[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
For drøye 600 år siden ble det gjort en oppdagelse som sendte sjokkbølger gjennom renessansens verden: Nye innsikter fra et eldgammelt manuskript, blåste som en frisk bris gjennom leseværelsene til Europas intellektuelle eliter.
Det nyoppdagede manuskriptet var skrevet av en romersk poet som døde ca. 50 år før vår tidsregning – en poet som i sin tid hadde blitt rost av Cicero og vært en viktig inspirasjonskilde for Vergil. Navnet på dikteren var Lukrets og verket han hadde ført i pennen het De rerum natura, eller «Om tingenes natur» på norsk.
Et farlig dikt
Om tingenes natur ble gjenoppdaget av den italienske manuskriptjegeren Poggio Bracciolini i begynnelsen av det 15. århundre – nærmere bestemt i 1417. På dette tidspunktet hadde teksten ligget og støvet ned i et gammelt bibliotek i uminnelige tider.
Spredningen av det gjenoppdagede mesterverket skjedde langsomt. Delvis fordi Lukrets’ tidlige beundrere praktiserte en streng tilbakeholdenhet. De må ha mistenkt hvilken skjebne verket kom til å lide om det ble løftet frem i offentlighetens lys og falt i unåde hos kirken.
Men hva var det egentlig med innholdet i Om tingenes natur som ladet ordene med en slik intellektuell sprengkraft? Og hvorfor var det så sikkert at verket kom til å provosere kirkens menn og kvinner? Renessansen var tross alt en tidsalder da alt fra antikken var på moten. Flere klassiske tekster, blant annet Æneiden av Vergil, var høyaktet innenfor litterære kretser. Dante Alighieri – en av kristendommens fremste dikterfilosofer – hadde til og med iscenesatt Vergil som en spirituell veiviser som ledet ham gjennom helvete og skjærsilden i Den gudommelige komedie.
Det ble imidlertid raskt tydelig at Om tingenes natur var et verk som ikke lignet det gran på Vergils bejublede nasjonalepos: Lukrets magnum opus var ikke en fengslene historie om krig og heltemot, men et læredikt på hele 7400 verselinjer som inneholdt en mer eller mindre komplett gjengivelse av filosofien til Epikur (ca. 341–270 fvt.) – en sylskarp gresk tenker som fremmet et virkelighetssyn som umulig kunne harmoniseres med kristendommens lære.
En tidlig ateist?
Ideene til Epikur var mildt sagt kontroversielle blant kristendommens lærde. Mens Dante hadde utnevnt Vergil som sin ledsager på veien mot himmelriket i Den gudommelig komedie, valgte han å sende Epikurs følgere til den sjette sirkelen av helvete i det selvsamme verket. Her ble de dømt til å tilbringe evigheten i trange kister av massiv stein.
Særlig to aspekter ved Epikurs filosofi ble ansett som spesielt avskyelige: 1) at han argumenterte glødende for sjelens dødelighet, og 2) at han avviste forestillingen om at gudommelige krefter styrer universet.
Disse to standpunktene gjennomsyrer Om tingenes natur. Lukrets fremsetter hele 30 argumenter som tar sikte på å overbevise leseren om at sjelen dør med kroppen, og han vier en hel bok (diktet består av seks bøker) til å demonstrere at alle naturfenomener har en dennesidig årsak.
Det er likevel en feilslutning å anse Lukrets som en ateist. Den romerske poeten trodde på gudommelige skapninger, men påstod at disse skapningene var perfekte vesener som hviler i en tilstand av uforstyrret lykke: De bryr seg hverken om menneskehetens skjebne eller plantenes tilstand. Denne religiøse overbevisningen har bidratt til at Ada Palmer – en amerikansk historieprofessor – anser Lukrets som en «proto-ateist».
Indre fred og evig fortapelse
Om tingenes natur ble skrevet for å spre Epikurs lære blant det romerske folket, slik at så mange som mulig kunne oppnå «ataraxia» – en nirvanalignende tilstand blottet for smerte og frykt som var innenfor rekkevidde for enhver trofast epikureer.
For å oppnå en slik tilstanden av indre fred, måtte man først og fremst vite noe om universets beskaffenhet. Misoppfatninger om naturen ble nemlig ansett som den største kilden til angst og lidelse. Religiøse forestillinger om nidkjære guder og evig fortapelse var visstnok spesielt skadelig.
Når man leser om Tartarus – antikkens versjon av helvete – er det ikke vanskelig å forestille seg hvorfor. I Tartarus finnes blant annet rasende furier som flerrer opp ryggen til jamrende syndere, så vel som en trehodet hund, Kerberos, som bjeffer og glefser mot alle som forsøker å flykte. Enda dypere inni underverdenen ligger Tityos, en kjempe som har blitt bastet og bundet slik at to grådige gripper kan fråtse uforstyrret på leveren hans.
Lukrets argumenterte overbevisende mot slike forestillinger om evig fortapelse. Han raste mot prester og profeter som utnyttet folkets metafysiske angst for å fylle sine egne lommer med klirrende mynter. For Lukrets var forestillingen om helvete intet annet enn en projeksjon av de jordlige lidelsene som allerede omringer oss. Han mente for eksempel at Tityos ikke er en ekte kjempe som ligger bundet i Tartarus, men en metaforisk fremstilling av lagnaden til fortvilede elskere som blir fortært av ulykkelig kjærlighet – spist opp på innsiden. Dette standpunktet er overaskende moderne, og kunne vel så gjerne blitt frontet av Sigmund Freud eller Carl Gustav Jung.
En medisin for sjelen
Når man kjenner til innholdet i Om tingenes natur, er det ikke så vanskelig å forestille seg hvorfor verket fikk en heller kjølig mottagelsene i 1417. Dette var tross alt en tid da kristendommens kritikere risikerte å bli brent på bålet på grunn av relativt små avvik fra kirkens lære.
Om tingenes natur var, på sin side, et regelrett angrep på all organisert religion. Hvis det ikke hadde vært for den uovertrufne kvaliteten på Lukrets poesi, ville sannsynligvis lærediktet forvitret sammen med de andre epikureiske tekstene som ikke overlevde til moderne tid. Dette var en bevisst strategi fra forfatterens side. Lukrets sammenlignet diktes versemål med honningen som har til hensikt å gjøre en bitter mikstur lettere å drikke.
I dag har Om tingenes natur flere lesere enn noensinne, og teksten blir ansett som et høydepunkt innenfor vestens idé- og litteraturhistorie. Den berømte britiske litteraturviteren Stephen Greenblatt, påstår at lærediktet foregriper tankene til både Darwin, Marx, Freud og Einstein. Intet mindre, altså!
Jeg er sikker på at Lukrets hadde blitt fra seg av glede hvis han hadde fått nyss om at lærediktet hans kom til å få en ny renessanse i løpet av renessansen. Den romerske poeten anså nemlig tankegodset i Om tingenes natur som en slags medisin for sjelen, og jeg vil våge å påstå at det er en type medisin som ikke går ut på dato: Det finnes fremdeles tanker og ideer i Lukrets magnum opus som kan lære oss noe viktig om hvordan vi kan leve et godt liv i et likegyldig univers – for de av oss som tror på slikt.
