– Helten stikker hull i en falsk idyll | Anmeldelse i dialog av «Så som i himmelen»

Skrevet av Adara Ryum Høeg og Henrik Høeg | 10. mars 2023

Sivilisasjonens anmelderkorps besøkte Oslo Nye Teater for å se sceneversjonen av den folkekjære historien Så som i himmelen. Anmeldelsen er skrevet som en dialog, mellom én uten kjennskap til historien, og én beundrer av Kay Pollaks filmversjon.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Henrik: For de av oss som allerede kjenner og elsker filmen, Så som i himmelen, setter det nødvendigvis sitt preg på oppsetningen. Daniel Daréus, en verdenskjent dirigent med skrantende helse, vender tilbake til sin barndoms hjembygd. Først bare for «å lytte», men trekkes snart inn i kirkekoret, som dirigent, og dermed også bygdefolkets skjebner. Daniel har reist verden rundt for å skape musikk «som åpner menneskers hjerter», men havnet i en myr av profesjonalisme. Først i barndommens dal reddes musikken fra musikken, gjennom sang. Balladen «Gabriellas sang» er blitt en folkekjær, moderne klassiker og salme.

Adara: Jeg er godt kjent med Gabriellas sang, men visste ikke om dens kontekst. En kvinne, som i årevis blir slått av sin mann, uten at noen i «bygdeidyllen» har grepet inn, får endelig sluppet løs sitt stemmepotensial ved hjelp av den nye dirigenten. 

Det var ingen ulempe å komme til teateret uten kjennskap til historien. Tross et mangfoldig persongalleri, var fortellingen lett å følge. Den fulgte en kjent oppskrift: Den verdensvante og mildt arrogante mannen smelter for den ildfulle kvinnen av lavere rang. Å beskue en fortelling som følger et forutsigbart mønster, er ikke nødvendigvis negativt – noen ganger er det deilig bare å lene seg tilbake, og vente på at romantikken skal blomstre.

Henrik: I bunn og grunn er fortellingen den samme i film og på scene. Noen scener faller vekk i teaterversjonen, blant annet den der Gabriella besøker sin mann i politiets varetekt. Andre scener er for enkelhets skyld plassert i menighetshuset, der koret øver, der de i filmen ikke finner sted. 

En vel så vesentlig forskjell er avslutningen, der filmens Daniel riktignok kollapser inne på et toalett, men ikke nødvendigvis utånder. I sceneversjonen dør han. Bygdedyret som ikke fikk has på ham som ung, har nå overveldet og drept ham.

Daniel er en komplekst sammenvevd figur, i spennet mellom sykdom og engasjement, forelskelse og konfrontasjon. I og med iscenesettelsen, må Hans Marius Hoff Mittet ytterligere ned i spagaten, og kombinere Daniels innledningsvis spake og folkesky fremtoning med musikalens ledede mannlige stemme.

Adara: Var jeg intetanende om at det fantes en film, kunne jeg trodd fortellingen var skrevet som teatertekst. Mangt et elegant regi- og sceneteknisk grep forflyttet oss raskt i tid og rom. Mye takket være den enkle, men fleksible scenografien. 

Ensemblet bestod av habile sangere, og det skortet heller ikke på rytme eller dansetakt. Særlig de mer spontane små dansetrinnene, behaget oss på balkongen. Bakgrunnsmusikken ble imidlertid spilt for høyt, og druknet beklageligvis til tider sangernes stemmer. 

Henrik: Jeg på min side opplevde sceneskiftene som musikalske transportetapper. Som du påpeker, pøses det da på med bakgrunnsmusikk, hvilket gjør det samlede lydbildet mer monotont. Mon tro om musikalsjangeren her kunne rommet mer stillhet, eller enkle instrumentalinnslag.

Som eksempel på en scene med et mer nedtonet lydbilde, kan nevnes møtet mellom prest og prestekone, i Johannes Joners og Trine Wenberg Svensens skikkelse. Møtet mellom en pietistisk kristendom og forsømte lengsler formidles tekstlig og musikalsk, med virile tangoinnslag fra hennes side.

Adara: Det var mye følelser i spill på scenen, som smittet over på oss i salen. Mangt en snufs kunne høres under stykkets mer patosfylte partier. Mon tro om emosjonene hadde gått enda dypere i oss med større dramaturgisk oppbygning, og da tenker jeg særlig på kjærlighetshistorien mellom Daniel og den musikkinteresserte kassadamen, Lena. Før kjærligheten til slutt blomstrer, kunne det gjerne vært sådd flere små søte frø underveis. 

Et punkt hvor forestillingen lykkes med å spille på dypere strenger i oss, er den scenen som du også nevner – seansen mellom presten og prestekonen. Etter en forløsende natt i menighetshuset, synger konens hjerte, mens hennes manns samvittighet tynges av anger og innbilt synd.

Henrik: Scenografien gjenspeiler det trauste og grå ved det nordiske bygdelivet. I programmet meldes det om en «hyllest til hverdagsmennesket», men det er vel så mye snakk om enkeltindividets kamp mot kollektivet og sin sosiale bakgrunn. Det generelt feststemte lydbildet i sceneversjonen nedtoner dessverre dette aspektet – et der helten, Daniel, stikker hull i en falsk idyll.

Adara: For min del greide jeg ikke ta del i det jeg oppfattet som det øvrige publikums feiring av hverdagsmennesket. Det er lett å sitte der som tilskuer, og fabulere om den harmoniske tilværelsen og samholdet på landsbygden. Men hvor langt er ikke dette fra virkeligheten? 

For de fleste hverdagsmennesker kommer det ingen Daniel fra den store verden. Ingen hindrer karakteren Arne fra å mobbe korets overvektige og mentalt tilbakestående medlemmer. Ingen konfronterer Connie, som slår sin kone Gabriella. Det kommer ingen katalysator, og  livet går sin vante, brutale gang.

For bygdedyret tåler ikke endring, forbedring, og har ingen nåde for den som er annerledes. I så måte er forestillingen snarere en hyllest til storbymennesket, der det vender tilbake til barndomsbygden; der det tar med seg nye impulser og et ønske om noe mer, og avverger at «idyllen» ødelegger flere skjebner.

Så som i himmelen går på Oslo Nye Teater frem til 29. april.

Anmeldelse av Måken, Torshovteateret (spilles fra 30. august til 19. oktober)«150 år gammelt»«Dere er så ...
For første gang siden den retrospektive utstillingen ved Astrup Fearnley museet i 1998, skal Odd ...
– Det er feil at alle nybygg må se ut som bokser, sier Sigvald Freylander, ...