– De dystre, mørke skyene vi ser i dag, er resultat av fortiden | Intervju med Russland-kjenner Peter Normann Waage

Skrevet av | 8. februar 2023

En som makter å trekke de store linjer, er Russland-kjenner Peter Normann Waage. Ifølge Waage må man se til Russlands åndelighet og historie for å forstå Putins retorikk. I det hele tatt forstår vi ikke hva konflikten i Ukraina dreier seg om uten å vende tilbake til året 890.

Et liv på russisk: Et tett samliv gjennom 50 år

Det var såkalte tilfeldigheter som førte Waage til Russland. Som elev ved Oslo Forsøksgymnas fikk han anledning til å velge russisk som tredje fremmedspråk, hvilket han gjorde for å kunne lese Dostojevskij på originalspråket. Derpå fulgte universitetsstudier med fordypning i språket. Og etter hvert ble teoretiske kunnskaper satt ut i livet, med med utallige reiser til Russland, hvorav én resulterte i giftermål og russisk svigerfamilie.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Som journalist, og forfatter av bøkene Russland: Dostojevskij i dialog og Russland er sitt eget sted, har Waage gjennom en årrekke delt sine kunnskaper og innsikter om Russlands historie og folkesjel. Etter et foredrag han holdt om «Russlands tvetydige åndelighet», kom det til et intervju med Sivilisasjonens utsendte, som ville høre mer om hvordan eldgamle teologiske stridigheter fremdeles fremdeles gjør seg gjeldende i Kreml.

Skjønnheten skal redde verden

Mens avisene beretter om hva som skjer i Ukraina dag for dag, er Waage mer interessert i de idéhistoriske føringene for det som har utspilt seg siden februar i fjor.

– Du mener altså at det er umulig å forstå dagens hendelser uten å se til året 890, da Russland ble kristnet?

– Ja, det er nærmest umulig å begynne beretningen noe senere enn det. Ved kristningen av landet ble russerne del av Østkirken, som så skiltes fra Vestkirken i Det store skisma. I dagens Russland virker dette skillet fremdeles, ikke bare teologisk, men også politisk, kulturelt og mentalt, forteller Waage.

Ifølge myten søkte fyrst Vladimir den første en religion som var Russland verdig, og sendte sine menn for å undersøke ulike trossamfunn. De skulle finne en religion som ville overbevise russerne om dennes sannhet.

– Islam ble vraket, for Vladimirs sendebud savnet både vin og flesk blant muslimene. Heller ikke hos tyskerne ble de fornøyd, for i deres katolisisme var det ingen skjønnhet å finne, bare en pave, og den russiske fyrsten kunne ikke underordne seg noe slikt. Turen gikk så til grekerne, til Konstantinopel og den østromerske kirken. Idet de trådte inn i grekernes gudshus visste de ikke lenger om de befant seg på jorden eller i himmelen. Og dermed var valget tatt: Skjønnheten de møtte i det kirkerommet overbeviste utsendingene om den ortodokse troens sannhet, sier han og tilføyer:

– Selv om denne myten kanskje ikke er helt historisk korrekt, peker den på en kjerne av sannhet. Myter er gjerne sannere enn virkeligheten, fordi de konsentrerer seg om essensen – som en buljongterning. Russernes søken etter skjønnhet og helhet gjenspeiles i dagens politiske retorikk.

– Geografisk ligger Russland og Vest-Europa nær hverandre, men i bøkene dine beskriver du enorme kulturforskjeller. Hvorfor har Russland og Vesten utvikler seg så ulikt; kan det hele forklares med skillet mellom Vest- og Østkirken?

– Det kan forklare mye. I Østkirken er det guddommelige aspektet ved Kristus dominerende. Kristi menneskelighet derimot, er ikke i fokus. Dette smitter over på menneskesynet. Livet på jorden er midlertidig; det er himmelriket som gjelder. Enkeltmennesket har kun verdi om det tjener Guds vilje her på jorden. Denne forestillingen hører til en langt mer kollektiv kultur enn den vestlige, hvor enkeltmennesket har havnet i sentrum. Anser man enkeltmennesket som verdifullt i seg selv, skaper det helt andre forventninger både til myndighetspersoner og hva man selv krever av livet, forteller Waage og fortsetter:

– Videre oppstod det tidlig et skille mellom verdslig og geistlig makt i Vesten, der hverken konge eller kirke var alene om makten. Dermed oppfattet folket at ingen av disse hadde absolutt makt, og begynte etterhvert å stille spørsmål ved begges autoritet. Et slikt skille finnes ikke i russisk historie, der det bestandig var tette bånd mellom tsar og kirke.

– En ytterligere forskjell mellom Øst- og Vestkirken, er at den ortodokse kirke nærmest ikke har drevet med veldedig arbeid, sammenlignet med klosterordenene i Vest-Europa, selv om dette riktignok har endret seg noe i nyere tid. Poenget er imidlertid at russerne i større grad enn vestlige folk har vært overlatt til seg selv. Ens nettverk av slekt, naboer og venner har vært livsnødvendig, institusjoner som har tatt vare på de svake er nærmest ikke-eksisterende. Folk har måttet stole på seg selv og sine forbindelser, og det har oppstått en kultur for vennetjenester. Eller en kultur for korrupsjon, som vi kaller det i dag, sier han og legger til:

– La oss heller ikke glemme den radikale endringen Vest-Europa gjennomgikk i renessansen. Mens Vest-Europas kultur utfoldet seg, var Russland okkupert av mongolene. Selv om mongolene etter hvert ble drevet tilbake, kom aldri renessansen slik vi kjenner den til Russland. Fra mongolene arvet russerne en autoritær og kollektivistisk mentalitet.

– Hvilke konsekvenser får så korrupsjonen for Russland?

– På mange måter er Russland et ressursrikt land som har nok av alt, men på grunn av den utbredte korrupsjonen, forsvinner rikdommen inn i hendene på de få. For eksempel fant verdenshistoriens største røveri sted etter Sovjets fall, da Jeltsin solgte statens eiendommer til noen få familier for en billig penge. Og hvem mottok denne enorme rikdommen? Jo, den gamle overklassen fra Sovjettiden, sier Waage.

Hva skjedde med kulturen da Sovjetunionen kollapset?

– Da sensuren ble lempet på, hvilket skjedde gradvis under Gorbatsjov i årene forut for Sovjets endelige fall, tok folk til seg alle slags idéer fullstendig ukritisk. Russerne hadde ingen trening i å eksponeres for nye tanker og idéer. Det oppstod blind tro på de mest merkelige, irrasjonelle og religiøse påstander. Magiprogram ble sendt på fjernsyn i beste sendetid. Kirken, som nærmest hadde vært en undergrunnsorganisasjon gjennom sovjettiden, ble igjen populær. Det var den eneste institusjonen som utviste noen form for historisk kontinuitet, noe Russland ellers manglet, konstaterer Waage.

– I dag opprettholder kirken en likegyldighetsmentalitet. Den bruker enhver anledning til å minne russeren på at hans egentlige hjem ikke er på jorden. Russerne har utviklet en tålmodighet, offervilje og evne til tilgivelse nesten uten sidestykke. Dostojevskijs ord om at denne verden er en oppdrageranstalt, er hentet fra dypet av den russiske folkesjelen.

– Hvordan påvirker lengselen etter skjønnhet og helhet, som du beskrev innledningsvis, dagens politiske situasjon?

– En slags forherligelse av virkeligheten gjør seg gjeldende i hele Russlands historie. Det er snakk om den «ultimate, lovede skjønnhet», den som en dag skal åpenbare seg, og frelse verden. Enkeltmennesket kan ikke finne en slik skjønnhet, den er noe kun en sterk leder kan bringe til folket. Og denne skjønnheten finnes bevart kun ett sted, i Russland.

– Det høres ut som om Russland, slik russerne ser det, er skjebnebestemt til å spille en verdenshistorisk rolle.

– Russland regner seg selv som Romerrikets arvtager, via det Øst-Romerske riket. Dets oppgave er dermed å frelse verden, særlig det dekadente Vesten. Og nettopp denne retorikken benytter Putin seg av: Hvis lederen kan overbevise folket om at handlingene utføres for å nå tilbake til en legendarisk fortid – som egentlig aldri har funnet sted – eller skape et himmelrike på jorden, har han skaffet seg et frikort til å gjøre nærmest hva som helst, påpeker Waage.

– Betyr dette at Russland har ambisjoner om militært å angripe Vesten?

– Det tror jeg ikke de har, og det har de dessuten overhodet ikke kapasitet til. Invasjonen handler snarere om å sikre at Ukrainas russere ikke skal bli omvendt av vestlige impulser, samt å sikre Russland mot ytterligere vestlig påvirkning. Vestens fragmentariske og uskjønne virkelighet er kommet for nær, og det vestlige tankesett må ikke få smitte over på den russiske, skjønne og opphøyde kulturen.

– Men russiske minoriteter bor også i mange andre land, så hvorfor invaderes nettopp Ukraina?

– Ikke bare bor det mange russere i Ukrainas østlige provinser, hvorav majoriteten ønsker seg tilbake til Russland; russerne, generelt sett, oppfatter Ukraina og Russland som en helhet, på grunn av de sterke kulturelle bånd mellom landene. Så kan man alltids spekulere om hva som er krigens realpolitiske mål, til forskjell fra dens uttalte mål; det vil si, retorikken som brukes i møte med befolkningen. Mange russere, både i Ukraina og Russland, tror på denne retorikken, for den treffer noe dypt i folkesjelen. Bakenfor ligger drømmen om at det gamle, legendariske Russland skal gjenoppstå. For at dette skal skje, må russerne dyrke sin særegenhet, og vestlige impulser følgelig lukes ut.

– Hvorfor er det så sentralt hvorvidt en tanke eller idé er av vestlig eller russisk opprinnelse?

– En sentral gruppering i russisk historie er den såkalte intelligentsiaen. Under Peter den store [1682-1721, journ.anm.] ble Russland vestliggjort på flere måter. Peter mente Russland måtte se hen til Vesten for å bli et effektivt og velfungerende rike. Siden Peters tid har en del av den intellektuelle overklassen i Russland stadig vendt seg mot Vesten, hvilket ikke er populært blant dem som oppfatter dette som en erkjennelse av at Vesten er mer utviklet og dermed overlegent Russland. Å spille på slike følelser er et effektivt politisk virkemiddel for å samle russerne som folk.

Ibsens personlige sekretær og Hamsuns plagiat

– Etter alt vi har snakket om, kan det virke som om den skandinaviske og den russiske kulturen befinner seg langt fra hverandre.

– Det er ikke tilfellet på alle fronter. I århundrer har det funnet sted en flittig kulturutveksling. For eksempel var 1800-tallets store russiske forfattere svært populære i Norge i sin samtid, og likeledes var norske forfattere populære i Russland, som for eksempel Knut Hamsun. Hamsun ble forøvrig beskyldt for å ha plagiert Dostojevskijs førsteutgave av Hazard i sin roman Spilleren som ble publisert i Verdens Gang julaften i 1889 – som var siste gang romanen ble trykket, sier Waage.

– Ibsen ble også berømt i Russland. Den modernistiske forfatteren Andrej Belyj var så begeistret at han ønsket å bli Ibsens personlige sekretær, og tilbød Ibsen sine tjenester i et brev. Ikke vet jeg om brevet ble besvart, forteller han og fortsetter:

– En del av bakgrunnen for denne kulturutvekslingen kan ha vært likhetstrekkene mellom Kristiania og St. Petersburg på slutten av 1800-tallet; det var to byer der det fant sted store sosiale, kulturelle og økonomiske endringer på kort tid. Leserne kunne kjenne seg igjen i beskrivelsene fra henholdsvis Kristiania og St. Petersburg, og dette kan forklare noe av Dostojevskijs suksess blant norske lesere. Når det er sagt, har russisk kultur alltid holdt et høyt nivå. For russerne er ikke kultur underholdning, men selve livet. Som poeten Andrrej Voznesnskij sa i et intervju med meg i 1986: «Det er en velsignelse å være født som poet i Russland, der folk leser poesi som om det var bønner».

Fremtiden er det som ligger skjult i nåtiden

– Tror du Putin vil fortsette som Russlands leder i lang tid fremover?

Den russiske grunnloven hadde opprinnelig en bestemmelse om at presidenten bare kunne sitte i to perioder. Den har Putin endret, slik at han kan sitte til 2036. Det er kanskje ikke å foretrekke, men det er ikke godt å si om alternativet er å foretrekke heller. Uansett hvem som tar føringen, vil det bli stridigheter og muligens kuppforsøk. Det skal også sies at enkelte kandidater til presidentskapet er langt mer aggressive og militante enn Putin, og at Putin har på mange måter har klart å samle russerne, hvilket ikke er noen lett oppgave.

– At Russland skal begynne å fungere som et alminnelig demokrati, har jeg ingen tro på. For russerne tror ikke på demokratiet, som de forbinder med tiden etter Sovjets fall. På grunn av den allestedsnærværende korrupsjonen sank levestandarden drastisk. Folk fikk det enda verre enn under sovjettiden; infrastruktur kollapset, forsyningslinjene brøt sammen, det oppstod kaos og fattigdom. Det er en slik tilstand som forbindes med demokrati. Når det er sagt, har russerne eldgamle tradisjoner for lokaldemokrati, men de kaller det noe annet.

– Så du tror Russland trenger en sterk leder?

– Ja og nei. Russerne vil ha en sterk leder, samtidig som de vil klare seg selv, uten politisk innblanding. Men ja, det er totalitære tendenser i den russiske folkesjelen, hvilket igjen henger sammen med drømmen om helhet og skjønnhet. Russerne er totale uansett hva de gjør; en ateist er en troende ateist, og så videre. En svak – eller kompromissvillig – leder er dermed ikke særlig russisk.

– Har du noen idé om hvordan konflikten i Ukraina vil ende?

– Ingen kan vel egentlig vinne denne krigen. Det snakkes om at NATO har interesser i å holde denne krigen gående, og for så vidt har NATO interesse av å svekke Russland. Men de trenger ikke å bruke krigen som et slikt virkemiddel, for russerne er i full gang med å svekke seg selv. Faren for borgerkrig er overhengende, konstaterer Waage.

– Historien byr på mange eksempler der tilsynelatende ubetydelige hendelser har fått store og uante konsekvenser. Tenk bare på Minsk i 1896, der en gruppe på tretten ble arrestert, hvilket fikk lite oppmerksomhet. Disse tretten kom senere til å grunnlegge bolsjevikpartiet. Ingen ante at denne lille fillegruppen skulle opprette Sovjetunionen, og dermed påvirke ikke bare Russlands historie, men hele verdens gang, sier han og legger til:

– De dystre, mørke skyene vi ser i dag, er et resultat av fortiden. Fremtiden ligger, enn så lenge, skjult i nåtiden.

Hvor har de vært de tre siste år? De som hadde i oppgave å holde ...
For akkurat tyve år siden gikk det et nokså underkjent verk på kino, som splittet ...
Et requiem er sjelden vare i konserthusenes ferskvaredisk. I mars ble den australske komponisten Paul ...