Hva inspirerte en treskjærer fra Mandal til slike store tanker i store rom?

Publisert 19. juni 2020 av

Vigelandsparken, Vigelandsanlegget, Frognerparken. Kjært barn… Den største turistattraksjonen i Norge, med over én million besøkende hvert år. Hva inspirerte en treskjærer fra Mandal til slike store tanker i store rom?

Gustav Vigeland var et troende menneske som leste Bibelen, men hatet presteskapet. Han slet med sine relasjoner, sitt arbeid og syntes livet bød på mange smerter. Likevel klarte han å forme store tanker om mennesket i sten og bronse. Vigeland fant inspirasjon til storhet i Bibelen, og hentet flere motiver derfra.

Etter flere tunge måneder hvor vi har vært stilt overfor sykdom og død på et globalt nivå, kan de fleste trenge mentalt påfyll denne annerledes-sommeren. Kanskje en tur i Vigelandsparken kan inspirere oss til å tenke flere store tanker – om menneskelighet og evighet. 

– Når vi spaserer over broen og tar den nærmere i øyesyn, hva er det som møter oss? Hva slags personer er dette? Er de rike eller fattige? Hva slags arbeid har de? Hvilket århundre er de fra? Det er umulig å svare på, for de er strippet for slike begrensende rammer. Dette handler om mennesket. Om oss. Alle, skriver Bente Paus. Eldre bilde av barn med spark i Vigelandsparken. Foto: Elisabeth Meyer, Riksarkivet.

Broen

Mange turister utenlands fra vet ikke helt hvor de skal feste blikket når de kommer til broen. Det er jo nakne mennesker overalt! Kun to skulpturer er helt eller delvis påkledd. Dem finner du på høye påler, én på venstre og én på høyre side ved begynnelsen av broen. Én er kledd i prestekjortel (til venstre), og kjemper med noe som ligner på en drage eller slange, som i seg selv er et tungt symbol både i religioner og nasjoner. Til høyre vil du se en delvis avkledd kvinne med dragens hale som åler seg oppover skjørtet hennes. Det skjelmske smilet får oss til å lure på om hun egentlig gjør noe motstand i det hele tatt… 

Så når vi spaserer over broen og tar den nærmere i øyesyn, hva er det som møter oss? Hva slags personer er dette? Er de rike eller fattige? Hva slags arbeid har de? Hvilket århundre er de fra? Det er umulig å svare på, for de er strippet for slike begrensende rammer. Dette handler om mennesket. Om oss. Alle. 

Mange har funnet én eller flere favoritter som de alltid kommer tilbake til. Situasjoner de gjenkjenner seg i, eller lengter etter. Noen tar bilde av den som appellerer, med seg selv som modell foran. Men heldigvis har ingen prøvd å sjonglere fire småbarn i luften. Selv om det helt sikkert finnes de som kjenner seg igjen i følelsen. Lubne småbarn symboliserer gjerne ideer eller génier (slik Vigeland selv skrev det), så kanskje det er dét han kaster rundt seg i valgets kval. 

– Heldigvis har ingen prøvd å sjonglere fire småbarn i luften. Selv om det helt sikkert finnes de som kjenner seg igjen i følelsen. Lubne småbarn symboliserer gjerne ideer eller génier (slik Vigeland selv skrev det), så kanskje det er dét han kaster rundt seg i valgets kval, skriver Bente Paus. Foto: Charles Hutchins, Wikimedia Commons.

Hvis vi når rusler ned til enden av broen finner vi to høye påler til, hvor en kraftigere kamp blir utkjempet enn det presten måtte eller kvinnen gjorde. Her går det på livet løs, og en ser overvunnet ut allerede. Tidlig beskrevet i Bibelen er menneskets kamp med slangen i Edens hage. I den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen, omtales denne gamle slangen også som en drage. Ofte har billedhuggere og malere hentet inspirasjon fra Bibelen, også selvfølgelig fordi de har utsmykket store kirkerom (Vigeland har selv utsmykket den øvre delen av korbuen i Nidarosdomen). 

Hvor passende er ikke Paulus ord i Romerne 7:21 -24 om den kampen det er å være menneske – den broen mellom liv og død, som vi må over?: 

«Jeg finner altså at denne loven gjelder: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen liv i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?»

Fontenen

Vigeland tar deg med på en livssyklus, fra fødsel til grav. Bronsetrærne kan forstås som symboler på liv. De første fem skulpturene viser barndom. Han viser oss overgangen fra barndom til ungdom i den siste av de fem, som er en ung jente som stuper gjennom treet med hendene knugende foran seg. Hun nærmest kaster seg inn i puberteten med spenning og forventninger. 

Den andre gruppen viser ungdomstiden. Vi kan se hvordan den første forelskelsen utvikler seg. Den sterke tiltrekningen, panne mot panne, som om de intenst studerer hverandre. Så kommer den første krangelen, hun snur seg bort. Men så finner de tilbake til hverandre i en het omfavnelse. 

– Vigeland tar deg med på en livssyklus, fra fødsel til grav. Bronsetrærne kan forstås som symboler på liv, skriver Bente Paus. Foto: Palickap, Wikimedia Commons.

Den tredje gruppen viser modenhet. En melankolsk, drømmende kvinne sitter fjern i blikket, med et barn ved sin side som ser ut til å bli ignorert. I det neste treet er barnet alene og forlatt. I det neste treet er paret innviklet i livets kvelende omfavnelse. Den siste i gruppen finnes også som en tegning Vigeland har kalt «Fortvilelse». Mannen er alene med, i eller rundt sitt livstre. 

Den fjerde gruppen av skulpturer er viet til alderdom og død. Men før døden, på det siste hjørnet blir visdommen fra en generasjon overbrakt den neste. Gustav Vigeland var nær knyttet til sin morfar og tilbrakte mye tid hos ham som barn. Og det var fra morfarens gård han tok navnet Vigeland i stedet for farens navn, Thorsen. Det var morfaren som først skaffet ham en plass for å lære treskjæring, hos bygdas beste, når gutten kanskje var bare åtte år. 17 år gammel mistet Gustav faren sin og fikk se dødskampen på nært hold. Gjengitt i den nest siste skulpturen av trær, sitter en skrikende mann ved foten av livets tre og tviholder på det. I det siste treet venter døden. 

Men parken slutter ikke her. Vi skal oppover. Mot håpet.

Monolitten

Monolitten er parkens høydepunkt på alle måter – hovedskulpturen som Gustav Vigeland jobbet med i mange, mange år og som han aldri fikk se avduket. Hvis du gjerne skulle tatt det hele nærmere i øyesyn, kan du benytte sommer regnets plutselige innfall og ta deg en tur i Vigelandmuseet sør for parken. Der står den i gips i tre deler, og du kan sette deg ned på en av benkene og ta inn over deg den enorme skaperkraften bak dette livsverket. Vigeland sa selv at Monolitten var hans eget liv, hans religion. Han hadde jobbet med tanken om en bauta lenge, før han fant ut hvordan han skulle gripe den an. En lys idé skal ha slått ned i ham etter et besøk hos en venn, hvor han hadde vist frem et foto av relieff han tidligere hadde laget. Vigeland henviser til dette relieffet som heter Oppstandelsen, samt et annet han har kalt Helvete, som begge kan sees i museet. 

Når man står foran det, driver tankene hen mot teksten ideen er hentet fra, Åpenbaringenkapittel 20:13: «Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger.» På vei ut døren fra å ha besøkt sin venn, hadde Gustav rullet fotoet sammen og da han kikket ned, var den der – den ideen han hadde spekulert på i lang tid. 

Under det store utbruddet av spanskesyken, hvor 6000 døde i Kristiania i løpet av én uke i juli 1918, var Gustav Vigeland redd for å bli smittet og holdt et lommetørkle foran ansiktet, mens han holdt avstand til andre på gaten ved hjelp av en stokk.  I håp om å komme seg unna smitten, flyktet han fra Kristiania og holdt seg borte i et par måneder i isolasjon på en liten hytte i Østfold. Først i mars 1919 var han frisk nok til å lage skisser i leire, i tillegg til det man tror er det første utkastet til Monolitten. Selve uthuggingen tok imidlertid til først ti år senere. 

Monolitten med sine hele 17 høydemeter er hugget i ett stykke stein, og Vigeland var meget bekymret for frakten til Oslo. Han bekostet det selv. Den kom godt frem og ble reist der den står i dag og hugget på stedet. Vigeland kalte den Menneskesøylen, og alle aldre er representert. Kroppene beveger seg oppover, og jo høyrer du kommer, jo mer oppreist er de. De gir hverandre en hjelpende hånd her og der, ellers er det ingen kommunikasjon og ingen som kjemper mot hverandre. Vigeland har også hugget seg selv inn mot toppen, hvor han halvveis snur seg mot oss og berører hodet med venstre hånd. Skulpturen gir håp, den fremhever liv, selv etter døden. Den rommer  «Den lille bibel»  i et nøtteskall.

De mange kystbyene langs Oslofjorden bugner av utstillinger og åpne
Det føles som om et barn har tømt innholdet i
Mange kreative og skapende mennesker drives av en utforskertrang. Reidar