– En usivilisert smørje av skrekk, synd, romanse, komedie og thriller | Anmeldelse av «Babylon» av Damien Chazelle

Skrevet av Aftur S. Nerdrum | 17. februar 2023

Alt du noensinne har vært vitne til i andre filmer, finnes sannsynligvis i Damien Chazelles nyeste prosjekt Babylon

Er det forsvarlig å blande så mange sjangre i én og samme film? Svaret finner du blant barbariske Gatsby-fester, orgier, torturkamre, narkomiljøer og en drømmende omfavnelse i solnedgangen.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

En hyllest til Dionysos 

Det er kanskje ikke like opplagt for alle at det en gang fantes en langt mer umoralsk tidsepoke enn det vi kan forestille oss idag?

Vi befinner oss i et avsondret ørkenlandskap i Hollywood, Los Angeles. Året er 1926. Den meksikanske immigranten Manuel Torres («Manny»), spilt av Diego Calva er i gang med å transportere en elefant til et herskapshus som tilhører Kinoscope Studios. Det er snakk om at det skal være en fest i dette huset, med svært viktige gjester til stede.

Den kvelden er Manny intet mindre enn én av hjelpemennene til en søkkrik, narkolangende bacchanal, og hans viktigste oppgave er å frakte dette enorme selskapsdyret opp bratte bakker til gjerningsstedet. I all hemmelighet drømmer han om å gjøre noe større – et ønske han omsider får uttrykket over en god neve med kokain sammen med den forførende danseren Nellie LaRoy i godseierens kjeller.

De to fyrer hverandre opp med levende fantasier om å være del av et filmsett i Hollywood. «Filmer er viktigere enn livet!» deklarerer Manny. Nellie stemmer i. I overetasjen er det vill fest, og jeg kan trygt si at det er stor sjanse for at du som filmtitter aldri har vært vitne til noe mer kaotisk enn det som vises på skjermen i dette øyeblikk. Den tidligere kontroversielle filmen om Hollywoods undergrunn Eyes Wide Shut (1999) kan bare gå og legge seg. Det finnes virkelig ingen sammenligning.

Her har Chazelle slått på stortrommen og skamløst latt kameralinsen fokusere på offentlige orgier, absurde seksuelle fetisjer, slåsskamper, sprutende dildoer og strippere. Det merkeligste er kanskje at ingen tar seg nær av det. Selv de fjongeste fruene og herrene i lange kjoler og smokings – som også er invitert til festen – bare valser forbi alle vulgaritetene som om det skulle være hverdagskost. Jeg som seer inspireres av disse menneskenes nonchalante oppførsel, og begynner selv å dra nytte av holdningen. Det som i starten virket avskrekkende flyter nå bare inn i en eneste stor hyllest til den ekstatiske, vindrikkende guden Dionysos. 

Idet fortellingen går fra fest til intense arbeidsdager på like kaotiske filmsett, er det noe som forteller meg at Chazelle har hatt et ønske om å avdekke en skamfull hemmelighet om tidlig Hollywood som lenge har forblitt uberørt. Var det virkelig så dekadent på denne tiden? 

Babylon gir deg det Singin’ in the Rain manglet

Den rådende tematikken i Babylon spiller på Hollywoods overgang fra stum- til lydfilm i 1927, og hvordan skuespillere responderte på et slikt skifte. Det var ikke lett for alle, særlig de med skrantende sosiolekter, skrikende stemmer og tvilsomme manerer. Én av plottets hovedkarakterer er den fremadstormende skuespillerinnen og danserinnen Nellie LaRoy, spilt av Margot Robbie – en likefrem kvinne med mye futt og galskap i seg.

Da hun forhekset publikum med sitt talent for å gråte på kommando i stumfilmene var både karrieren og ryktet på et monumentalt nivå, men når hun senere blir nødt til å uttrykke seg verbalt blir alt snudd på hodet. Lyden gjorde nemlig alt mer overeksponert, og eventuelle personlige skavanker ble lettere å fange opp av publikum. Den ellers taktløse Nellie blir derfor nødt til å «danne seg opp», både i talen og i kroppsspråket. Dette fremstår som en umulig oppgave, da Nellie er en ordentlig villstyring, preget av mye stolthet og trass. Overgangen tærer også på den andre hovedkarakteren i plottet, Jack Conrad som spilles av Brad Pitt. 

Plottet er forbausende likt på den i Stanley Donens musikal Singin’ in the Rain (1952) og det er åpenlyst at Chazelle har latt seg inspirere av flere scener derfra. Etter min mening har denne påvirkningen vært til stor fordel, da Babylon er en film som viser det Singin’ in the Rain manglet. Babylon har Singin’ in the Rain’s humor, samtidig som at plottet virker meningsfullt og katarsisk på seeren.

Jeg føler at jeg er en del av noe stort når jeg ser Babylon. Den samme virkningen fikk jeg ikke av Singin’ in the Rain, til tross for at den historien også tar for seg en meget dramatisk omveltning i filmindustrien. Med andre ord – er du en stor tilhenger av Singin’ in the Rain, er Babylon utvilsomt filmen for deg. Det kan til og med hende at du vil like den bedre. 

Siviliseringen av menneskene ble Hollywoods død 

Selve tittelen på filmen er temmelig symbolsk og representativ for fortellingens moral, sett at Babylon var det opprinnelig navnet på en beryktet, akkadisk bystat fra oldtidens Mesopotamia. Som følge av det babylonske fangenskapet der som foregikk på femhundretallet, gjorde jødene navnet om til en metafor for sivilisasjonens forfall. Chazelle – som står for både regien og manuskriptet – har med rette valgt å gjøre akkurat det samme som jødene.

I en video om skapelsen av filmen sier han at «håpet var å rive ned forventningene til et periodestykke, og spesielt for en film om gamle Hollywood». Chazelle ville altså ikke vise et uskyldig og forgylt bilde av filmindustrien på tyvetallet. Han ville gjøre oss oppmerksomme på at enhver tid bærer med seg sitt eget grums. Tyvetallet kan kanskje virke som en sivilisert epoke på avstand. Zoomer man litt inn med kameraet, vil man derimot være vitne til de mer degraderte detaljene.

Det ekstravagante tiåret var riktignok preget av en del brutte samfunnsnormer. Kvinnenes skjørter og hårfrisyrer ble blant annet kraftig beskåret, burlesque fikk inn striptease-elementet og musikken ble influert av afroamerikanernes jazz og blues. Som følge av dette ble nok flere og flere inspirert til å bryte andre samfunnsnormer, og dette endte til slutt i et usivilisert virvar, der arnestedet for all umoral var Hollywood bak kameralinsen.

Med Babylon ønsker Chazelle å vise oss realitetene av dette virvaret, samt hvordan og hvorfor alt forfalt med introduksjonen av lydfilm. Det ble ikke lenger like flatterende å vise kvinner som løftet opp skjørtene og gned formene sine inntil fordrukne menn, da det plutselig ble mulig for karakterene å snakke til tilskuerne sine. Verdenen inni kameraet ble rett og slett mer overeksponert, mer levende, og den kinematografiske metropolen ble nødt til å skjerpe seg.

Dette ble nok en redning for filmen som vi kjenner den i dag, men en død for Hollywood. Historien prøver nemlig å formidle til oss at vi aldri egentlig kan komme tilbake til den fantastiske, absurde galskapen som skuespillere, produsenter og regissører var vitne til på slutten av tyvetallet. 

Magiske melodier fra Justin Hurwitz 

Jeg vil tro at mye av det som gjør denne filmen så populær er viten om det innbydende samarbeidet mellom regissør og filmmusiker. Justin Hurwitz og Damien Chazelle begynner snart å bli én person, og fanbasen klager ikke. De to har allerede jobbet sammen på Whiplash (2014), La La Land (2016) og First Man (2018) – filmer som fikk strålende kritikk og som utvilsomt ikke hadde klart seg like bra uten Hurwitz sine gjenkjennelige melodier. 

Én melodi som utpreger seg særlig og som planter alle mulige slags varme følelser i hjerteroten er Manny and Nellie’s Theme. Her blir pianospillet ledsaget med en lett knipsing – noe som får inn tyvetallets jazzelement uten at det skjærer hull i det ellers klassiske formspråket. Den melankolske stemningen som avles frem i tonene kan også minne om den kjente komposisjonen Mia and Sebastians Theme fra musikalen La La Land. Likevel står den som et helt nytt skaperverk, og jeg er overbevist om at filmen etter hvert kommer til å bli assosiert med denne melodien, slik Mia and Sebastians Theme ble med La La Land.

Selv om Manny and Nellie’s Theme kun varer i femtitre sekunder, går melodien igjen i andre temaer på listen, som Se You Back in La, Meet miss La Roy, Te Amo Nellie og Ain’t Life Grand. Utover dette vil jeg også applaudere ham for tonekunstene i temaet Gold Coast Sunset. Denne inneholder vakre strykere og fløytespill, og er kanskje det minst jazzinspirerte stykket på lydpaletten. Den setter også prikken over i-en i en angelisk ørkenscene fra stumfilmproduksjonen der Jack Conrad gir sin skuespillerkollega et lidenskapelig kyss foran solnedgangen. 

Det finnes få eksempler på regissører og musikere som utfyller hverandre like godt. Christopher Noland og Hans Zimmer er de eneste jeg kan komme på som verdige ekvivalenter. Måtte dette samarbeidet aldri gå i vasken!

Du kan mislike filmen, men du kan ikke hate den 

Noe som sikkert flere filmentusiaster ville trukket frem og brukt som argument for at Babylon ikke når opp til sitt høyeste potensial er det kaotiske aspektet ved den. Her får du nemlig skrekkfilm, komedie, romanse og drama servert på ett eneste stort sølvfat, og du kan dessverre ikke velge mellom sjangrene. Som VG skrev i sin anmeldelse: «Dette er årets meste film». Blir det da en fare for å miste fokus? Burde ikke en hver god film være stram og konkret i sin utførelse?

Den potensielle kritikken som kan rettes mot Chazelles kinostykke har et poeng. Samtidig gir filmen seeren en stødig moral og konklusjon, til tross for den fargesprakende handlingen ellers. Som sees følte jeg meg ikke fylt opp med en unødvendig porsjon av stimuli idet rulleteksten møtte øynene – noe jeg faktisk fryktet at skulle være tilfellet et par ganger uti filmen. Jeg følte meg snarere mettet og litt forandret – en tilstand jeg mener er helt sentralt at man trer inn i dersom man har sett en god film.

Det er dog ikke usannsynlig at man vil mislike filmen dersom man virkelig ikke har sansen for sjokkeffekter, mengdevis av musikkinnslag og et svingende kamera. Chazelle har tross alt tatt utgangspunkt i en spesiell form for regi som slett ikke tilfredsstiller alles smakssans.

Likevel er jeg overbevist om at det ikke går an å legge denne på hatlisten, da det uten tvil vil dukke opp et eller annet som enten rører ved hjertet eller som pirker borti deler av hjerneskallen hos den heldige filmtitter. Chazelle sier selv i et videointervju om filmen at det er «det største han har prøvd å lage». Om ikke det er det beste, er det i alle fall det største. Babylon er et koldtbord av alle mulige visuelle matsorter, og du kan selv velge hvilken frukt eller tallerken som behager din tunge.

På burlesque er kroppen danserinnenes slott og scenen deres verden, og de som ikke tåler ...
3. november er sannsynligvis den viktigste datoen i år. De fleste i Norge håper sannsynligvis ...
Anmeldelse av Måken, Torshovteateret (spilles fra 30. august til 19. oktober)«150 år gammelt»«Dere er så ...