«For meg har det bestandig vært en test på fornuften og ærligheten til enhver på den andre siden», konstaterte den kjente litteraturkritikeren William Hazlitt (1778-1830), «om han tillot Burke å være en stor mann.»
Ettermælet til Edmund Burke er først og fremst den til en mann som fikk rett vedrørende alle de viktige spørsmålene i sin levetid. Så mye respekt har den moderne konservatismens far avkrevd, at det ikke har vært uvanlig for radikalere å appropiere ham. Selv Noam Chomsky, trolig den ledende intellektuelle på den politiske venstresiden i etterkrigstiden, relanserte på 1980-tallet seg selv som en «burkeansk konservativ», angivelig i motsetning til den daværende republikanske presidenten Ronald Reagan og hans «radikale angrep» på «burkeanske rettsstatsprinsipper.»
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
Edmund Burke ble født i Dublin 12. januar 1729, hvor han entret ærverdige Trinity College i en alder av femten år. Under universitetsoppholdet utgav han et eget tidsskrift, The Reformer, langende ut mot den forferdelige økonomiske urettferdigheten som herjet i Irland på tiden.
Som nærmest alle utdannede mennesker før Darwin var Burke selvsagt en dypt religiøs mann. Moren var en praktiserende katolikk, men det var sin fars anglikanske fotspor han valgte å følge i. I notatbøkene til den unge Burke gis man et innblikk i hvordan troen formet hans moralske verdensanskuelse:
«Om det finnes en Gud, må Han være vår Skaper. Hvis Han er vår Skaper, er det en relasjon mellom oss. Denne relasjonen består i at mennesket har mottatt flere fordeler, men ikke kan returnere noen. At det kan lide all slags ugagn, men ikke kan gi noen tilbake …
Vi har et forhold til andre mennesker. Vi vil ha mange ting som bare er oppnåelige ved hjelp av andre vesener. De ønsker ting som utelukkende er i overensstemmelse med vår hjelp. Vi elsker disse vesenene og nærer sympati med dem … Dette er moralens grunnlag. Moral avhenger ikke nødvendigvis av religion, siden moralen kun befatter seg med vårt forhold til mennesker …
Hvis sjelen lever for alltid, er tiden brukt i dette livet ubetydelig. Det er dermed rimelig at det skal oppta den minste delen av vår oppmerksomhet. Vi vet ikke hvor lenge vårt forhold til andre mennesker vil vedvare etter døden. Vi vet at vårt forhold til Gud må fortsette som før etter døden. Vi vet derfor at vår plikt overfor Gud er viktigere enn vår oppmerksomhet overfor oss selv eller andre.
Det er naturlig å anta at det som kommer først i naturens rekkefølge, skal produsere det som følger etter det. Det er derfor rimelig å konkludere med at utførelsen av vår plikt her må avgjøre vår skjebne etterpå …
Dermed er dette Livet en forberedelse til det neste.»
Som ung var Burke brennende opptatt av estetiske emner. Han beskrev i sine notater fru Burkes ansikt som «lav, myk musikk.» Hennes øyne «overvelder deg når hun lyster», mens hennes ansikt «vokser på deg hvert øyeblikk.» I sitt mest kjente essay om estetikk, A Philosophical Inquiry into the Sublime and the Beautiful (1757), trakk Burke et skarpt skille mellom det sublime og det skjønne, en tidlig inspirasjon til den romantiske ånden som kom til å gripe Europa utover 1800-tallet. Det var ikke minst et genuint filosofisk bidrag, funnet i nesten enhver uttømmende antologi om den europeiske tenknings historie.
Det sublime har å gjøre med estetisk storhet, det som ifølge Burke vekker ærefrykt og får «sinnet til å skynde seg ut av seg selv.» Ved siden av det ukjente, som hedningene visste å sammenkalle gjennom mørklegging av sine templer, oppgir Burke evigheten som en av dets primære kilder:
«Evigheten har en tendens til å fylle sinnet med den slags herlige gru, som er den mest genuine effekten og sanneste test av det sublime. Det er knapt noen ting som kan bli gjenstand for våre sanser, som virkelig og i sin egen natur er uendelig. Men siden øyet ikke er i stand til å oppfatte grensene for mange ting, virker de å være uendelige, og gir de samme effektene som om de virkelig var det.»
I essayet skiller Burke kjærligheten for det vakre fra begjæret:
«Jeg separerer kjærlighet (med det mener jeg den tilfredsstillelsen som opptrer i sinnet ved å tenke på noe vakkert, uansett hva naturen til dette måtte være) fra begjær eller lyst, som er en energi i sinnet, som driver oss til å eie bestemte gjenstander … Vi vil ha et sterkt ønske om en kvinne uten bemerkelsesverdig skjønnhet, mens den største skjønnheten hos menn eller dyr, selv om den forårsaker kjærlighet, likevel ikke vekker noe som helst av begjær. Som viser at skjønnhet og lidenskapen forårsaket av skjønnhet, som jeg vil kalle kjærlighet, er noe annet enn begjær, selv om de ved noen anledninger opptrer sammen.»
Dette er en diskusjon ført videre av den senere burkeanske filosofen Sir Roger Scruton (1944-2020), som illustrerte kjærlighetens skjønnhet med en passasje fra den romerske poeten Lucretius, om to elskere som åler seg sammen og på all slags vis prøver å smelte sammen til én, uten at de noen sinne vil være i stand til å komme nærme nok hverandre og tilfredsstille trengselen. Estetikken, som med kjærligheten, er forbundet med det transcendente, ved at den åpner en port til et rike vi ikke kan bevege oss til fysisk.
Burke politikeren
Det er imidlertid som en politisk størrelse Burke virkelig satte sine fotavtrykk. Etter å ha flyttet til Bristol i England meldte han seg inn i det liberale Whig-partiet, som han vant det lokale parlamentetssetet for i 1774. I sin seierstale gjorde han det klart overfor Bristols velgere at han ikke aktet å tjene dem alene, ei heller særinteresser for øvrig, men nasjonen under ett:
«Parlamentet er ikke en kongress av ambassadører av forskjellige og fiendtlige interesser, som opprettholder disse interessene som agenter og talsmenn mot andre agenter og talsmenn. Parlamentet er en deliberativ forsamling av én nasjon, med én interesse – helhetens – der ikke lokale hensikter, lokale fordommer bør veilede, men allmennhetens beste, som er et resultat av fellesskapets generelle fornuft. Dere velger et medlem, men når dere har valgt ham, er han ikke medlem av Bristol, men av parlamentet … De vidt forskjellige interessene må vurderes, må sammenlignes, må forenes, hvis mulig.»
Slik plantet Burke et frø som med tiden skulle spire til et tre kastende lange skygger over det politiske Storbritannia. Det var den burkeanske spiriten Benjamin Disraeli (konservativ britisk statsminister fra 1874 til 1880) kanaliserte da han lanserte det nærmest landsfaderlige omkvedet «one nation conservatism», bestående av en blanding av paternalistisk verdikonservatisme, beskyttelsen av liberale tradisjoner og institusjoner, og utviklingen av et økonomisk sikkerhetsnett for de lavere sosiale klasser. I nesten et århundre skulle England forbli en konservativ bastion med lite grobunn for revolusjonær sosialisme, en dominans som endte med 1960-tallets kulturrevolusjon – og ikke minst med kulturkonservatismens langsomme død i kvelertaket til markedsliberalismens usynlige hånd.
Burke insisterte også på å følge sin personlige samvittighet i sin nyvunnede rolle. Det var denne samvittighet som gang på gang beveget ham til å innta meget prinsipielle standpunkt, ofte mot de umiddelbare interessene til seg selv og sitt eget parti.
De arbeidende fattige er kun fattige fordi de er tallrike.
Edmund Burke
Den litt kraftige iren, med rødsprengt hår gjemt under pudderparykken, har ofte blitt sammenlignet med Cicero. Ikke kun for sitt modige og velartikulerte forsvar av friheten, fornuften, sivilisasjonen, konstitusjonen, rettsstaten og sitt lands dyptpløyende tradisjoner, men også for sine enestående retoriske evner. Det kunne være en sann velsignelse å befinne seg i samme hjørne av et stridsspørsmål som Burke, begavet som han var til å holde hele parlamentet i sitt hule grep, med sin mesterlige mobilisering av det engelske språk, fremført med en sterk, rungende røst kun en bestemt type ire kan ha.
Blant de mange Burke ilet til et prinsipielt forsvar av, finner vi den radikale oppvigleren John Wilkes. Selv om innbyggerne av Middlesex valgte Wilkes til å representere seg i det britiske Underhuset (House of Commons), ble han likevel blokkert fra setet sitt i parlamentet – takket være sine obskøne skriverier og injuriende kritikk mot kong George III. Til tross for å være en arg politisk motstander, tordnet Burke at å nekte folket å velge sin representant «ryster konstitusjonen», og at det etter det samme prinsippet «ikke vil finnes en mann i Huset, knapt en mann i hele nasjonen, som ikke kan bli diskvalifisert.»
Burke motsatte seg forsøk på å avkorte perioden mellom parlamentsvalg, minnende om at Roma ble ødelagt fra innsiden av uroen forårsaket av konstant politikk. Ved å begrense politikken til hvert syvende år, og dempe den politiske aktiviteten i befolkningen mellom valgene, unngikk man en farlig polarisering av samfunnet. I en advarsel som synes høyst relevant for vår egen tid, særlig om man ser til USA, der politikken er permanent og allstedsværende, skildret Burke et «personlig hat som aldri vil bli mildnet, fiendenskap og feider som vil bli gjort udødelige, krangler som aldri vil blidggjøres, en moral korrumpert og tappet for livsvitalitet.»
I parlamentet forsvarte han videre det tradisjonelle ekteskapet, og mente det var en «gedigen tabbe» å tro at ekteskapets eneste formål var dyrisk forplantning. Ekteskapsinstitusjonen og håndhevelsen av den var høyst nødvendig for barnas «ernæring, deres utdanning, deres etablering, og for alle formål til et rasjonelt og moralsk vesen.» Den var avgjørende for å beskytte «de unge av begge kjønn» fra deres ignoranse og manglende erfaring.
Burke stiftet et personlig vennskap med den skotske økonomen Adam Smith, som publiserte det skjellsettende verket Nasjonenes velstand (1776) i favør frihandel og laissez-faire-økonomi. Under innflytelsen av Smiths teorier, motarbeidet Burke ved flere anledninger overdreven statlig intervensjon i økonomien:
«De arbeidende fattige er kun fattige fordi de er tallrike. Tallrikhet impliserer i sin natur fattigdom. Ved en rettferdig fordeling blant en stor mengde kan ingen få mye. Den velstående klassen er så ekstremt liten, at hvis alle strupene deres ble skåret over, og en fordeling av alt de forbruker i løpet av et år fant sted, ville det ikke gi mer enn litt brød og ost til en natts kveldsmat til de tallrike arbeiderne.»
Sammenhengen mellom fattigdom og populasjonsvekst ble utforsket i større dybde av samfunnsøkonomen Thomas Malthus noen tiår senere, i An Essay on the Principle of Population (1798), som utløste en voldsom frykt for en fremtidig hungersnød i Storbritannia.
Forsvar av religiøs toleranse
Burkes mektige penn ble smidd til et sverd, og hans kraftige stemmebånd ladd til en kanons drønninger, for forfulgte katolikker så vel som for protestantiske dissidenter, en særdeles upopulær fanesak som ville få ham anklaget for katolisisme – og til å miste sitt sete for Bristol i 1780 (han sikret seg en ny periode ved å stille som kandidat i Malton året etter). Allerede i 1765 talte han mot de diskriminerende lovene mot katolikkene, og den knugende statlige undertrykkelsen av dem som fant sted i Irland:
«All religiøs forfølgelse er basert på en elendig petitio principii: Du tar feil, jeg har rett. Du må komme over til min side, ellers må du lide. La meg legge til at den store døren en hvilken som helst farge for undertrykkelse har kommet inn i verden gjennom, er at en mann later til å bestemme angående en annens lykke, og ved å kreve rett til å anvende de midler han finner passende for å bringe ham til en følelse av den. Det er undertrykkelsens ordinære og banale sofisme. Men det finnes ennå ikke en så praktisk duktilitet i den menneskelige forstand, at den gjør oss i stand til å bli overbevist om at mennesker mener det ultimate beste for hele samfunnet ved å gjøre størsteparten av det miserabelt i et århundre …
Hvis han på forhånd er overbevist om at din mening er overlegen hans, vil han frivillig komme over til deg, og uten tvang, og da ville din lov være unødvendig; men hvis han ikke er så overbevist, må han vite at det er hans plikt på dette punkt å ofre sin interesse her for hans mening om sin evige lykke, ellers ville han i virkeligheten ikke ha noen religion i det hele tatt. I det første tilfellet ville din lov være unødvendig, i det siste forfølgelse.»
En mann ønsker seg et sverd. Hvorfor skulle han bli nektet? Et sverd er et forsvarsmiddel, og forsvar er menneskets naturlige rett.
Edmund Burke
I 1772 formanet Burke at den liberale filosofen John Locke (1632-1704) ikke hadde gått langt nok i sitt ytterliggående forsvar av religiøs toleranse, på grunn av hans eksklusjon av katolikker. I en brevkorrespondanse med religionsprofessor William Burgh i 1775 meddelte han sitt ønske om full offentlig toleranse av samtlige religiøse grupper, attpåtil hedninger, som plasserte ham helt utenfor skalaen i perioden. I offentligheten filleristet han the Religious Test Act, som begrenset protestantiske dissidenters tilgang til offentlige embeter, samt til Oxford og Cambridge:
«Toleranse et angrep på kristendommen! Er vi kommet til dette, å anta at ingenting kan støtte kristendommen annet enn prinsippene av forfølgelse? Er dette idéen med å være etablert? Er det tanken om kristendommen i seg selv, at den burde ha etablissementer, at den burde ha lover mot dissens? For et bilde av toleranse! For et bilde av lover, av etablissementer! For et bilde av religiøs og borgerlig frihet … Jeg ønsker meg toleranse som en del av det etablerte, som et prinsipp gunstig til kristendommen, og som en del av kristendommen … Med hvilket ansikt kan disse menn si: «Tolerer oss, men tolerer ikke dem»? Toleranse er godt for alle, eller det er godt for ingen.»
Heller ikke i parlamentet etterlot han mye rom for tvil om sin lave formening om den britiske fremferden i Irland:
«Det er ikke moralsk sant at vi er forpliktet til å etablere i hvert land den form for religion som i våre sinn er mest behagelig for sannheten, og som bidrar mest til menneskehetens evige lykke … Ingen samvittighetsfull mann ville villig etablere det han visste var falsk og farlig i religion, eller i noe annet. Ingen klok mann ville, tvert imot, tyrannisk sette opp sin egen sans for å avvise den til det store rådende fellesskapet, uten å ta hensyn til menneskehetens etablerte meninger og fordommer… En mann ønsker seg et sverd. Hvorfor skulle han bli nektet? Et sverd er et forsvarsmiddel, og forsvar er menneskets naturlige rett – ja, den første av alle hans rettigheter, og som omfatter dem alle.»
Forsvar som menneskets første rettighet er utgangspunktet for naturretten, selve hjørnestenen i Burkes politiske filosofi – og hva som ved gjentatte anledninger fikk ham til å kjempe de svakes sak mot maktmisbrukets mange stygge ansikter. Han gav uttrykk for de samme følelsene i et brev til sin sønn, der også hans utilitaristiske tolkning av det kristne nestekjærlighetskonseptet kommer til overflaten:
«Det er ikke tillatt for oss å ofre det midlertidige gode hos noen mennesker for våre egne idéer om sannheten og usannheten til religiøse doktriner. Ved å gjøre mennesker ulykkelige i dette livet, motvirker de en av de store hensiktene med nestekjærlighet, som er, så langt vi har det i oss, å gjøre mennesker lykkelige i hver periode av deres eksistens.»
Etter at the Savile Act (1778) tildelte katolikkene utvidede rettigheter, blant annet til å kjøpe og arve land, brøt det ut et blodig opprør i London (kjent som Gordon-opptøyene, etter den anti-katolske agitatoren Lord George Gordon). Nå var ikke bare Burkes politiske karriere truet, men også hans personlige sikkerhet. Presset på ham for å gi etter for mobbens vilje var stort. I et av sine finere øyeblikk, gav han mobben rett i at de ikke var forfølgere – de var kun tyranner. Etter å ha sammenlignet den protestantiske forfølgelsen av katolikker i Storbritannia med paveveldets historiske undertrykkelse av protestanter, talte han:
«Vi er alle slags barn som må beroliges og administreres, men jeg vil aldri opptre som en tyrann for deres fornøyelses skyld. Hvis de vil blande inn ondskap i sportene sine, kommer jeg aldri til å gå med på å kaste dem noen levende, bevisst skapning overhodet, nei, ikke så mye som en kattepus, til å plage. «Men hvis jeg ikke oppgir denne upolitiske staheten, kan jeg ende opp med aldri å bli valgt inn i parlamentet.» Det er absolutt ikke hyggelig å bli tatt ut av offentlig tjeneste. Men jeg ønsker å være parlamentsmedlem for å gjøre godt og motstå det onde. Det ville derfor være absurd å fordømme mine mål for å kunne ta min plass. Jeg bedrar meg selv, ja, høyst grovt, hvis jeg ikke mye heller hadde overlatt resten av mitt liv gjemt i den dypeste obskuritets avgrunn, uten engang å gi næring til sinnet mitt med visjonene og fantasien om den slags ting, enn å bli plassert på universets strålende trone… Dersom jeg har gjort min ydmyke del med de beste mennesker i de beste av deres handlinger, kan jeg lukke boken. Kanskje ville jeg ønske å lese en side eller to videre, men dette ville være nok for mine hensikter. Jeg har ikke levd forgjeves.»
Burke avslørte i denne pressede stunden at han var en prinsipiell figur, som ikke anså politisk makt i seg selv som sitt mål, men som et middel for å nå et høyere mål. Dette setter ham beklageligvis i et bedrøvelig lite mindretall av politikere, uavhengig av æra.
Burke bedyret i et av sine private brev at de nye lovene ikke gikk langt nok. Helst ville han at katolikker, som selv var nektet stemmeretten i Irland, skulle nyte de eksakt samme rettighetene som deres protestantiske naboer. Han førte også et brev i pennen til sin felles parlamentariker Sir Hercules Langrishe, nok en gang fordømmende den britiske kolonivirksomhet i Irland i klare ordelag:
«De delte nasjonen i to adskilte organer, uten felles interesse, sympati eller tilknytning. En av disse organene skulle ha alle forretningene, all eiendommen, all utdanningen, den andre skulle bestå av vannskuffere og torvkuttere for dem …
Hvis en enkelt uenighet med romerkirken er en bragd, er den som avviker mest fullkomment den mest fortjenestefulle … Den som er mest uenig med den kirken, vil være uenig med den engelske kirken, og da vil det være en del av hans fortjeneste at han er uenig med oss selv, en finurlig art av fortjeneste for et menneske å etablere. Den mest perfekte protestant, er tilsynelatende den som protesterer mot hele den kristne religion …
I England så vi [med «den ærerike revolusjonen» av 1688] kampen til den store massen av folk for etableringen av deres friheter, mot innsatsen til en meget liten fraksjon som ønsket å undertrykke dem. I Irland har vi sett etableringen av makten til det mindre antallet, på bekostning av de borgerlige frihetene og eiendommene til den langt større del, og på bekostning av de politiske frihetene til helheten. Det var, for å si sannheten, ingen revolusjon, men en erobring.»
Motstanden mot slaveriet og plyndringen av India
Den samme moralske sensitiviten Burke hadde for religiøse dissidenter på de britiske øyer og i Irland, var iboende hos ham også for helt fremmede folkeslag i fjerne deler av imperiet. Allerede på 1750-tallet skrev han med skrekk om den primitive behandlingen av de afrikanske slavene i USA.
Som aller første statsmann i England utarbeidet han i 1780 en pragmatisk plan for avskaffelsen av slaveriet, kalt the Negro Code. Planen han skisserte inneholdt hele 42 punkter, med forslag til forbedring av levestandarden til de vestindiske slavene på alle områder, i tillegg til tilretteleggingen av deres utdannelse. I et privat brev skrev han om planen:
«Jeg skulle tro at fullstendig avskaffelse er mer tilrådelig enn noen ordning av regulering og reform. I stedet for å la det fortsette som det er, ønsker jeg hjertelig at det kommer til en ende.»
Politikk er derimot kalt det muliges kunst av en grunn. Burke, som var kommet abolisjonistene nesten et tiår i forkjøpet, innså at motstanden mot slaveriet satte ham i et forsvinnende lite mindretall. Dette var trolig ikke bare årsaken til at Negro Code var et forslag om gradvis avskaffelse, men også til at forslaget aldri ble introdusert i parlamentet. Da temaet om slavenes frigjøring omsider ble bragt opp i parlamentet i 1788, argumenterte han lidenskapelig i favør full frigjøring. Det skulle imidlertid først bli vedtatt i 1840, lenge etter hans død.
Burke argumenterte direkte mot logikken som ligger til grunn for moderne menneskerettigheter. Disse skiller seg radikalt fra tradisjonelle menneskerettigheter utledet fra naturretten, som vi har sett er tuftet på selvforsvarsprinsippet.
Olav Drange Moen
Også den britiske kolonivirksomheten i India, «juvelen i det britiske imperium», opprørte Burke sterkt. I praksis var det ikke den britiske stat som administrerte landet, men det private aksjeselskapet Det britiske ostindiske kompani. Burkes holdning var at selskapet tyranniserte landet, og introduserte et forslag i parlamentet om å frata dem kontrollen:
«Menneskenes rettigheter – det vil si menneskenes naturrett – er virkelig hellige ting; og hvis det viser seg at et offentlig tiltak påvirker dem på vemmelig vis, burde innsigelsen være fatal mot det tiltaket, selv om ingen charter overhodet kunne settes opp mot det. Våre chartere har gjort selve navnet charter kjært for enhver engelskmann. Men, Sir, det kan være, og det er, charter som ikke bare er forskjellige i natur, men utformet på prinsipper som står i motsetning til Magna Carta [avtale mellom kongen, adelen og presteskapet i 1215 som la grunnlaget for parlamentet og den britiske rettsstaten]. Av denne typen er charteret til Det ostindiske kompani. Magna Carta er et charter for å begrense makt og ødelegge monopol. Det ostindiske charteret er et charter for å etablere monopol og danne makt. Politisk makt og kommersielt monopol er ikke menneskerettigheter; og rettighetene til dem utledet fra et charter blir feilaktig og sofistisk å kalle menneskerettigheter. Disse «chartrede rettighetene», for å tiltale dem i form av en størst mulig moderasjon, suspenderer menneskehetens naturrettigheter for øvrig, og kan i selve deres ramme og konstitusjon medføre et direkte brudd på dem.»
Det er verdt å merke seg at Burke her argumenterte direkte mot logikken som ligger til grunn for moderne menneskerettigheter. Disse skiller seg radikalt fra tradisjonelle menneskerettigheter utledet fra naturretten, som vi har sett er tuftet på selvforsvarsprinsippet. Der moderne menneskerettigheter utvider statsmakten ved å erklære hva denne skal foreta seg (positive rettigheter), begrenser tradisjonelle menneskerettigheter statsmakten ved å formulere hva den ikke kan foreta seg (negative rettigheter). Den liberale filosofen Jeremy Bentham, en samtidig av Burke, beskrev famøst positive menneskerettigheter som «tøv på styler», siden «ønsker er ikke forsyning, sult er ikke brød.»
Burke oppsummerte hvordan Det ostindiske kompani ved charter gjorde krav på å ekskludere sine undersåtter fra kommersiell virksomhet på halve kloden, til å skattlegge dem for millioner av pund, til å kommandere en hær bestående av seksti tusen mann, og til å forringe livskvaliteten og velstanden til tredve millioner av deres medskapninger på det indiske subkontinentet. Han erklærte så sine hensikter:
«Dette lovforslaget, og de som er knyttet til det, har til hensikt å danne Magna Carta for Hindustan. Hva Westfalen-traktaten har gjort for friheten til prinsene og frie byer i imperiet, og for de tre religionene som forkynnes der – hva Magna Carta, statutten av Tallage (1297), rettighetserklæringen av 1628 og the Declaration of Rights av 1689 [som sikret frie valg og beskyttet mot vilkårlig kongemakt] er for Storbritannia, skal dette forslaget være for folket i India. Disse fordelene er jeg sikker på at de er i stand til å håndtere, og så snart vi vet at de er i stand til mer, vil min stemme helt sikkert være for at vi gir i den fulle utstrekning de evner å motta. Intet charter om herredømme skal stå i min vei for å sikre et charter om sikkerhet og beskyttelse.
Det har vært i India – og skjelettene er der enda – prinser av stor verdighet, autoritet og overflod. Det er å finne høvdinger for stammer og nasjoner. Det er å finne et eldgammelt og ærverdig presteskap; samlinger av deres lover, lærdom og historie; oppskrifter til folket mens de lever og deres trøst i døden; en adel av stor tradisjon og berømmelse; et mangfold av byer, ikke overskredet i befolkning og med handel av ypperste klasse også etter europeisk målestokk; kjøpmenn og bankfolk; individuelle hus og familier som har kappet med kapitalen til Bank og England, hvis kreditter ofte støttet en vaklende stat, og bevarte deres regjeringer midt i krig og ødemark; millioner av geniale produsenter og mekanikere; millioner av de mest flittige og ikke minst intelligente jordbrukere. Her finnes nesten alle religioner som mennesker bekjenner seg til.
Hver rubel av profitt gjort av en engelskmann er for alltid tapt for India … England har reist ingen kirker, ingen sykehus, ingen palasser, ingen skoler; England har bygget ingen broer, laget ingen større veier, kuttet ingen navigasjoner, gravd ut ingen reservoarer. Erobrere av enhver annen beskrivelse har etterlatt et eller annet monument, enten av stat eller velgjørenhet, bak seg. Skulle vi bli drevet ut av India denne dagen, ville det ikke gjenstå noe til å fortelle at landet, i den skammelige perioden under vårt herredømme, hadde vært i besittelse av noe bedre enn orangutangen eller tigeren …
Det er ingenting i guttene vi sender til India som er verre enn hos guttene vi pisker på skolen. Men ettersom engelsk ungdom i India drikker det berusende øl av autoritet og herredømme før hodenes deres er i stand til å bære det, og ettersom de er fullvoksne i formue lenge før de er modne i prinsippet, har hverken naturen eller fornuften noen mulighet til å anstrenge seg for å bøte på overskuddet av deres for tidlige makt … Byttet deres er innlosjert i England, og Indias rop gis til hav og vind, for å bli blåst rundt, i hvert oppbrudd av monsunen, over et avsideleggende og uhørende hav.»
I 1785 begynte Burke å gå etter aksjonærene og de lokale regjeringssjefene i India, som han så minneverdig kalte «en knute av de uunnværlige bendelormene, som sluker næringsstoffene og fortærer Indias tarm.» Om ikke lenge prøvde han å kutte av «hele korpsets hode», ved å stille generalguvernøren i Bengal, Warren Hasting, for riksrett. Burke, som selv ledet den forrykende riksrettssaken, prosederte saken på sedvanlig retorisk briljant vis. En av talene hans – hvor han påminner parlamentet om at det finnes en evig moralsk lov som står hevet over alle de andre, inklusiv all dennesidig autoritet – er verdt å gjengi i lengde:
«Vi anklager ham for ingenting som han ikke begikk etter overveielse – som han ikke begikk mot råd, bønn og protest – som han ikke begikk mot den direkte befalingen til lovlig autoritet … Mr. Hastings forbrytelser er forbrytelser, ikke mot former, men mot de evige rettferdighetslovene som er vår regel og vår førstefødselsrett. Lovbruddene hans er ikke i formelt, teknisk fagspråk – men i realiteten, i substans og virkning – Høye forbrytelser og Høye forseelser.
Mine herrer, vi har bragt fremfor dere den fremste mannen i India, i rang, autoritet og stilling. Vi har ført fremfor dere stammens høvding, overhodet for hele gruppen av østlige lovbrytere, en generalkaptein av urettferdighet, under hvem alt bedrageri, alt underslag, alt tyranni i India er dirigert, disiplinert, oppstilt og betalt …
Han har fortalt dere, til sitt forsvar, at handlinger i Asia ikke bærer de samme moralske egenskapene som de samme handlingene ville bære i Europa. Mine herrer, vi benekter dette prinsippet … Disse herrene har utformet en plan for geografisk moral, der menneskenes plikter, i offentlige og private situasjoner, ikke skal styres av deres forhold til Den Store Guvernøren av universet, eller av deres forhold til menneskeheten, men av klima, lengegrader, paralleller – ikke av livet, men av breddegrader, som om alle dydene dør idet du har krysset jevndøgn …
Denne geografiske moralen protesterer vi mot. Mr. Hastings skal ikke skjerme seg selv under den … Morallovene er de samme overalt, og det er ingen handling som kan tolkes som en handling av utpressing, underslag eller bestikkelse og undertrykkelse i England, som ikke er en handling av utpressing, underslag, bestikkelse og undertrykkelse i Europa, Asia, Afrika og over hele verden …
Han har erklært å være en despotisk prins som anvender vilkårlig makt, og selvfølgelig er alle hans handlinger dekket av det skjoldet. «Jeg kjenner», sier han, «Asias grunnlov kun fra dens praksis.» Vil dere, ærede Herrer, etablere menneskehetens korrupte praksis som det styrende prinsipp? Nei! Det vil være deres stolthet og ære å lære mennesker som er betrodd makt, at de ved bruk av den skal rette seg etter prinsipper, og ikke å hente sine verdier fra menneskers korrupte praksis …
Han «besitter vilkårlig makt»! Mine herrer, Det ostindiske kompani har ingen vilkårlig makt å gi ham, kongen har ingen vilkårlig makt å gi ham, heller ikke allmenningen eller alle lovgivere. Vi har ingen vilkårlig makt å gi, fordi vilkårlig makt er en ting som hverken noe menneske kan holde eller noe menneske kan gi. Ingen kan lovlig styre seg selv etter sin egen vilje, langt mindre kan en person bli styrt av en annens vilje. Vi er alle født i underkastelse, alle født likt – høyt og lavt, guvernører og undersåtter – i underkastelse av én stor, uforanderlig, preeksisterende lov, forut for alle våre innrettelser og påfunn, avgjørende for alle våre idéer og alle våre sensasjoner, forut for vår eksistens, som vi er sammensveiset og forbundet med i universets evige ramme, som vi ikke kan røre oss ut av.
Denne storartede lov avstedkommer ikke fra våre konvensjoner eller kompromisser. Tvert imot, den gir våre konvensjoner og kompromisser all den kraft og sanksjon de kan ha. Den oppstår ikke fra våre forfengelige institusjoner. Enhver gode gave er fra Gud; all makt er av Gud, og Han som har gitt kraften, og fra hvem den alene stammer fra, vil aldri tillate at den praktiseres på et mindre solid grunnlag enn kraften selv …
Tittelen av erobring utgjør ingen forskjell i det hele tatt. Ingen erobring kan gi en rettighet, for erobring – som er makt – kan ikke konvertere sin egen urettferdighet til en rettferdig tittel, som den kan styre over andre med etter sin egen vilje …
I det samme øyeblikk som suverenen fjerner idéen om sikkerhet og beskyttelse for sine undersåtter, og erklærer at han er alt og dem ingenting, når han erklærer at ingen kontrakt han inngår med dem kan eller bør binde ham, når han erklærer krig mot dem, så er han ikke lenger suverenen deres, og de er ikke lenger hans undersåtter. For ingen mann har rett til vilkårlig makt.
Jeg må yte Østen rettferdighet. Jeg hevder at deres moral er lik vår, hva gjelder pliktene til guvernører, fedre og overordnede; og jeg utfordrer verden til å vise i enhver moderne europeisk bok mer sann moral og visdom enn hva som finnes i skriftene til asiatiske menn av høy tillit, og som har tjent som fyrsters rådgivere. Hvis dette er den sanne moralen i Asia, slik jeg bekrefter og kan bevise at den er, blir Mr. Hastings forsvar av geografisk moral tillintetgjort.
Mr. Hastings finner ingen tilflukt her. La ham løpe fra lov til lov, la ham fly fra den engelske common law og de hellige institusjonene i sitt fødeland; la ham fly fra parlamentets beslutninger, som hans makt stammer fra, la han påberope seg sin uvitenhet om dem. La ham fly dit han lyster, fra lov til lov. Lov, jeg takker Gud, møter ham overalt … Jeg vil like gjerne ha ham prøvd etter Koranens lov, eller institusjonene til Timur, som etter sedvaneloven i dette riket. I Asia så vel som i Europa råder den samme loven av nasjoner, de samme prinsippene brukes kontinuerlig, og de samme maksimene holdes hellige og opprettholdes iherdig …
Vi sier ikke bare at han regjerte vilkårlig, men korrupt – det vil si at han var en giver og mottaker av bestikkelser, og formet et system med det formål å gi og motta dem. Kort sagt var penger begynnelsen, midten og enden på alle former for handlinger utført av Mr. Hastings, angivelig for selskapet, i realiteten for seg selv …
Det har blitt sagt om en ambassadør at han er en person utplassert for å fortelle løgner til fordelen for dem som utsender ham. Dette er den patriotiske bestikkelse, korrupsjonen i det offentliges tjeneste … Det har blitt sagt at private laster er offentlige fordeler. Mr. Hastings går til den fulle lengden av den posisjonen, og omgjør sitt private bedrageri til et offentlig gode. Dette er hva du skal takke ham for … at han er en grov røver, og en tyv i detalj – han stjeler, han plyndrer, han plager, han undertrykker, han utpresser – alt til det beste for det kjære Ostindiske kompani – alt for sine ærede mestre, eierne …
Jeg tiltaler Warren Hastings for alle disse forbrytelsene.
Jeg anklager ham i navnet til parlamentsmedlemmene av Storbritannia, hvis tillit han har forrådt.
Jeg anklager ham i navnet til hele den britiske allmennheten, hvis nasjonale karakter han har vanæret.
Jeg anklager ham i navnet til hele det indiske folk, hvis lover, rettigheter og friheter han har undergravet, hvis eiendommer han har ødelagt, hvis land han har lagt øde og plyndret.
Jeg anklager ham i navnet av dydene til de evige lovene av rettferdighet som han har forgrepet seg mot.
Jeg anklager ham i navnet av selve menneskenaturen, som han grusomt har opprørt, skadet og undertrykket, hos begge kjønn, i hver alder, rank, situasjon og livstilstand …
«Men, mine Herrer, vi vet alle at det har vært vilkårlig makt i India – at tyranner har tilranet seg det – og at prinser av fortjeneste, i noen omstendigheter, har krenket folkets friheter …»
Når en mann forsvarer seg selv mot anklagen om en forbrytelse, er det ikke tilfeller av lignende lovbrudd som skal sette standarden for hans forsvar. En mann kunne like gjerne si: «Jeg ranet i Hounslow, men hundrevis har ranet der før meg», hvorpå mitt svar er: «Loven har forbudt deg å rane der, og jeg vil henge deg for å ha brutt den.»
Jeg kjenner ikke til noe menneske unntatt fra loven. Loven er sikkerheten til Englands folk. Den er sikkerheten til folket av India, den er sikkerheten til enhver person som er styrt, og til enhver som styrer. Det finnes bare én lov for alle, nemlig loven som styrer alle lover, loven til vår Skaper, loven av menneskeheten, rettferdigheten, naturen og nasjoner …
Etter kjærligheten foreldre har for sine barn, er det sterkeste instinktet som finnes i mennesket, både naturlig og moralsk, kjærligheten for sitt land. Det er et instinkt selv funnet i den mest brutale av skapninger. Alle skapninger elsker sitt avkom, etter det elsker de sine hjem, de har en forkjærlighet for stedet de har blitt avlet, for habitatet de har dvelt i, for stallen de har blitt matet i, for beitene de har vandret på, og for villmarkene de har streifet i. Vi vet alle at fødselsjorden har en søthet hinsides versets harmoni. Dette instinktet, forsikrer jeg dere, som binder alle skapninger til sitt land, blir aldri oss fremmed. Derfor vil dem som søker å flykte fra sitt land kun ønske å flykte fra undertrykkelse, og hva slags annet bevis for denne undertrykkelsen trenger du, enn når et vitne forteller dere at oberst Hannay var satt til å sette opp sperringer og vakter for å stenge innbyggerne inne i landet. Vi har bevitnet krenkelsen av Naturens sterkeste prinsipp …
Jeg tror ikke at noen mann sendt til India ble sendt med vonde hensikter, eller reiste med dårlige disposisjoner. Nei, jeg tror de unge mennene som drar dit er rettferdige og trofaste representanter for mennesker av samme alder – ukorrupte, men korrumperbare, slik som vi alle er. De er sendt dit i ung alder. Kun én ting har blitt holdt fremfor dem – de skal skape en formue.»
Djevelen er jordens prins. Til tross for at overveldende bevis for maktmisbruk ble lagt frem under riksrettssaken, gikk Mr. Hastings fri.
Burke og Amerika
Hadde de britiske styresmaktene lyttet til Burke, kunne den amerikanske løsrivelsen meget godt ha blitt unngått. Burke publiserte i 1769 en pamflett der han kritiserte skattleggingen av de amerikanske koloniene, som han korrekt tolket truet hele sameksistensen. Allerede året etter reagerte misfornøyde amerikanere med boikott og opprør. Britiske tropper ble i 1773 sendt til Boston for å slå ned på urolighetene til «Teselskapet», resulterende i Boston-massakren. I frustrasjon tryglet Burke parlamentet om å endre kurs før det var for sent:
«Overlat Amerika, hvis hun har skattepliktig materie i seg, til å skattlegge seg selv… Overlat amerikanerne til sine opprinnelige ordninger, og disse uoverenstemmelsene, født ut av ulykkelig grådighet, vil dø med det samme … Når drevet for hardt, vil villsvinet vende seg mot jegerne. Hvis suverenitet og frihet ikke lar seg forene, hvilken av dem vil amerikanerne velge? De vil slenge suvereniteten din i ansiktet ditt. Ingen mann vil la seg overtale til slaveri … Reflekter over hvordan du skal styre et folk som tror det burde være fritt, og er overbevist om at de ikke er det. Skattene gir ingen betydelige inntekter, det gir ikke annet enn misnøye, uorden, ulydighet.»
Allikevel var flertallet i det politiske Storbritannia tilsynelatende overbevist om at de ubetydelige inntektene var verdt den skyhøye prisen – det blodige tapet av Amerika. Da det gikk mot krig med de amerikanske koloniene, foreslo Burke i et siste desperat forsøk å overrekke dem ikke bare økonomisk autonomitet, men også representasjon i det engelske parlamentet. Amerikanerne, fastholdt han, ønsket kun deres tradisjonelle rettigheter som engelskmenn:
«Folket i koloniene er etterkommere av engelskmenn. England, Sir, er en nasjon som enda, håper jeg, respekterer og lovpriser sin frihet. Kolonistene emigrerte fra deg da denne delen av karakteren din var mest dominerende, og de tok dette med seg i det øyeblikket de skiltes fra dine hender. De er derfor ikke bare viet til frihet, men til frihet i henhold til engelske idéer og engelske prinsipper. Abstrakt frihet, som øvrige rene abstraksjoner, er ikke å finne.
Menneskesinnets marsj er langsom … Dine forfedre åpnet imidlertid i det lengste øynene for urettferdighetens slette drift. De fant ut at et fritt folks tyranni kunne utholdes minst av alle tyrannier, og at lover som ble laget mot en hel nasjon ikke var den mest effektive metoden for å sikre dets lydighet.»
Så snart det var klart at saken hans var tapt, henvendte Burke seg på rørende vis direkte til de amerikanske revolusjonære:
«Ikke la dere overtale eller provosere til en oppfatning om at dere er i krig med denne nasjonen. Tro ikke at hele, eller til og med det upåvirkede flertallet, av engelskmenn på denne øyen er fiender av sitt eget blod på det amerikanske kontinentet. Mye villfarelse har blitt praktisert, mye korrupt innflytelse er anvendt på forrædersk vis. Men den største og sunneste delen av dette riket, i det store og hele, lever i den mest fullkomne enhet av følelser, prinsipper og hengivenheter med deg. Den sprer ut en stor og liberal plattform for felles frihet, som vi alle kan stå på.
Vi har ønsket å forbli forent med dere, for at et folk av én opprinnelse og én karakter skal ledes til de delte rasjonelle målene ved et felles råd, og bekyttes av en felles kraft. Vi krever ingen annen underordning av deg enn dette.
Vi kaller dere ikke opprørere og forrædere. Vi ber ikke om kronens hevn mot dere. Vi vet ikke hvordan vi skal kvalifisere millioner av våre landsmenn, som kjemper med ett hjerte for å få adgang til privilegier som vi holder som vår egen lykke og ære, med idiotiske og uverdige navn. Tvert imot, vi ærer høyt prinsippene dere handler etter, selv om vi beklager noen av virkningene. Bevæpnet som dere er, omfavner vi dere som våre venner og som våre brødre, i de beste og kjæreste relasjoner …
De som har og som holder fast ved grunnlaget for felles frihet, enten det er på denne eller deres side av havet, anser vi som de sanne – og de eneste sanne – engelskmenn. De som forlater dette grunnlaget, enten der eller her, har oppnådd å bli fordervet i blod, og har fullstendig falt fra sin opprinnelige rang og verdi. De er de virkelige opprørerne mot Englands rettferdige grunnlov og suverenitet.»
Den amerikanske uavhengighetserklæringen, forfattet av Thomas Jefferson, ble deklamert i Pennsylvania 4. juli 1776. Med Frankrikes (og til dels spanjolenes) militære hjelp beseiret de amerikanske revolusjonære omsider Det britiske imperium i 1783. Krigen kostet 8500 britiske soldaters liv.
Seks år senere brøt den franske revolusjon ut i Paris, truende med å rive opp hele den etablerte samfunnsordenen ved roten. Edmund Burkes utrettelige motstand mot jakobinerne, tidløst formulert i hans hovedverk Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (1790), skulle ikke bare bli den definerende kampen i hans liv og karriere – den kom til å legge grunnlaget for hele den moderne konservative tradisjon.
Burke var ved å transformeres fra en selvstendig, eksentrisk, samvittighetsfull stemme – bestandig rett, stadig oversett – til legemliggjøringen av en naturkraft i den politisk-filosofiske historie.
