblioteket i friminuttene og skapte forundring og latter av det. Jeg prøvde det selv i voksen alder og det fungerer jo glimrende for å bli smartere. Hver avsporing og digresjon er som et eventyr tatt ut av et Donald-blad. Etter at Jimmy Wales grunnla Wikipedia i 2001 er metoden blitt allemannseie. Det er bare én av de mange fordelene som nå finnes, som vi før bare drømte om.

For at vi skal greie å orientere oss her i Norge, er det viktig å påpeke noen elementer om allmenndannelsen og kampen om sannheten: 

Eksempel 1: Reform 94

Historien om den norske skolen de siste 30 årene er et sørgelig kapittel. Reform 94 skulle gjøre alle frie og ansvarlige. Istedet fikk vi fordumming, skoletapere, orddelingsfeil og en dårlig skole som droppet å ta vare på det hele mennesket som det het før. Lærerne slapp taket, foreldrene slapp barna løs og det klassiske endte på skraphaugen. Kunnskapsløftet i 2006 skulle rette opp fadesen, men de politisk styrte læreplanmålene skapte en ny forskjellsskole. Skoleflinke korrekhetsmennesker ble skapt på løpende bånd, fremtidens byråkrater, og de som ikke passet inn skulle med tiden bli så mange at vi nå danner nær halvdelen av befolkningen, om ikke mer. Det skal tydeligvis mange byråkrater til for å styre fremtidens Norge.

Eksempel 2: Feminismens anmarsj


Verre skulle det blir, for selv om feminismens mange marsjer på 1970- og 1980-tallet var viktige, hadde kampen også mange absurde ringvirkninger. Fri oppdragelse og forespeilinger om lykke, godhet, korrekhetsideologi, sinnelagsetikk og urettferdighet på samme tid har skapt en ubehagelig dissonnans i mange hoder. Mange av barna til de masjerende har fått det tøft, kastet ut i voksenlivet med knapt et minimum av vit, mening eller helhet til å greie seg sånn nogenlunde. Verst var det kanskje for de som aldri kom seg ut av tøylene til den grenseløse oppdragelsen. Jeg slutter aldri å undre når jeg møter på barna deres idag, tenåringsbarn som aldri har lært seg å takle motstand, som møter ethvert nei med krisemaksimering og urealistiske forhandlingsteknikker. Det er håp, for det er mange som skjønner selv at kunnskapen og den frie, sunne fornuft som de trenger i livet må de skaffe selv. Dannelsen ligger foran dem på Youtube, Wikipedia og i bøker. Men ikke i skolen.

Eksempel 3: Minoriteter og majoriteter


Nå har tilstanden på amerikanske universiteter vært foruroligende for mange i de senere årene, der mye gammel visdom forkastes for å bli erstattet av utopiske ideer, grunn idealisme og absurde forestillinger. En professor i social sciences på Berkely-universitetet i USA fortalte meg om sine enorme daglige utfordringer. Av 35.000 studentene er langt over 80% kun opptatt av å få seg en jobb etter endt utdanning og bryr seg knapt om politiske agendaer. Men så finnes det en liten og sterk minoritet som evner å sette en radikal, historieløs dagsorden kun ved bruk av hysteri, høyt volum og trusler. De hopper på forelesere og professorer rett som det er med de verste virkemidler og tørster etter å demonisere tilsynelatende meningsmotstandere. Det er forsket mye på hvordan små minoriteter kan kontrollere majoriteter, men det er ille å oppleve det i praksis. Hans beskrivelser av de nær uutholdelige forholdene som denne korrekthetskulturen medfører er bekymringsfull.

Eksempel 4: Me too

Det er tvil om at MeToo-bevegelsen var nødvendig og sårt trengende i mange bransjer med større antall ufyselige mennesker i maktposisjoner. Men alt hysteriet rundt har også ført til negative effekter. For når kvinner etterspør hvor alle mennene er blitt av, så holder mange av oss moderat avstand. Enten våger vi ikke eller så tenker vi vårt mens vi venter på bedre tider. Det gjorde vi også på slutten av 1990-tallet da menn heller ikke skulle få lov til å være menn. Den nye praksisen med kollektiv fordømmelse og dom basert på selv de simpleste anklager uten reelle forsvarsmuligheter har vi ikke sett siden heksebrenningene. Det bør være klart for alle at dette påvirker unge mennesker i vekst.

Eksempel 5: Vrangforestillingen om Norge


Og til sist, de styrende historiefortellerne har i svært lang tid stått fritt til å skape mange kollektive vrangforestillinger om vår fortid. Det har ført til fordumming, undertrykking, mindreverdighetskomplekser og en konformitet i samfunnet som ikke har gjort oss godt. Noen enkle eksempler: Vi var ikke et fattig land for ett hundre år siden. Velferdsstaten bygger på århundrelange tradisjoner og ble ikke skapt på 1930-tallet av ett politisk parti. Likhet, dugnadsånd, respekt for myndigheter og demokrati er en del av en svært gammel arv hos oss, akkurat som individualisme, godhet og selvråderett. Og norske røtter går ikke tilbake til en norsk nasjonsbygging på 1800-tallet. Nei, røtter virker mye lenger bakover i tid både individuelt, i familier og som folk.

– Skoleflinke korrekhetsmennesker ble skapt på løpende bånd, fremtidens byråkrater, og de som ikke passet inn skulle med tiden bli så mange at vi nå danner nær halvdelen av befolkningen, om ikke mer. Det skal tydeligvis mange byråkrater til for å styre fremtidens Norge, skriver Sturla Ellingvåg. Foto: Geoff Charles. Kilde: National Library of Wales.

68’ernes doktrine for uttøvelse av makt, den påfølgende indoktrineringen og gjennomgående posisjoneringen har mer enn noe annet satt agendaer for hva som har formet oss og på hvilke måter. Seierherrenes historiefortelling har bygd murstein på murstein i luftslottet. Det var effektivt og nådeløst på 1970-tallet da vi sist gang gjennomgikk en enorm polarisering i samfunnsdebatten. Selekteringen som har pågått underveis har avlet frem regimetro byråkrater og stilt oss andre opp mot et valg: Gå i takt, hold kjeft eller flytt. Mange flyktet, men mange av oss har også holde ut åket. Den eneste måten å bevare kontrollen på over tid er å servere de nye generasjonene som kommer etter en stadig dårligere allmenndannelse, med flere og flere fryktbaserte, virkelighetsfjerne sannheter og selvfølgelig enda flere programmerbare, regimetro byråkrattyper. I vår lille provins oppe i nord har rikdom gitt oss muligheter som andre lands ideologer bare kan drømme om. Med slike forutsetninger kan en liten boble vokse seg alvorlig stor. Konformitetens mange feller og avgrunner viser ingen nåde for de som stritter imot.

Sannheten glipper først, deretter friheten

Hvor jeg skal med alt dette? Vel, jeg har lenge tenkt at det ikke er så ille med degenering som følge av en tapt eller svekket allmennutdannelse. For det gjør det lettere å skille klinten fra hveten, de bra menneskene fra dårlige. Jeg har selv sett hvordan enkeltmennesker kan gå kamuflert inn i miljøer og slippe unna med dårlige holdninger, totalt mangel på klassisk moral, etikk, dyder eller hva det skal være for så å klatre høyt etter sitt eget speilbilde. Men ikke like lett nå lenger, for det er blitt enklere å gjennomskue slike mennesker. Derimot kan spørsmålet stilles om vi begynner å nærme oss et stup der selve tyngden og ubalansen av den nye majoriteten fort kan gjøre at vi faller langt og dypt.

Jeg har vært i diskusjoner om dette med såkalte West Coast Executives i USA, blant annet i Netflix. De er håpløst fanget i sine egne skyer og idealistiske drømmer, i totalt historieløse blindveier, og de styrer bevisst sine multinasjonale selskaper deretter. Med mål og en mening om kontroll litt sånn som de som iscenesatte Reform-94 i sin tid her i Norge. De burde vært advart, for eksempel ved å påminnes om at etter de franske og russiske revolusjonene for ca. 200 og 100 år siden fulgte terrorvelder. Men det er nytteløst akkurat nå. For er det noe vi har lært av kampen frihet, likhet og brorskap så er det at sannheten glipper først, deretter friheten, og med likhet og brorskap er det så som så. Kan strikken strekkes lengre nå? Til dere yngre som kanskje kjenner seg noe igjen i det som jeg har beskrevet, ikke tro at dette er normalen! Det kommer bedre tider, bare pendelen svinger nok tilbake. I mellomtiden får vi heller minnes Mesteren og Margarita og Orwells dyregård.

Håpet er dog i sikte

Noen vil sikkert stille seg spørsmål om dette er plantet eller ikke, om det er en konspirasjon som ligger bak for å holde folk nede, for at vi ikke skal få slippe ut i lyset på egenhånd  – ut av Platons hule så og si, med dertil følger at vår determienistiske natur kommer til å ødelegge alt som er bygd opp. Men det spiller ingen rolle om det ligger noe bak. Om det var en mening med Reform-94 som skulle dra oss sånn ned og degenere oss som frie mennesker som kan tenke selv, selvstendig, og sette pris på ting som tidløs kunst og frie tanker. La oss heller måle det binært. Det har skjedd og det er poenget. Så lenge vi kan adressere det er håpet der om at vi kan dra oss opp etter håret. Det kan vi få til sammen i fellesskap.

Ved Akerselvens utløp dufter det atter av tjære. Det første
18. januar åpnet Nerdrum-utstillingen «After the Flood» på Patrick Painter
Anmeldelse av Måken, Torshovteateret (spilles fra 30. august til 19.