Drager, sverd og dyder: Historien om den kinesiske sivilisasjon – Del II (langlesning)

Publisert 28. mars 2022 av

Historien er skrevet med et blekk av blod. Den kinesiske sivilisasjon byr på intet unntak, poetisk skildret som den er i elegante, snirklete hanziskriftegn på bambusstokker.

1600-tallshistorikeren Gu Zuyu sammenfatter Kinas kaotiske opprinnelse som følger: Under dynastiet til kong Yu var det ti tusen småstater. Da Shang-dynastiet ble grunnlagt var det tre tusen, og da Shang falt var det enda over tusen. Men etter Vår- og høstannalenes tid stod kun syv viktige stater igjen. Under Qin-keiseren, som samlet riket i 221 f.Kr., var det bare én.

Dette er andre del av Olav Drange Moens trilogi om den kinesiske sivilisasjon. Les første del av artikkelserien her!

Filosofen Xunzi brukte metaforen at «herskeren er som en båt og folket er vannet. Det er vannet som holder båten flytende, og det er vannet som kantrer den.»

Etter gravseremonien til den første Qin-keiseren brygget vannet til storm. Da terrakottahæren ble gravd opp i 1974, fant arkeologene statuene i biter, smadret av den rasende folkemengden som hadde rent ut i gatene etter tyrannens gravseremoni. Det ble sagt at menneskene som døde i urolighetene, daglig lå stablet i en haug på markedsplassen i hovedstaden Xianyang.

Om Qin kunne ha elsket sitt folk, da ville dynastiet bestått ikke i to, men i tusen generasjoner.

Du Mu

Opprørsstemningen vedvarte inn i regjeringstiden til Qins sønn, som i 207 f.Kr. ble detronisert og tvunget til å begå selvmord av Han-rebellene, en bondehær ledet av to frafalne offiserer. I et snedig innfall skal en av offiserene ha skrevet på et stykke silke at han en dag skulle bli konge, og så gjemt beskjeden i magen på en fanget fisk. Etter at fisken senere ble skåret opp ved et middagsbord, kom ryktene til å spre seg om at Himmelen hadde gjort sin vilje kjent, styrkende oppslutningen om opprøret.

Han-dynastiets første keiser Gaozu befestet tronen i 202 f.Kr. Qin-dynastiet ble således en heller kortvarig affære. Den senere poeten Du Mu kastet en talende dom over det: «Om Qin kunne ha elsket sitt folk, da ville dynastiet ha bestått ikke i to, men i tusen generasjoner.»

Han-dynastiets palassintriger

Mye av den tidlige historien til Kina er kjent til oss takket være Sima Qian, prefekt for de skriftlærde under Han-dynastiet. Etter å ha talt godt om en general som hadde falt i vanry hos keiseren, ble Sima kastrert og forventet å begå selvmord i skam. Hans livsprosjekt med å skrive ned hele verdenshistorien pågikk dermed under uhyre vanskelige omstendigheter. I et av hans private brev står det skrevet:

«En mann har bare én død. Den døden kan veie like tungt som fjellet Tai, eller den kan være så lett som en gåsefjær. Alt avhenger av hvordan en bruker den… Jeg har utforsket gjerningene og hendelsene av fortiden, utforsket prinsippene bak suksess og fiasko, til oppgang og forfall, over hundre og tredve kapitler.»

Sima finner større ære i intellektuelle gjøremål enn i makt:

«Det har vært mange konger, keisere og store menn i historien som nøt berømmelse og ære i sin levetid, og som endte opp som ingenting ved sin død, mens Konfutse, som var en vanlig lærd kledd i en bomullskappe, ble anerkjent som en mester i over ti generasjoner.»

Om keiser Gaozu forteller Sima at han nøt grådig av kjødets gleder, som palassets harem bydde på i rikelige mengder. Det keiserlige biblioteket var fylt med instruksjonsmanualer om sex, utførlig illustrert med alle slags akrobatiske stillinger. «En rolig skyvekraft skal minne om bevegelsen til en karpe fanget på kroken,» anbefales det om mannens skiftende rytme, «en raskere skal minne om fuglens flukt mot vinden.»

Kvinnene var i det hele tatt ingen passive brikker i tronfølgekrigene.

Olav Drange Moen

Den Gaouzu foretrakk å etterligne både karpe og fugl med, var hans hustru Lü. Men med årene kom det yngre og vakrere kvinner til hoffet, en historie like gammel som menneskeheten selv, og arverekkefølgen ble forskjøvet i favør slekten til den mer forlokkende Lady Qi.

Ved Gaouzus død utviklet det seg raskt til en hensynsløs maktkamp mellom damene innenfor palassets murer. Sima Qian forteller om hvordan Lü fikk alle de andre kvinnene Gaouzu hadde ligget med myrdet, og sønnen til Lady Qi forgiftet. Lady Qi selv fikk sine hender og føtter hogget av, øynene stukket ut og ørene brent. Hun ble forgiftet med midler som fordummet henne, og «den menneskelige grisen» ble i den ydmykende siste akt kastet i sølen i bakgården til spott og spe for skuelystne.

Lü styrte i praksis som keiserinne under hennes syke sønn. Da han døde, ble han erstattet av en barneregent, som ble drept før han ble myndig og erstattet av en enda yngre en. I hele sin regjeringstid fikk Lü prominente slekter ryddet av veien, slik at deres eiendommer og velstand kunne omfordeles til hennes egen.

Kvinnene var i det hele tatt ingen passive brikker i tronfølgekrigene.

Konfusianismen blir statsideologi

Det var under den senere Han-keiseren Wu, regnet av mange som den største i Kinas historie, at det ble forordnet at landet skulle være en konfusiansk stat. Historiske tekster som hadde overlevd Qin-bokbålene ble samlet inn, og 30000 studenter innrullert ved det keiserlige universitet for å læres opp i klassikerne.

Under innflytelse av tenkeren Dong Zhongshu fikk Konfutse opphøyet sin status til det guddommelige, hevende statsideologien over kritikk. Konfutses mantra «kjenn din plass» ble et hendig redskap for å mane folket til underkastelse for det nye regimet.

De administrative reformene var vidtrekkende. Borgere ble rangert etter tjuefire trinn, hvor de avhengig av sin atferd ble oppgradert eller nedgradert. Føydalherrene måtte vike for en mer sentralisert stat, et utdannet embetsverk og et effektivt skattesystem.

Keiseren ble sagt å styre med det tradisjonelle «Himmelens Mandat», sammenlignbart med kongenes guddommelige rett i Europa. Konseptet er ved nærmere inspeksjon av en nokså sirkulær art. Beviset for at keiseren satt med Himmelens Mandat var at han tross alt besatt makten. Tilsvarende tjente svekkelse av denne makten som bevis for at velsignelsen var i ferd med å bli trukket tilbake, en mistanke som kunne styrkes ved større astronomiske observasjoner.

Landet gikk under Wu inn i en storhetsperiode. Porselenet og det første grovpapiret ble oppfunnet, kartografien ble mer nøyaktig, og kinesisk nyttår feiret med fyrverkeri av bambus for å skremme vekk onde ånder. Men først og fremst kjennetegnes regjeringstiden til Wu av en massiv ekspansjon av imperiets territorium.

Om å holde sine fiender nærme

Kina har gjennom sin lange historie vært omkranset av en rekke semi-nomadiske folkeslag, herunder mandsjuene, mongolerne, uigurene og tibetanerne, for å nevne noen. Gode keisere har visst å håndtere disse med den ytterste realpolitiske list.

I sin bok On China (2011) viser Henry Kissinger til det gamle strategispillet Wei qi, i Vesten trolig bedre kjent under sitt japanske navn Go. Dette er den kinesiske varianten av sjakk, nevnt helt tilbake i Analektene om Konfutse på 500-tallet f.Kr. Kissinger forklarer:

«Wei qi kan oversettes til ‘et spill av omringende brikker’; det impliserer et konsept av strategisk omringning. Brettet, et rutenett av nitten ganger nitten linjer, begynner tomt. Hver spiller har 180 brikker, eller stener, til sin disposisjon, hver med lik verdi som de andre. Spillerne plasserer etter tur stenene på et hvilket som helst felt på brettet, byggende opp posisjoner av styrke, mens de jobber med å omringe og fange motstandernes brikker. Flere konkurranser finner sted samtidig på ulike regioner av brettet.»

Dette er et spill av marginer. Kissinger skriver at «en sjakkspiller sikter mot total seier, Wei qi-spilleren søker relative fordeler.» Innenfor sjakk gjelder Carl von Clausewitzs konsept av et gravitasjonssenter, altså en kamp om å dominere sentrum, mens Wei qi har mange fokuspunkter spredt utover brettet. Wei qi, ifølge Kissinger, har historisk derfor vært en mye mer presis refleksjon av kinesisk utenrikspolitikk enn sjakk. Siden Kina er så omfattende, har det handlet om å uskadeliggjøre fiendtlige naboer ved å omringe dem eller lure dem inn.

Xiongnu-stammene i nordvest ble eksempelvis behandlet med en pasifiserende strategi, myntet «de fem agn» av en Han-minister:

«Å gi dem forseggjorte klær og vogner for å korrumpere deres øyne; å gi dem fin mat for å korrumpere munnene deres; å gi dem musikk og kvinner for å korrumpere deres ører; å forsyne dem med høye bygninger, kornmagasiner og slaver for å korrumpere magene deres (…) og, for dem som kommer for å overgi seg, skal keiseren vise dem gunst ved å ære dem med en keiserlig mottagelsesfest, hvor han personlig skal servere dem vin og mat for å korrumpere sinnet deres. Dette er hva som kan kalles de fem agn.»

Barbarene i grensetraktene ble med andre ord kontrollert med en stri strøm av silke, penger og vakre bruder. Man har funnet diktet til en av disse ulykksalige fruene, som fra å leve et behagelig liv ved det keiserlige palasset endte opp i eierskapet til brutale nomader i et fjernt hjørne av verden. «Et telt er mitt hus, av ull er mine vegger, rå kjøtt er min mat, med en hoppes melk å drikke, alltid tenkende på mitt eget land,» sørger hun, drømmende om å bli forvandlet til «en gul stork, flyvende hjem til mitt gamle hjem.»

Røttene til handelskrigen mot Kina klamrer seg tilsynelatende dypt ned i historiens rot.

Olav Drange Moen

Wu sendte på samme tid ut oppdageren Zhang Qian på en dristig ekspedisjon vestover, hvor han endte opp helt i det greskokkuperte Afghanistan. Hans fascinerende rapporter tilbake til keiseren ledet til etableringen av handelsruten Silkeveien. Over det neste århundret tok den internasjonale handelen seg drastisk opp, og slik som i dag virket kineserne langt mer ivrige på å selge varer enn av å kjøpe dem. Etter hvert ble den romerske keiseren Tiberius provosert til å nedlegge et forbud mot silke, ettersom statsfinansene ble så belastet av det ettertraktede produktet. «Kvinnene overfører pengene våre til utlendinger!» klaget despoten.

Røttene til handelskrigen mot Kina klamrer seg tilsynelatende dypt ned i historiens jord.

Beretningen om de tre kongedømmer

«Det er når månen skinner på sitt sterkeste, at den begynner å falme,» bemerket Sima Qian.

Han-dynastiet ble på 200-tallet e.Kr. splintret i de tre kongedømmene Shu Han i vest, Wei i nord og Wu i syd. I skiftende allianser prøvde de å utmanøvrere hverandre, hele tiden påpasselige med at en av de andre statene ikke skulle vokse seg for sterk og forrykke maktbalansen. Noen av historiens største slag fant sted under krigene, med massive ildsprutende flåter på hver sin side, slukende hundretusener av mennesker.

Imperier oppstår fra kaos, og imperier kollapser tilbake i kaos. Dette har vi visst siden tidenes morgen.

Luó Guànzhōng

Perioden er gjengitt i en av de fire klassikerne innen den kinesiske litteraturen, Beretningen om de tre kongedømmer av Luó Guànzhōng. Verket ble ført i pennen på 1300-tallet, og blander fritt historiske fakta med oppdiktede personer og begivenheter. Det er for så vidt ikke bare en kinesisk klassiker, men en verdensklassiker, som overgår det aller meste annet som er skrevet innen sjangeren, om ikke alt. I den finner vi en episk fortelling om vennskap, krig, kjærlighet, ære, lojalitet, mot, svik og død.

De ikoniske åpningsordene er en gjenspeiling av kinesernes sykliske historieforståelse, som har et perspektiv spennende årtusener:

«Imperier oppstår fra kaos, og imperier kollapser tilbake til kaos. Dette har vi visst siden tidenes morgen.»

Hendelsesforløpet i boken starter med det gule turban-opprøret mot Han-keiseren, som patrioter over hele riket blir bedt om å bistå med å slå ned. Tre unge rekrutter sverger i en seremoni blant blomstrende ferskentrær på bestandig å stå ved hverandres side og dø «på samme dag og i samme måned». Alle kinesere kjenner dette øyeblikket som eden i ferskenlunden.

Vi følger de tre til de blir gamle, mektige menn, kommanderende enorme militærstyrker og styrende kongedømmet Shu Han, i et forsøk på å overvinne de mange svikerne mot tronen og redde det fordømte Han-dynastiet. Aldri glemmer de den hellige eden som bandt dem sammen som blodsbrødre.

De tre brødrene er: Liu Bei, den eldste, edleste og ledende av brødrene, som etter hvert krones til konge av Shu Han; Zhang Fei, beryktet for sitt eksplosive temperament, men som er en av rikets mest fryktede krigere og lojal som få; og Guan Yu, en meget ærefull person, berømt for å ri den lynraske hesten «den røde hare» og som i kamp er væpnet med sitt legendariske grønne dragesverd.

Etter å ha tapt en rekke viktige slag, legger Liu Bei ut på søken etter en beryktet daoist og militær strateg ved navn Kong Ming, som har trukket seg tilbake til en idyllisk, fredfull landsby. Under letingen kommer Liu Bei over en vismann, som gir ham noen velmente råd:

«Du er en omtenksom og snill mann, søkende å bringe fred og orden til landet, men la oss være ærlige: Helt siden tidens begynnelse har verden svingt mellom orden og kaos. Bare tenk – helt siden opprøret som styrtet det onde Qin-dynastiet, og Han-dynastiet dukket opp, er det orden som har erstattet kaos. I to hundre år var alt vel inntil Wang Mang [keiser som i et kort mellomspill avbrøt Han-dynastiet] gjorde opprør, og verden ble dratt ned i kaoset. Omveltingen av Wang Mang bragte tilbake orden igjen. Nå som ytterligere to hundre år med fred har passert, er det uunngåelig at kaoset vender tilbake.

Vi lever akkurat nå i en stor overgangsperiode, en tid når orden bryter sammen og kaos oppstår. Krig bryter ut i alle fire hjørner av verden. Du må bare tåle dette. Å tro at en kan gjenopprette fred i en tid som dette … vel, det er ikke noe mer enn en illusjon. Tiden er ennå ikke moden. Så nå søker du Kong Ming, i håp om å overtale ham til å reformere og reparere tiden og årstidene. Du håper nok til og med at han skal balansere universet på nytt! Men du må være klar over at dette ikke er mulig, og at å prøve å gjøre det bare vil slite deg ut. Som du vet, vil de som driver med Himmelens strøm finne alle gjerninger mulige for dem. De som kjemper imot har ingen hvile. Hva skjebnen har i vente vil skje – det er ingenting som kan stanse det!»

«Hva du sier er ikke bare sant, men også klokt,» svarte Liu Bei. «Men jeg er av Huset Han, og derfor er det min skjebne å kjempe for å gjenreise dynastiet, uansett hva den endelige skjebnen måtte ha i vente.»

I hovedstaden har krigsherren Dong Zhuo sendt de gule turban-opprørerne på flukt, men bestemt seg for å skifte ut keiseren Shao med sin mer kompetente bror. Da keiseren innser at hans tid er ute, synger han sorgmodig:

«Jorden er større enn Himmelen nå,
solen og månen skifter plass,
en gang hersket jeg over verden,
nå lever jeg på kantene.»

Hvorpå keiserinnen svarer ham:

«Himmelens stjerne faller, jorden selv synker,
gift med denne mannen, keiseren, går jeg hvor han går.
Liv og død skilles, hver av dem går sin separate vei,
det er så raskt – mitt hjerte av hjerter brister.»

Keiserens mor slenges ut av vinduet og keiserinnen kveles, før keiseren selv får forgiftet vin tvunget ned strupen. Dong Zhuo innleder et terrorvelde, rullende rundt med uskyldige menneskers avkuttede hoder spikret fast til vognene til hæren sin. Men han blir satt i sjakk av en annen spiller, Lü Bu, som nedkjemper både Dong Zhou og hans allierte Li Ru ved å sende inn sin vakre tjener og skape en kile av misunnelse mellom dem, i en vellykket splitt og hersk-taktikk. Et dikt oppsummerer deres fall:

«Simpelthen bring inn en kvinne og alle strategier vil lykkes,
det er ingen behov for soldater eller våpen,
blodige kamper ble utkjempet, heltedåder utført,
men det var i et sommerhus av tre at seieren ble sikret.»

Den nye keiseren blir manipulert av de ti onde evnukkene ved hoffet. Den neste som inntar hovedstaden for å frigjøre ham er Cao Cao, Wei-kongedømmets grunnlegger, som i de første kapitlene gjennomgår litt av en personlig utvikling.

En spåmann forteller Cao Cao som ung at han er vis nok til å styre verden og pervers nok til å ødelegge den. «Godt!» tenker han. Da han besvarer anropet om å bekjempe oppstanden til de gule turbanene, overhører han og en følgesvenn komplott om drap i et hus, og lyden av kniver som slipes. Overbevist om at det er en sammensvergelse fra fienden, bryter de inn i huset med trukne sverd, og slakter alle på innsiden. Først etter å ha gjennomsøkt huset, oppdager de en bundet gris. «Cao Cao, vi har myrdet uskyldige mennesker!» utbryter hans venn. På veien tilbake blir de stanset av en gammel mann. Cao Cao kutter ham ned med sverdet sitt for å hindre at de blir avslørt. «Hva som hendte i det huset var en forferdelig ulykke,» sier hans venn forskrekket, «men dette – dette var kaldblodig mord.» Cao Cao freser tilbake: «Jeg vil heller beseire hele verden enn å la verden beseire meg!» Vennen reiser fra ham neste natt. Det blir ikke bedre av at hele Cao Caos familie massakreres av en gjennomreisende hær, som har sett sitt snitt til å rane til seg deres formue.

Stinn av forakt mot verden inntar Cao Cao den nordlige hovedstaden og bekjemper de ti evnukkene, men ender selv opp med å gjøre keiseren om til sin marionett. Om ikke lenge rår han over en militær styrke på over en million soldater, flere enn de tre brødrene i vest eller kongedømmet Wu i sør. Han reiser tre gigantiske tårn mot skyene, og tilraner seg gradvis keiserens autoritet, selvsagt med stor ytre motvillighet. En av hans nærmere rådgivere legger i kulissene press på keiseren:

«Hva som gror må også dø, hva som har vært suksessfullt må feile, alle dynastier må ende, og alle familier falle. Ditt hus har regjert i over fire hundre år. Det når sin naturlige ende med deg, Deres Majestet. Tre til side grasiøst, for hvem vet hva som ellers kan skje!»

Cao Cao er en intelligent fiende som vanskelig lar seg lure. Etter et mislykket kuppforsøk mot ham, stanset i siste liten av en alliert som kommer ham til unnsetning, setter han opp to flagg, et rødt og et hvitt. Så sier han: «Dere som kom ut for å bekjempe ilden, stiller dere ved det røde flagget, dere som ble hjemme og ikke foretok dere noe, stiller dere ved det hvite.» Til alles overraskelse er det dem ved det røde flagget Cao Cao beordrer henrettet. «Dere kom ikke ut for å hjelpe, men for å støtte opprørerne!» raser han.

Med det militærstrategiske geniet Kong Ming ved sin side, utvider Liu Bei samtidig sine territorier i vest.

Ved en anledning lover Kong Ming å skaffe til veie 100 000 piler, men sitter hele dagen smilende og stirrer opp i skyene, til stor forundring hos noen av generalene. Først på kvelden legger han ut i tåkeheimen med alle de mindre båtene, med tak bygget av halmballer over dem. Han beordrer båtene spredt utover og ber mennene om å lage et voldsomt leven med trommene sine, så det høres ut som en stor flåte i bevegelse. Da Cao Cao hører båtene nærme seg, gir han ordre til hele sin hær om å fyre av buene sine inn i tåken. Innen minutter er halmballene fylt med de hundre tusen etterlengtede pilene. «Takk for pilene, statsminister!» roper Kong Ming fra tåken med et dypt, ærbødig bukk, og før fienden forstår hva som har hendt, er han langt borte.

Ved en annen anledning lurer Kong Ming en fiendtlig opprørsstyrke inn i et bakholdsangrep i et fjellpass. Under bakken er det begravet store mengder krutt. Fra fjellene skytes det ildprosjektiler, så hele hæren på nedsiden fortæres i et gapende flammehav. Kong Ming kan ikke gjøre annet enn å gråte av det forferdelige synet under seg: «Jeg må leve med hva jeg har gjort resten av mine dager.»

En dag er Kong Ming virkelig på dypt vann. En fiendtlig hær på 150 000 mann er på vei mot en by han holder, som er satt i et lite mindretall. Dette er tiden for å følge rådet til Sun Zi fra Krigskunst om å vise seg svak når sterk, og sterk når svak. Så Kong Ming får alle til å gjemme seg i husene og ikke lage en lyd. Straks den invaderende hæren får øye på at Kong Ming ubrydd sitter og spiller en lutt i sin daoistiske kappe, kun flankert av to barn og med byportene slengt åpne, er de sikre på at dette bare må være nok en av hans feller. De gjør retrett, og byen er reddet. Et dikt siteres:

«En lutt på bare tre fot beseirer en enorm hær,
for her tvang Kong Ming en retrett fra Xicheng,
hundre og femti tusen vendte til side,
og den dag i dag husker folk dette med ærefrykt.»

Kong Ming får ansvaret med å bekjempe Man-stammene sør i Shu Han, men insisterer på viktigheten av å beseire dem med godhet fremfor med vold:

«Jeg kan fange Meng Huo [den sta opprørslederen] når jeg vil, men vi vil kun vinne Man-stammene over til vår side om vi fanger deres hjerter, ikke bare deres kropper.»

Kong Ming lurer Man-stammene i strid gang på gang. Ved hver seier blir alle deres fangede menn og Meng Huo selv sluppet fri og bedt om å reise hjem til sine familier. Til og med gaver får de sendt med seg. Etter at dette har skjedd for syvende gang, kneler Meng Huo gråtende foran Kong Ming:

«Fanget syv ganger, frigjort syv ganger! Dette er uten sidestykke. Jeg er kanskje en barbar, men jeg forstår viktigheten av moral og rettferdighet.»

Meng Huo sverger på at Man-stammene aldri kommer til å gjøre opprør igjen. Freden blir feiret til langt på natt, og Meng Huo får beholde sin posisjon som høvding over stammeområdene.

Beretningen om de tre kongedømmer rommer 1400 sider fordelt over 120 kapitler, med et rikt og interessant persongalleri. Her er krigherren som får kisten sin laget og båret fremfor seg til krig, for å vise sin dedikasjon. Her er konen som kaster seg selv i elven når den falske nyheten om hennes manns død i kamp ankommer henne. Her er det menn som ikke blir rituelt gravlagt, og som dermed går igjen som spøkelser som overtar kroppene til sine fiender foran sjokkerte øyevitner. Her er påståtte desertører som fremfor å ta med seg båter lastet med korn, slik som avtalt, utraderer fiendens flåte ved å fylle båtene med eksplosiver. Her er blodige banketter, forrædere som åpner byportene mot gull, men som selv blir henrettet ved byens erobring, falske brev, soldater forkledd i fiendens uniformer, sverddansende snikmordere, sanndrømming, falne stjerner som varsler viktige menns endelikt, og bakholdsangrep gjemt i bakholdsangrep.

Det er en bok alle bør lese. Den vil få en til å undre seg over om de konstant plottende karakterene i Game of Thrones, en bokserie som utvilsomt har lånt mye inspirasjon fra Luó Guànzhōng, noensinne skal komme opp med en plan. En kan endog finne den mer formidabel enn J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre-trilogi.

Tang-dynastiet

Først på 600-tallet ble riket samlet igjen av den kloke keiseren Wei. Under ham ekspanderte Kina økonomisk og territorielt. Konfusianismen gjennomsyret fremdeles et samfunn som ville være oss aldeles fremmed. Grunnet tradisjonalismen ble en streng segregasjon mellom kvinner og menn håndhevet. Seksuelt var det normalt med samkvem med barn.

Den trolig viktigste sosiale utviklingen under Tang, er buddhismens inntog. Titusener av templer og statuer ble reist over hele Kina. På overflaten var religionen så lik daoismen at det ble antatt at Buddha måtte ha vært Laozi selv, som hadde bragt med sitt budskap vestover.

Tang-dynastiet fikk fotfeste i den vestlige Xinjiang-provinsen i år 648. Man så betydelige troppeforflytninger vestover, med vakttårn strekkende seg langt innover i Sentral-Asia, voktende handelskaravanene langs Silkeveien. En av soldatenes dikt om en gjennomreisende gjest gir et unikt innblikk i livene til disse utallige glemte, navnløse menneskene, minnende oss om at de var mer enn sjakkbrikker på et kolossalt brett av fjell, skoger og elver:

«Her i leiren setter vi vin på bordet og drikker for den reisende gjest. Lutten klinger, fiolinen og den tibetanske fløyten spiller.

Tykt, tykt faller kveldssnøen på porten. Vinden river mot de røde bannerne, for stivfrosne til å flappe. Ved den østlige porten av Luntai følger vi deg av gårde. Idet du drar fyller snøen veien mot Tian Shan.

Ved bakkens vending og veiens krumning, er du borte. Og alt som er igjen, er sporene på snøen etter dine hesters klover.»

Og med denne vemodige konklusjonen, mister vi like fullt syne av disse menneskene. De levde, elsket, hatet, lo og gråt som oss, men deres spor er nå dekket over av den tunge snøen til mange hundretalls vintre.

I 751 stanset Tang-dynastiets ekspansjon vestover i slaget ved elven Talas, i et nederlag mot det arabiske Abbaside-kalifatet, som hadde gjort felles sak med de lokale kirgiserne og tibetanerne. Det oser og damper evig visdom av et kinesisk dikt om episoden:

«Menn dør i felten, sverd skjærer mot sverd. Generalene planla forgjeves. Vit derfor at krig er en forbannet ting, som den vise mannen tyr til kun når han må.»

Den vakreste kvinnen i Kina

Tang-keiseren Xuanzongs heftige kjærlighet for den vakre Yang Guifei har blitt en kinesisk folklore, inspirerende skuespill, litterære verker, sanger, eventyr og operaer, formidlende en tidløs advarsel til håpløse elskere.

Xuanzongs førti tusen konkubiner var ikke nok for ham, så tjenestemenn ble sendt ut til hele riket for å finne den vakreste kvinnen i Kina og bringe henne tilbake til ham. Om Yang Guifei sa keiseren selv at «ett blikk fra henne er nok til å ruinere en hel by, og enda ett er nok til å ødelegge et helt land.»

Audienser ble avlyst, gjøremål utsatt, pliktene forsømt, selv da det brøt ut hungersnød i landet. Poeten Du Fu skrev om lukten av kjøtt og knoklene til menn som hadde fryst ihjel langs veien hjemover. Da han kom frem, fant han sin lille gutt livløs, fyllende hjemmet med gråt.

General An Lushan reiste seg i revolusjon mot keiseren. Da de revolusjonære rykket nærmere keiserens hær, nektet hans menn å kjempe inntil Lady Yang ble henrettet, siden de mente at hun stod ansvarlig for nasjonens ulykke. Kinas vakreste kvinne endte sine dager hengende i et pæretre, keiseren abdiserte i dyp hjertesorg, en sinnstilstand han forble i ut livet, og hans sønn Suzong fikk oppgaven med å slå opprørerne tilbake.

Tang-dynastiets poeter

Kulturelt utmerker Tang-dynastiet seg med sin makeløse diktkunst.

I boken Historien om Kina: Et portrett av en sivilisasjon og dets folk (2020) av Michael Wood fortelles det om en poet ved navn Wang, som hadde en ape han kalte Ye Ke, «den ville gjesten». Apen ble til meget bryderi, så Wang løslot ham tre mil unna, bare for Ye Ke å returnere til ham innen dagen var omme. Så Wang tok ham med langt, langt av gårde, knytende et rødt silkebånd rundt apens hals før han forlot dyret. Ett år senere, på en av sine reiser, så Wang en gruppe aper hengende i trærne ved siden av veien. Blant dem var Ye Ke, fremdeles med det røde båndet rundt halsen. Da apen kjente igjen sin tidligere eier, reagerte den med et hjerteskjærende klynk:

«Jeg kalte på ham, og han svarte med gjentagende gråt. Jeg holdt hesten min stående der en stund, og Ye Ke gav meg et fortvilet blikk. Da jeg rørte i tøylene for å dra, gav han fra seg et klagerop. Og mens jeg klatret opp fjellveien, som snirklet seg mellom daler og bekker, kunne jeg fremdeles høre huleklydene hans, som jeg antok kom fra et knust hjerte. Så jeg skrev et dikt om ham:

‘Mens han sover i måneskinnet drømmer han i frihet om et tjoet liv.
Det hjerteknuste ropet gav ekko mot skyene.
Hvem er hans gamle herre fra ett år siden?»

Wang lot seg også bevege av synet av skremte apebarn som klamret seg uatskillelig til sin døende mor:

«Hvis en human person skulle se dette, kunne han ikke få seg til å sove på skinnet deres eller spise kjøttet deres. Og enhver som ikke følte noen medynk, ville ha et hjerte av jern eller stein. Slike mennesker er ikke bedre enn beist.»

En annen av Tang-poetene skrev i et øyeblikks komplentasjon:

«Jeg finner det gripende at ved Den røde klippe, passet hvor helter vandret, sitter det nå kun en gammel mann i sitt regntøy og fisker.»

For bare en liten stund, stanser historien opp.

Også i de hjemsøkende scenene frembragt av den berømte poeten Li Bai er det som om tiden frosses i et evig stillbilde:

«Hun, en Dongyang-jente, står barfotet på elvebredden.
Han, en båtmann fra Guji, i sin båt.
Månen har ikke gått ned.
De stirrer på hverandre, hjerteknuste.»

Li Bai fant særlig inspirasjon i naturen, som for ham representerte det evige:

«Fuglene har forsvunnet inn i himmelen, og nå renner den siste skyen av sted.
Vi sitter sammen, fjellet og meg, til det bare er fjellet igjen.»

Fornemmelsen av naturen som noe transcendent kommer til syne i flere av Li Bais dikt:

«Du spør meg hvorfor jeg dveler
blant disse jadegrønne åsene?
Jeg smiler. Ingen ord kan formidle
stillheten i mitt hjerte.
Ferskenblomster driver med bekkevannet,
dypt bort i mysteriet.
Jeg lever i den andre verden,
den som ligger hinsides menneskenes.»

Om døden har Li Bais mektige penn følgende å si:

«Alt dette er borte for alltid – hendelser, mennesker. Alt glipper unna
som de ustanselige bølgene til Yangtze som forsvinner i havet.
Den levende er en forbipasserende reisende.
Den døde, en person vendt hjem.
En kort reise mellom himmel og jord,
akk! Vi er det samme gamle støvet fra ti tusen tidsaldre.»

Hans dikt om å drikke med måneskinnet har en særlig psykedelisk kvalitet over seg:

«Her er blomster og her er vin,
men hvor er en venn til å bli med meg,
hånd i hånd og hjerte til hjerte,
i en full kopp før vi skiller lag?

Heller enn å drikke alene
skal jeg våge å spørre månen
å nedlate seg til å låne hennes ansikt,
med timen og scenen til nåde.

Se! svarer hun, og hun bringer
min skygge på sølvvingene hennes;
Det blir tre, og det skal vi være,
jeg anmoder, et lystig selskap.

Den beskjedne månen avviser koppen,
men skyggen griper den raskt opp,
og når jeg danser holder den følge
med mine flyvende føtter.

Men selv om månen nekter å tippe
danser hun i din skinnende krusning,
og når jeg synger min festlige sang,
forlenges ekkoene fra henne.

(…)

Jeg håper en dag
at vi tre vil møtes igjen,
dypt inne i Melkeveien.»

Imperiet kollapser tilbake til kaos

Utover 800-tallet kom de teologiske uoverensstemmelsene mellom buddhismen og daoismen tydeligere til syne. En kampanje mot det religiøse fremmedelementet ble innledet, mye likt den man så mot kristne i Romerriket under keiser Nero. Buddhistene ble forfulgt, deres templer lagt i ruiner, statuene hogget istykker.

I samme århundre ble et klasseopprør ledet av Huang Chao. Ingen kan tillate seg så mye ondskap som dem som mener å ha rettferdigheten på sin side. Hungersnøden herjet, så Chaos hær myrdet over tusen mennesker daglig for provianter. Uskyldige ble hogget opp i småbiter, kokt og spist. Hovedstaden Chang’an ble inntatt, befolkningen massakrert, og byen brent til grunne. Poeten Wei Zhuang gjengir grusomhetene:

«I hus etter hus fløt blodet … mine naboer hadde en ung datter, nydelig som en gudinne … hennes lystige, blinkende øyne, med selve bildet av våren i hennes speil. Men hun ble myrdet i sitt hjem, slik kvinner ble krenket over hele byen. Ilden brente over et digert landskap, med aske spinnende i vinden.»

Prins Li Dao ble bedt om å stile et utkast om deres overtagelse, men svarte dem: «Mitt kne kan dere kutte av, men et utkast kan jeg ikke skrive.» De slaktet ham. Året er 907, og Tang-dynastiet var avgått med døden. Imperiet hadde kollapset tilbake til kaos, hvor det forble gjennom en ny blodig periode kalt «de fem dynastier».

Renessanse: Det nordlige Song-dynastiet

Med sin maktbase i sør etablerte general Zhao seg som den første keiseren av Song-dynastiet. Fem planeter ble sett på linje i 967 som perler, noe som kun hadde blitt observert under Zhou-dynastiets triumf to tusen år tidligere. All tvil var satt til side: Himmelens Mandat hvilte nå hos Zhao. Den nye hovedstaden ble lagt til den sørlige byen Kaifeng, et høysivilisert administrativt senter bebodd av konfusianske skriftlærde.

Zhaos styre var utpreget meritokratisk. Det ble opprettet et elitebyråkrati hvor rekrutteringen foregikk på grunnlag av talent alene, uten hensyn til rikdom eller slektstilhørighet. For å luke ut korrupsjon i prosessen, ble spørsmålene under eksamineringen valgt ut ved at kandidatene skjøt pil og bue på dem. Utdannelsen kunne ta opp til ti år, og bare et svært lite fåtall bestod eksamen, noen ganger ikke mer enn én prosent. Før de ble tildelt en stilling i sentraladministrasjonen, måtte de utplasseres i ulike poster omkring i landet.

Det nordlige Song-dynastiet sammenfalt med oppfinnelsen av treblokktrykken. Enkyklopedier om arkitektur, geografi, historie, medisin, zoologi og botani ble publisert. Det samme ble en enkylopedia om militærteknologi, fra den tidlige bliden (kastevåpen ved beleiringer fra 400-tallet f.Kr.) til kruttet (brukt i militære sammenhenger siden 900-tallet). Et prosjekt med å gjenfinne hele den klassiske kinesiske kulturen ble påbegynt, med masseproduksjon av klassikerne og hele den buddhistiske litterære kanon. Under den andre keiseren, Taizong, ble det keiserlige biblioteket restaurert.

Vitenskapelig ble vanndrevne spinnemaskiner, koksfyrte masovner og stålsmelteprosessen funnet opp. Man så militære nyvinninger som flammekastere og selv raketter. Oppfinneren Su Song konstruerte et astronomisk vannklokketårn med tannhjul, som ble et landemerke for Kaifeng.

Multigeniet Shen Kuo, en slags kinesisk Leonardo da Vinci, fant opp det magnetiske kompasset; dissekerte menneskelige kropper for å forstå deres fysiologiske funksjoner; utviklet geologiske prinsipper som erosjon og sedimentering; kom opp med et forbedret tallsystem; løste en serie av matematiske og geometriske problemer; gjorde fremskritt innen optikken, blant annet skisserende en tidlig modell av et hullkamera; og tjente både som diplomat, general og finansminister. Han var naturligvis også en begavet musiker, poet, botanist, zoolog, arkeolog, ingeniør og filosof.

Det ligger i den menneskelige natur å mislike samfunnets mas og ønske å se, men ikke alltid lykkes i å se, udødelige gjemt blant skyene.

Guo Xi

Kaifeng var ikke minst en hovedstad av stor malerkunst. Keiser Huizong eide selv en katalog av 6400 malerier, dekkende en periode på et årtusen. Særlig interesse var det for malerier av blomster, trær, fjell og fugler. Guo Xi, en av periodens berømte landskapsmalere, forklarte fascinasjonen slik:

«Det ligger i den menneskelige natur å mislike samfunnets mas og ønske å se, men ikke alltid lykkes i å se, udødelige gjemt blant skyene.

(…)

En kan se for seg å sitte på en stein i en kløft og høre rop fra aper og fugler, mens man i sin stue blender lyset fra fjellene og fargene på vannet i øynene. Er det ikke en glede, en oppfyllelse av en drøm? Det er grunnen til at malerier av landskap er så etterspurte.»

Vin, poesi, maling og dype samtaler med venner fylte dagene i Kaifeng. En maler satte ord på den hedonistiske zeitgeist:

«Vinen får tarmene mine til å sprute og dele seg ut, og fra leveren og lungene skytes steiner og bambus. Susende gjennom brystet mitt, finner de et uimotståelig uttrykk på din snøhvite vegg.»

Det aller mest kjente kunstverket fra perioden, er den over fem meter lange Qingmingrullen av Zhang Zeduan, som også går under navnet Festivalen ved elven. Det fremstiller feiringen av den årlige festivalen for de døde, Qingming, avholdt en vakker vårdag i et vrimlende Kaifeng i 1120.

Qingmingrullen av Zhang Zeduan

Bildet er som en portal inn i en tapt verden. Med ett er alle de døde fra dødsfestivalen bragt tilbake til live, med de tykke lagene av tid grundig skrapet bort på det detaljrike lerettet. Her ser man kvinner kledd i sin vakreste silke, hestekjerrer prakket med fyrverkeri og spåmenn med diagrammene sine. De travle tehusene, bakeriene og restaurantene står tett i tett, med reklameplakater og pannekaker til utstilling. En serie av broer skjærer over elven, som snor seg mellom buddhistiske templer og gårdshus.

Hvor ulykkelig å tenke på at bare ti år senere ville denne vakre byen være brent ned helt inn til palassets dragepaviljonger, og mange av disse menneskene ha lidd samme skjebne som kadaverne utstilt i vinduene til slakteriene. En poet har skrevet:

«En million mennesker myldret en gang i disse gatene. Det var restauranter så langt øyet kunne se, og musikk i luften. Hvem ville ha trodd at det hele kunne bli lagt i ruiner, og hva ville vi ikke ha gitt for å kunne besøke den gylne tiden bare én gang til?»

Kaifengs fall

Den kvinnelige poeten Li Qingzhao giftet seg med en ung arkeologistudent, hvis store ambisjon i livet var å samle inn så mange inskripsjoner fra gamle bronsegjenstander han kunne. Sammen kjøpte paret alt de kom over i hjembyen Kaifeng.

Deres hjem var fylt med kunst, men også med mye varme og latter. De pleide å sitte oppe til sent på natt med tekoppene sine. Helt til det siste lyset blafret ut konverserte de om malerier og artefaktene de hadde kjøpt, og siterte poesi til hverandre, gjettende hvilken av bøkene i de brede hyllene sitatene var hentet fra.

I 1126 måtte paret flykte fra Kaifeng, da 100 000 barbarer fra den nordlige rivalen Jin marsjerte mot byen. I hui og hast pakket de med seg alt de kunne av kunstsamlingen sin, og dro av gårde. Bak dem ble gjenværende innbyggere massakrert og husene stukket i brann. Keiser Qinzong falt i en alvorlig depresjon, innrømmet i fortvilelse at han ikke hadde vært klar for den formidable oppgaven, og abdiserte tronen.

Li Qingzhao og hennes mann var stadig på reisefot, og solgte unna samlingen sin litt etter litt for å overleve, hver gang til stor fortvilelse. Li Qingzhao rettet en advarsel til fremtidige bystater i fare for å falle for hardere folkeslag, som all verdens luksus og velstand ikke var i stand til å forsvare Kaifeng mot:

«Du skulle ha vært mer varsom,
bedre utdannet om fortiden.
De gamle bambusbøkene om historien
var der for deg å studere,
men du ville ikke se.
Tidene endrer seg, makten vandrer,
det er verdens synd,
og hjertene til de harde er
dype kamre av ondskap.»

Da Li Qingzhao og mannen måtte skille lag, fordelende de siste artefaktene de hadde mellom seg, var det siste gang de så hverandre, for han døde brått av sykdom kort tid etter. I ensomhet besøkte Li Qingzhao alle stedene de hadde tilbragt sine intenst lykkelige år sammen. Et dikt skrevet da hun vendte tilbake til deres gamle hjem, som fortsatt stod etter beleiringen, er spesielt rørende:

«Foran vinduet vårt står banantrærne vi plantet,
deres grønne skygger fyller gården.
Bladene deres utfolder seg og folder seg som om
de vil vise følelsene sine.
Trist tilbakelent på puten min
langt inn i natten lytter jeg til regnet,
dryppende på bladene,
dryppende på bladene.
At han ikke kan høre den lyden igjen
knuser hjertet mitt.»

Pax Mongolica

Etter Kaifengs fall hadde flyktninger dratt sydover og satt opp det sydlige Song-dynastiet, med byen Hangzhou som hovedsete. For å utbalansere Jin-barbarene inngikk Song-herskerne en skjebnesvanger allianse med barbarer ytterligere nord, nemlig mongolerne. Med sin brutale fremferd hadde høvdingen Djengis Khan klart å forene de fryktede rytterne fra steppene under seg.

Om Jin-stammene fra nordøst var barbariske, var mongolerne monstrøse. Khan bedyret selv at «den største lykke er å beseire sine fiender, å jage dem foran seg, å røve deres rikdom fra dem, å se deres kjære badet i tårer, å omfavne deres koner og døtre.» Han regnes som ansvarlig for drapet på 40 millioner mennesker, blant dem hele tre fjerdedeler av den persiske populasjonen. På høyden av sin makt kom det mongolske riket til å strekke seg helt fra det kaspiske havet i vest til Kina i øst. Spioner lusket forut for hordene, med advarsler til lokalbefolkningen om at å motsette seg den nært forestående invasjonen ville lede til masseslakt.

Mongolerne brøt gjennom den kinesiske muren, noe som aldri hadde hendt før. Den stod underbemannet på grunn av de sydlige invasjonene, men falt også takket være mongolernes anvendelse av kinesisk beleiringsteknologi. Dessuten skiftet en del kinesiske soldater som voktet festningene side etter å ha loddet sine muligheter. På sin videre ferd innover i Kina, meide de mongolske hestemennene ned alle Jin-styrkene de kom over.

For første gang var han-kineserne blitt erobret fra utsiden. I 1271 ble Yuan-dynastiet i Kina etablert av Djengis Khans barnebarn, Kublai Khan, med den nordøstlige byen Beijing valgt ut som egnet hovedstad. Hans folk var materielt heller enn idealistisk motivert, så de lokale tradisjonene, skikkene og vanene ble stort sett respektert.

Mongolernes erobringslyst østover endte ikke ved Kinas kystlinje. En invasjonsflåte tiltenkt Japan ble om ikke lenge mønstret, men denne ble sønderknust på veien av en tyflon. En ny og større invasjonsflåte ble dermed klargjort, med hele 4400 skip og 140 000 menn. 40 000 samuraier ventet på dem på land, i sine disiplinerte formasjoner og insektaktige rustninger, men like før landgang ble de vitne til at også denne flåten ble knust av en tyflon. Japanerne gav tyflonen klengenavnet kamikazen, «den guddommelige vind». De har ikke blitt forsøkt invadert fra det kinesiske fastlandet før eller siden.

Mongolerne rettet nå blikket sydover, mot Song-dynastiets hovedstad Hangzhou. Et enormt, avgjørende sjøslag ved Yamen fant sted i 1279, hvor de tusen Song-skipene var lenket sammen til en flytende by, med dekkene beskyttet av våt gjørme for å hindre ildprosjektilene til de mongolske flåtene fra å sette fyr på dem.

Slagets kurs ble brått endret med tidevannet, som hjalp mongolerne med å omringe Song-flåten. Mongolerne skjulte mange av sine soldater under presenninger, og spilte høy musikk tidligere på dagen for å gi inntrykk av at de avholdt en bankett, begge deler som bidro til å overrumple fienden ved fremstøtet. Da det var tydelig at alt var tapt, utbrøt Song-statsministeren til barnekeiseren Huaizong: «Affærene til vår stat har kommet til dette, vi må ikke vanære vår nasjon!» Så grep han tak i gutten og kastet han med seg under bølgene. Selv buret til keiserens papegøye ramlet ned i vannet, slik at fuglen druknet sammen med dem.

Det var i det mongolskokkuperte Kina som den italienske handelsreisende Marco Polo fartet rundt i. Han avla ingen ringere enn Kublai Khan en visitt i det keiserlige sommerpalasset, hvor han ble varmt mottatt. Polo beskrev kineserne som et vennligsinnet og sivilisert folkeslag, som ikke engang bar våpen. Han skrev om deres merkverdige skikk med å sitte og spise på gulvet, og undret seg stort over deres brennende sorte steiner, en beskrivelse av deres kullteknologi. Heller ikke papirpengene deres forstod han seg på, siden han mente de gav anledning til å bytte til seg de flotteste varer mot ingenting.

Yuan-dynastiet varte bare i et århundre. Selv om utenlandshandelen tok seg opp, stagnerte landet kulturelt, og de innfødte ble etter hvert grundig lei av å bli behandlet som annenrangs borgere. Opprør ble forsøkt hindret av okkupantene ved å skifte ut kinesiske soldater annethvert år, men i 1368 ble mongolerne likevel fordrevet fra landet av et bondeopprør anført av Zhu Yuánzhang. Ming-dynastiet ble etablert, og landet rensket for all mongolsk kulturinnflytelse.

Ming-dynastiet

Yuánzhangs fjerde barn, Zhu Di, røvet til seg tronen i 1402 og tok tittelen Yongle-keiseren, som betyr «evig lykke». Hans styre stod ikke helt i stil med det fint klingende navnet. Mange av de lærde i den nye hovedstaden Nanjing nektet å anerkjenne hans legitimitet, og tusener ble brutalt forfulgt som resultat.

Den mest berømte av martyrene var Fang Xiaoru. Han ble dømt til henrettelse helt ut til ti grader av slektskap. Han måtte dermed se på 872 mennesker bli myrdet, blant dem hans fjerneste slektninger, venner og attpåtil tidligere studenter. Deretter ble han utsatt for de tusen kutts død («lingchi»), en gammel, meget langsom henrettelsesmetode som innebar at én del av kroppen ble skåret vekk av gangen. Helt til slutt fikk Fang kroppen sagd av ved livet. Som en siste trasshandling, skal dette modige mennesket ha dyppet fingeren i sitt eget blod og skrevet på gulvet tegnet 篡, «usurpator». 

Den stormannsgale Yongle-keiseren igangsatte byggingen av et nytt palasskompleks i Beijing husende en mengde innbydende hager, over 800 bygninger og sytten palasser. Dette arkitektonisk vidunderet er for oss kjent som Den forbudte by, siden kun keiserens familie og hans hoff hadde tilgang til det over 700.000 kvadratmeter svære arealet. Ming-keiserne fikk selvsagt også flotte mausoleum bygget ut til seg selv i fjellene. Veiene dit ble voktet av statuer i sten av dyr og krigere, og selve gravene fylt med det fineste riket hadde å by på, fra blåhvite Ming-vaser i porselen til gullfat med håndmalte drager.

Utover 1400-tallet ble syv store maritime ekspedisjoner til fjerne strøk gjennomført, alle ledet av den muslimske admiralen og evnukken Zheng He. De var innom blant annet India, Persiabukten og Mosambik. I århundrer disponerte Kina en uovertruffen flåtemakt, men siden det var mer enn nok land å ta av hjemme, var det aldri den helt store appetitten for oversjøiske kolonier. Også Zheng Hes ekspedisjoner var for det meste i oppdagelsesøyemed, med unntak av uskadeliggjøringen av noen pirater eller innblandingen i et par borgerkriger i Sørøst-Asia, og de eksotiske gavene han returnerte med ble ansett som tributter fra fjerne barbarer. Loggbøkene ble imidlertid destruert, siden de kunne være «farlige for tenkning», en form for paternalisme Kina aldri riktig har klart å riste av seg.

To av Kinas litterære klassikere ble publisert på 1500-tallet. Den ene av dem er den åndelige og religiøst inspirerte Reisen mot Vest, som handler om en daoistisk munks pilegrimsreise til India. På veien møter han på flere utfordringer og uhyrer, hver av dem som bringer han nærmere spirituell opplysning. Den andre klassikeren skrevet i perioden er spenningsromanen Fortellinger fra myrlandet, om en gruppe med fredløse som kjemper mot korrupte autoritetsfigurer i Song-dynastiet. Denne historien er riktignok muntlig overlevert fra 1300-tallet, og delvis et produkt av fantasien til Luó Guànzhōng, forfatteren bak Beretningen om de tre kongedømmer.

Kulturelt var Ming-dynastiet grepet av puritanisme. Å tenke skitne tanker, gi kvinner lystfulle blikk eller sunge uanstendige sanger ble forbudt.

Olav Drange Moen

Eksterne farer truet fremdeles imperiet. I 1590 ble Japan samlet av daimyiōen Toyotomi Hideyoshi. Siden alle innenlandske fiender var bekjempet, bestemte Hideyoshi seg for å eksportere kunstformen han mestret best – nemlig krigføring – til den kinesiske vasallstaten Korea. Mesteparten av Korea ble hurtig erobret i Imjinkrigen, men da Ming-dynastiet grep inn på koreansk side, led de tallmessig underlegne japanerne enorme tap og trakk seg ut.

Kulturelt var Ming-dynastiet grepet av puritanisme. Å tenke skitne tanker, gi kvinner lystfulle blikk eller synge uanstendige sanger ble forbudt. En uhyggelig skikk med opphav i 900-tallet, kalt fotbinding, bredte om seg. Siden det var et skjønnhetsideal at kvinner skulle ha små, lette og elegante føtter, ble føttene deres snøret sammen, slik at disse regelrett ble deformert. 1600-tallsforfatteren Lu Xian begrunnet sedvanen med at en kvinne uten snørte føtter «ligner mer på en mann», og at kvinner er som «smykker» som bør oppholde seg i hjemmet, ikke vandre «hit og dit» eller la seg skitne til av fysiske aktiviteter.

Ming-dynastiets fall

Den omreisende italienske jesuitten Matteo Ricci noterte seg i beundring om Kinas konfusianske byråkratiske elite at «her har de virkelig et styre av filosofer», slik Platon en gang drømte om. Riccis verdenskart vakte for øvrig stor interesse hos kineserne, selv om en del av dem var sjokkerte over å finne Kina som et lite hjørne av en mye mer omfattende verden. Det må ha vært et helt omveltende øyeblikk for dem, slik Hubble-teleskopets kornete bilder av jorden som en liten dråpe i det kosmiske havet var det for mange i 1990.

Ming-samfunnet var plaget av forferdelig sosial ulikhet. En populistisk hær ledet av Li Zicheng svermet utover 1600-tallet landsbygden, med krav om jevnere fordeling av jorden og lavere skattebyrder. For å bekjempe dem, allierte Ming-dynastiet seg med mandsjuene i nord, det samme feilgrepet Song-dynastiet hadde gjort da de underskrev sin egen dødspakt med mongolerne.

De populistiske opprørerne ble knekt, men i 1644 hamret i stedet mandsjuene på Beijings porter. Opp fra et hav av blod, flytende ut av munnvikene til millioner av han-kinesere, steg det nye utenlandske dynastiet Qing («rent og klart») opp på stjernehimmelen. Som et ytre tegn på underkastelse hadde alle han-kinesere å følge deres fremmede skikker, som å barbare hodet foran og bære hårpisk. «Barber hodet eller mist det!» smalt det fra de nye makthaverne. Kina var atter en gang i utlendingers vold.

Den andre Qing-keiseren, Kangxi, blir på den annen side ansett som en av Kinas bedre. I en alder av åtte år besteg han tronen. Under ham vokste Kina sitt territorium betydelig, de tre føydalherrenes opprør i sør ble slått ned, mongolerne tvunget til lydighet, den konfusianske kulturarven ivaretatt, velstanden økt, kunst og forskning tilrettelagt for, et toleransepåbud for den forfulgte kristne minoriteten vedtatt, skattetrykket lettet, Taiwan gjenerobret fra separatistiske elementer, den tibetanske buddhistkongen Daila Lama styrt som en marionett, islamske ambisjoner i Sentral-Asia stagget, og det russiske tsarveldet blokkert ved elven Amur. Selv fotbinding prøvde Kangxi å gjøre unna med, riktignok uten hell.

Kangxi er ikke bare Kinas mest lengstsittende keiser (1661-1722), han var i sannhet også en opplyst enehersker. Akkurat dét kan nok ikke sies om så mange av de 559 figurene som har sittet på dragetronen i Kinas tykke, bloddryppende historie.

Neste del av Olav Drange Moens artikkelserie om den kinesiske sivilisasjon blir publisert i Sivilisasjonen. Følg med!

I Norden er arkitektur blitt et brennhett tema de siste årene, og kanskje har pandemi-tiden ...
Det ser ut til at trenden blant filmkomponister i dag er å gå den mer ...
Det begynner med ansiktet. Er det et gjenkjennelig ansikt? Er det én du kan stole ...