Den amerikanske malerinnen Anne Herrero er et svært lovende talent. Et av hennes siste verk viser en naken kvinne som i store smerter ligger på bakken med et blødende underliv.
Tittelen som bildet har fått er «States’ Rights» og er opplagt en referanse til den pågående abortdebatten i USA. Men den klassiske utførelsen og innholdet i maleriet klarer seg utmerket godt uten denne emneknaggen. Som publikummer tar man del i kvinnens lidelse, og føler et ubehag ved tanken på hva hun nettopp har gjort med det sylskarpe instrumentet hun holder i den venstre hånden.
Teknisk sett er det flere ting å bite seg merke i her. Kroppen er fremhevet — ikke ved unødig bruk av lyse farver — men fordi malerinnen har dempet vekstene, bakken og trærne i bakgrunnen. Paletten går dessuten mot grått, grått, grått, i alle Apelles’ farver.
Herrero er konsekvent opptatt av å fremheve gråvalører og skyr farvesprak. Den oppløste maleteknikken og lave metningen tillater Herrero å tone ned forstyrrende elementer og slik forsterke fokus på det sentrale i fortellingen. Sånn sett kan maleriene hennes minne om en krysning mellom Odd Nerdrums og Andrew Wyeths bilder. Særlig kommer likheten med Wyeth til uttrykk i tegningene hennes.
Skjult symbolikk
Som komposisjon fungerer «States’ Rights» utmerket. Den buede linjen fra øverst til venstre gjennom treets hovedgren, til roten i bakken og kvinnens blodige hånd, til blodet som renner videre ned langs den samme diagonalen, styrker soliditeten i komposisjonen og virker helt naturlig for det blotte øyet.
Ifølge malerinnen selv er stigen, som står lent opp mot treet, kun plassert der for å understøtte A-formen i komposisjonen og således gi struktur til det krumme landskapet. Men det har også en annen egenskap: Treet er et kjent symbol for fruktbarhet og liv, og kan således sies å være naturens manifestasjon av den unge kvinnen. Stigen, derimot, hviler mot treet som et skarpt fremmedelement, på samme måte som metallkroken i kvinnens hånd. Både i farve, form og linjer speiler disse elementene hverandre og gir bildet en fortryllende følelse av helhet. Den tidligere nevnte diagonalen viser dessuten hvordan treroten fortsetter under kvinnen og dukker opp som en strøm av blod på den andre siden!
Om denne symbolikken var et bevisst valg fra malerinnens side, vites ikke. Delvis kan det nok ha vært en intuitiv avgjørelse. Uansett er det å gjenta forgrunnen i bakgrunnen et virkningsfullt knep som Anne Herrero kan ha lært da hun studerte med Odd Nerdrum for ti år siden. Nerdrum er kjent for å gjenta sine figurer i landskapet, og legger man først merke til det, begynner man å se sammenhenger overalt. Gjentagelsene gir seeren følelsen av at verden kun eksisterer innen bildets avgrensninger og at alt henger sammen. Intet er tilfeldig.
En dyster stillhet
Den solide formoppfatningen, proporsjonssansen og gjengivelsen av hud er det som gjør Anne Herreros bilder levende. Her konkurrerer hun med de beste nulevende malere.
I tillegg har hun et fortrinn i sitt melankolske blikk på verden. Jan-Ove Tuv sa en gang at Andrew Wyeths storhet lå i at han til og med kunne få en båt til å se sentimental ut. Herrero har noe av den samme egenskapen, og behøver ikke skildre storslåtte, teatralske scener for å gripe tilskueren. I bildene hennes er det en dyster stillhet, som hos Vilhelm Hammershøi, men med menneskene i sentrum — forvillede, forrykte mennesker.
En liten svakhet er at hennes figurer kan virke klippet inn i landskapene. Dette er derimot ikke tilfellet i maleriet «States’ Rights», hvor hun har integrert menneskekroppen med tilværelsen på en mye mer overbevisende måte enn i tidligere malerier.
Fra det politiske til det evige
Det er interessant å igjen gå tilbake til tematikken i bildet. Mange følelser er i sving når kvinner ytrer sine synspunkter om «abort», som det kalles av tilhengerne på den ene siden, eller «fosterdrap», som det kalles på den andre. Skal et bilde strekke seg forbi samtidshorisonten, må det appellere utover sin generasjons interne konflikter. Et fremragende eksempel på dette er Mordet på Andreas Baader av Odd Nerdrum. Bildet er så velkomponert og fortellingen så levende skildret, at den historiske personen Baader blir et vissent blad i vinden.
Anne Herrero hever seg tilsvarende over de fleste politiske malere. Når man som tilskuer iakttar bildet uten å kjenne til bakgrunnen for hvorfor det ble lavet, åpner det seg flere muligheter. Da sitter man igjen med et bevegende motiv av en kvinne som har vært igjennom noe forferdelig, og man er full av barmhjertighet på hennes vegne.
Sivilisasjonen løfter frem nye klassiske malerier, som fortjener oppmerksomhet i en tid som er oversvømt av inhuman modernisme. Har du forslag til et verk som du mener absolutt bør omtales? Send en e-post til redaksjon@sivilisasjonen.no så tar redaksjonen maleriet i betraktning!
