Den gamle Sigmund Freud ser i livet en kamp mellom Eros og dødsdrift

Skrevet av | 17. september 2023

Jeg våkner stiv av strekk. Hva har jeg drømt? Jeg vet det i noen sekunder, så er det borte, fortrengt. Ergerlig. Jeg skulle gjerne ha visst hva som nå har romstert i det ubevisste. I Drømmetydningen (1900) hevder Freud at alle drømmer handler om å oppfylle et ønske. Er også mareritt ønskedrømmer? Det må i så fall være et ønske om å straffe meg, slik at mine groteske fantasier og over-jeg’ets strenghet finner sammen i drømmens uhyrlighet?  

Freud var en dyktig skribent. Hans skrifter lider ikke under tung tysk akademisk prosa, og den språklige oppfinnsomheten er slående – som ved konstruksjonen «das Es» – på norsk «det’et» – som fremhever det upersonlige og irrasjonelle ved de elementære driftene. Disse må holdes nede i det ubevisste, men kan sprenge seg ut derfra. Søvnens mareritt overgås av det perverst tiltrekkende som nå kan beskues på skjermene, samt det frykteligste som finner sted i det virkelige livet. Freuds betoning av det irrasjonelle virker overbevisende.

Freud om religion

Her skal det ikke handle om psykoanalyse som terapi, men om Freuds kulturfilosofi. Den sentrale teksten er Ubehaget i kulturen, utgitt i 1930. (heretter «Ubehaget», henvisninger til norsk utgave 1966, med enkelte modifikasjoner av oversettelsen.) Skriftet inneholder bisarre innfall, dyp pessimisme og politisk klarsyn, alt formulert med selvsikker eleganse. Han starter med å omtale et brev han har fått av sin venn Romain Rolland (nobelpris i litteratur 1915), der vennen kommenterer Freuds forrige bok, «En illusjons fremtid», 1927. Illusjonen er kort sagt religion. Rolland beklager at religionens virkelige basis ikke var blitt vurder. Den er ifølge ham en «oceaniske følelse», en fornemmelse av evigheten eller «noe ubegrenset, skrankeløst».  

Freud bemerker at oceanisk erfaring er ukjent for hem, men benekter ikke at andre kan oppleve noe slikt. I så fall må det handle om en regresjon til spedbarnets tilstand, mener han. For den nyfødte finnes intet skille mellom «jeg» og «den andre». Munn og pupp er en livsbejaende enhet, og der kan man anta et udifferensiert hav av fornemmelser, altså en «oceanfølelse». Men er så radikal regresjon mulig for et voksent menneske? Freud tviler, og avviser uansett at en slik følelse kan være religionens kilde. Den ligger nemlig i barnets erfaring av egen hjelpeløshet og påfølgende farsbinding. Den patriarkalske Freud ser Faderen som selve tryggheten i tilværelsen. Det er også Han som skaper en moralsk verden med forbud og påbud. Den jordisk far viser seg etter hvert å være et dødelig og feilbarlig vesen, følgelig forestiller vi oss vi en usvikelig autoritet, den himmelske FADER, som er en allmektig skaper, men viktigere: lovgiver og dommer.

Spørsmålet om religionens fremtid er akutt fordi menneskene sårt trenger denne illusjonen. Vi higer etter en rettferdighet som ikke oppnås i denne verden. Følgelig er det en velsignet trøst at den allvitende og rettferdige Gud vil belønne og straffe på dommens dag. Polyteismens uryddige gudeverden hjelper oss ikke; Freud ser monoteismen som et stort sivilisatorisk fremskritt. Francis Fukuyama er enig og har utdypet med vekt på det politiske: “The rule of law, understood as rules that are binding even on the most politically powerful actors in a given society, has its origin in religion. It is only religious authority that was capable of creating rules that warriors needed to respect.” (Political Order and Political Decay, 2014, s.11) I likhet med Freud har Fukuyama sans for dristige antakelser: “China never developed a transcendental religion; perhaps for this reason, it never developed a true rule of law.” (ibid, s. 12)

Det mørke blikkets politiske klarhet

Freuds begreper er for lengst etablert i alminnelig språkbruk. Vi snakker om fortrengninger, rasjonaliseringer, undertrykte drifter etc. som facts of life. Til og med «det ubevisste» har fått preg av Freud, selv om temaet var velkjent allerede i romantikken. Her i landet var Knut Hamsun en iherdig propagandist på 1890-tallet. Men Freud systematiserte alt dette. I lys av Ubehaget er det likevel gåtefullt at han også kunne fremstå som fyrtårn for såkalt «kulturradikalisme». Man antok at den store psykolog ville frigjøre oss fra ubehaget skapt av strenge normer internalisert i over-jeg’et. Det var en misforståelse. Freud omtaler over-jeg’et som et kulturelt gode. Ubehag er den best mulige tilstand i et samfunn, for alternativet er kaos. Freuds rykte som en slags radikaler må vel skyldes at han skriver så mye om seksualitet. Man har ikke tatt inn over seg hva han skrev i Ubehaget.   

Her er Freud: «… kulturens forhold til seksualiteten (kan) sammenlignes med en folkestamme eller et befolkningslag som har erobret et annet for å utbytte det. Angst for de undertryktes opprør skjerper forsiktighetsreglene.» (s. 50) Det betviles ikke at kultur krever slik underkastelse. I vår kultur er det berettiget å bekjempe ytringer av barneseksualiteten, skriver han videre, «for en tilsvarende innskrenkning hos voksne er vanskelig hvis ikke et forarbeid gjøres med barna.» Så følger et par linjer som faktisk støtter ryktet om radikaleren Freud. Hetero-normativiteten blir utfordret. Freud mener det er urettferdig å nekte avvikere seksuell nytelse.

Flere har argumentert for at Freuds idé om barns seksualitet er et cover-up (Rush 1971, Masson 1984, Herman 1992). Enkelte pasienter fortalte om seksuelle overgrep i barndommen, men Freud hadde etter hvert vondt for å tro at noe slikt kunne ha skjedd. Følgelig ble fortellingene tolket som ønskedrømmer, fantasier. Ideen om seksuell lyst hos barn er naturligvis gunstig for pedofile, noe som tross alt ikke er et knusende motargument. For meg virker det som Freud ser noe seksuelt ved all nytelse. Den er en inflatorisk språkbruk.

Freud avviser ikke bare religion, han finner ønsketenkning i all idealisme. Meningen med livet? Spørsmålet kan med rette avvises, hevder han, ettersom det uttrykker menneskelig arroganse, hovmod. (s. 18) Spørsmålet har religionens illusoriske karakter. Folk flest vil rett og slett være lykkelige. Det kan jo stemme. I oldtidens filosofi ble det tenkt mye om lykke. Freud ser bort fra Aristoteles og knytter seg til Epikur: lykke er lystopplevelse, som dessverre oppnås bare i korte episoder. Lykke er ikke menneskets lodd, for lystprinsippets program er «i strid med hele verden» (s.19) Individet er truet fra tre sider: fra egen kropp, som går mot forfall og oppløsning, fra naturens ødeleggende krefter (ikke et snev av naturromantikk, natur er noe vi må forsvare oss mot), for det tredje fra andre mennesker. At vi samtidig er så avhengige av kropp, natur og andre mennesker, gjør det ikke lettere for oss. Det er liten grunn til å tenke på Freud som en humanist.

Den individuelle frihet er ikke et kulturgode, påstår han (s. 40). Det er nytt for meg. Er ikke frihet et kulturgode? Nei, ifølge Freud var friheten størst i naturtilstanden –som hos Hobbes, alles krig mot alle – men der var den verdiløs. Det er kulturens oppgave å bekjempe en slik tilstand. «Kulturen får altså bukt med individets farlige aggresjonslyst, idet den svekker og avvæpner den, og installerer en instans i dets eget indre som bevokter det. En bevoktning lik den en garnison har i en okkupert by» (s. 72).    

Anti-idealismen viser sin styrke ved et skarpt blikk for politiske illusjoner. Freud skriver Ubehaget mens Stalin er herre i Sovjetunionen, Mussolini diktator i Italia, og om få år vil Hitler få makten i Tyskland. Den helt store terror ligger noen år frem i tid. Nå er det viktig å huske at totalitære ideologier presenterer seg som utopier. Oppslutning skyldes at man forespeiler et samfunn med hittil uant velstand og lykke. Freud var godt rustet til å gjennomskue slik propaganda. Et menneskelig fellesskap oppstår lettere når noen står utenfor, slik at man kan vende aggresjonen mot dem, påpeker han. (s.61) Fortsettelsen fortjener å bli sitert i sin helhet: «Det er heller ikke et uforklarlig fenomen at drømmen om et germansk verdensherredømme trenger antisemittisme, og man finner det fullt forståelig at forsøket på å opprette en kommunistisk stat i Russland får psykologisk støtte i forfølgelsen av borgerskapet. Man spør seg bare litt bekymret hva sovjeterne vil ta seg til etter at borgerskapet er utryddet».

Samtidens politiske idealister var tilbøyelige til et langt mer imøtekommende blikk på den nye tids bevegelser. På denne tiden regnet selv Thomas Mann epoken for borgerlig individualisme som avsluttet.  

Eros og dødsdrift

Garnisonen i vårt indre, over-jeg’et, makter ikke å undertrykke all aggresjon. I Ubehaget presenteres Freuds endelige dualisme: Eros versus dødsdrift. (Andre har senere brukt ordet Thanatos.) Libido, tidligere knyttet til sexus, er forvandlet til Eros, som besitter platonsk kvalitet, for den kan og må sublimeres. Eros er drivkraften som utvider vårt fellesskap, slik at livet blir mer komplekst. Fra familie og stamme, over folk og nasjoner til menneskehetens store fellesskap. Det er Eros’ verk, et høytflyvende kulturprogram som utfordres nedenfra: «Menneskets naturlige aggresjonsdrift, den enes fiendskap mot alle og alles mot den ene, motsetter seg imidlertid dette kulturens program» (s. 69) Ikke bare det. I alt liv finnes en dødsdrift, like mektig som Eros. Det er en drift tilbake til det anorganiske. Livet blir å forstå som en kamp mellom disse «giganter» (s.70). Freud har omformet den eldgamle mytiske dualismen mellom kosmos og kaos.   

Tanken om dødsdrift ble lansert i «Hinsides lystprinsippet» (1920) og har altså modnet i 10 år. Det påstås å være en biologisk drift, til stede allerede på cellenivå. Kroppen fornyes kontinuerlig, døde celler må erstattes, noe som ikke er belegg for en dødsdrift. Aldring kan heller ikke være en indikasjon på individets lengsel etter graven. Nå hadde det vært mulig, jeg mener nærliggende, å vise til oceanfølelsen. Spedbarnet er ukjent med kulturens kompleksitet. Uten distinksjon mellom jeg’et og den andre kan menneskelivet umulig bli enklere. Den såkalte regresjon er en lengsel tilbake til Moder Jord. Romain Rolland var interessert i indiske tradisjoner og skrev en biografi om gudinnedyrkeren Ramakrishna, en av de store yogier på 1800-tallet. Ingen streng fader hos ham, derimot en overveldende lengsel etter forening med den kosmiske MODER. Det er en ukjent verden for Freud.

Dødsdriften skal være hard og konkret, den kalles også destruksjonsdrift og aggresjonslyst og ytrer seg som sadisme og masochisme. Dette er fenomener som kan opptre i sublimert form, noe Freud vier liten oppmerksomhet. Kulturradikalere vil typisk mene at voldelig atferd bunner i alvorlig omsorgssvikt i barndommen, eller må oppfattes som fatal konsekvens av en undertrykkende kultur, eller av økonomisk elendighet. Ikke slik hos Freud: «Inntil videre inntar jeg altså det standpunkt at tilbøyelighet til aggresjon er et opprinnelig, selvstendig driftsanlegg hos mennesket og kommer tilbake til at kulturen nettopp her møter sin sterkeste hindring» (s.69)

Det later ikke til at han reviderte standpunktet. Det reduserer ikke Freuds store fortjeneste, som var å understreke barndommens avgjørende betydning for personlighetens utvikling. På Freuds premisser man kan man se det som tegn på god barndom at Eros har overtak over aggresjonen. Som regel er barndommen god nok; de færreste blir kriminelle sadister. De færreste tar livet av seg.   

Gitt at mennesket er et flokkdyr, formet av evolusjon gjennom hundretusener av år, er det langt fra innlysende at de elementære driftene er så asosiale som Freud hevder. I lys av evolusjonens prinsipper er dødsdrift like problematisk.

En mer troverdig forståelse av den såkalte dødsdrift finnes i indisk filosofi, som peker innover, bort fra naturgitt kamp for tilværelsen og evinnelig mas i samfunnet. I dyp meditasjon finnes ingen kamp og ingen mental støy. Frigjøring fra det slitne og slitsomme egoet er velkjent også i vestlig åndelighet, altså ikke bare som det moralske ideal om et uselvisk liv. Men hos Freud skal det være sadisme og masochisme.   

En litterær og pessimistisk opplysningstenker

I Ubehaget er det knapt noen referanse til empiri. Tiden for de gode case-studies er over, i stedet henvises hyppig til tysk litteratur, til Schiller, Goethe, Heine, Fontane. Dette er en kulturfilosofi som i høy grad støtter seg til dikternes intuisjoner, og diktere kan lodde dybdene uten å bli avkrevd rasjonelle argumenter. Takket være dikterne blir «dødsdrift» likevel et meningsfullt ord.  

Goethe siteres gjentatte ganger, mest talende er Mefisto-skikkelsen i Faust. Mefisto røper sitt vesen: «Denn alles was entsteht/ ist wert dass es zu Grunde geht.”  («For alt som blir til/fortjener å gå til grunne».) Det er dødsdriften som taler. Freud påpeker (s.68) at Mefistos motstander ikke er den gode Gud, men naturens kraft til å skape, føre livet videre – Eros. Hadde han kjent engelsk litteratur like godt som den tyske, kunne han ha sitert Oscar Wilde: «Each man kills the thing he loves». (fra The Ballad of Reading Goal.) Den dikteriske dødsdrift viser seg som glimt av noe grufullt, irrasjonelt, skjult i det ubevisste, uhyggelig fascinerende.

Freud var en pessimistisk opplysningstenker, uten tro på menneskets iboende fornuft. Psykoanalysen tar sikte på å styrke den skjøre fornuften, som er en sak for det bevisste jeg. «Der det’et var, skal jeg’et være» er en berømt sentens i et senere verk. I det ligger en optimisme som er fraværende i Ubehaget.

Det er alminnelig å se en freudiansk innflytelse i moderne kunst. Man søker nå dypere enn realismen, og bort fra den litterære symbolismen. Man antar at Freuds psykoanalyse undergraver den gjeldende moral ved å fremheve en dypere sannhet i det irrasjonelle. Dermed kan fascismen bli attraktiv. Vil du markere forakt for borgerlig snusfornuft? Da er det en god idé å hylle Mussolini, slik Ezra Pound gjorde. Eller som surrealisten Salvador Dali kan man briljere i pirrende politisk mangetydighet.

For Freud var slike muligheter uaktuelle. Etter Nazi-Tysklands annektering av Østerrike måtte han som jøde flykte til England, der han døde i 1939. Klarere enn ham har neppe noen forutsett hva nazi-regimet ville være i stand til. En mørk kulturfilosofi gjør klarsyn mulig, man øyner et samvirke: dødsdrift næret av begeistret fellesskap, sammenvevd i demonisk diktning. Dette er et synspunkt med relevans langt ut over det 20. århundret. Det er mye å lære av Freud.

Tidligere fotballspiller, eiendomsmogul og skuespiller John Carew møter opp i Oslo tingrett tirsdag 18. oktober. ...
Inntil nylig har vårt tid vært preget en nærmest udiskutabel optimisme og selvsikkerhet. Det meste ...
Når man går fra Dødskafeen kan man ikke forvente å være den samme som da ...