Har mennesker egentlig behov for poesi?

Publisert 9. oktober 2022 av

I André Bjerkes bok Versekunsten – rytme og rim skriver dikteren i sin innledning:

«Ikke alle har sans for poesi, som kjent. Iallfall er det de færreste som våger å vedkjenne seg en slik sans, og ulykkelig få er det som bent frem kjøper og leser diktsamlinger. Lyrikeren er forleggernes smertensbarn. Allikevel vil jeg påstå at alle mennesker er født med et poetisk organ, like reelt som øret og øyet, nesen og tungen. Hos mange kan det poetiske organ være forkalket i årenes løp; det kan være sløvet av oppdragelse og skolegang, forherdet av et mekanisert liv, ødelagt av mangel på bruk. Men det er medfødt hos alle.»

[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]

Bjerke mener altså at et poetisk lynne ikke er noe man tilegner seg, men snarere omvendt: det er noe man er født med og risikerer å avlære seg. Dette er et oppsiktsvekkende utsagn, for det kan jo virke som det er noen som aldri skjønner seg på diktning. Du har kanskje selv stilt deg spørrende til hvorfor man absolutt skal formulere seg i korte, metriske linjer når romanens prosaiske form fungerer så godt. Hva er hensikten med å maskere budskap med tvetydige metaforer?

Det er verdt å merke seg at mange mennesker har erfart å plutselig en dag bli beveget av det som tidligere for dem virket arkaisk og snobbete. Kan det hende at mennesker som ikke viser tegn til poetisk legning på en eller annen måte kan bevisstgjøres på sitt indre behov ved hjelp av den riktige eksponeringen?

Hva er poesi?

Begrepet «poesi» har sitt opphav i det greske ordet poiéō, som betyr «jeg skaper». Ordet «dikt» kommer derimot fra nedertysk dichten, som betyr noe som «å gjengi skriftlig» eller «å forfatte». Det finnes en god grunn til at «dikt» og «poesi» ikke har samme opphav og dermed heller aldri har vært ett og samme konsept. For eksempel: Bjerke var opptatt av å appellere til det «poetiske organ» i sine landsborgere gjennom versene sine. Han brukte diktningen som et verktøy for å nå frem med et spesielt type formspråk. Bjerke kunne hugget skulpturer eller komponert musikkstykker, og det ville fortsatt vært poesi – i sin klassiske forstand. Poesi er følgelig ikke kun forbeholdt diktning.

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!

Et annet eksempel på poesi er den hollandske maleren Rembrandt og hans poetisering av farens ansiktsuttrykk og kroppsspråk i Den fortapte sønns hjemkomst. Følelsene springer ut fra lerretet og impregnerer seeren: Med noen enkle malestrøk makter Rembrandt å fremstille et ansikt som oser av tilgivelse og hengivenhet.

– Poesi er følgelig ikke kun forbeholdt diktning. Et eksempel på poesi er den hollandske maleren Rembrandt og hans poetisering av uttrykket på faren i Den fortapte sønns hjemkomst. Følelsene springer ut fra lerretet og impregnerer seeren: Med noen enkle malestrøk, makter Rembrandt å fremstille et ansikt som oser av tilgivelse og hengivenhet, skriver Aftur Nerdrum. Bilde: «Den fortapte sønns hjemkomst» (1661-69) av Rembrandt.

Bjerkes venn, fetter og kollega, Jens Bjørneboe, fremkaller lignende følelser i diktet Mitt Hjerte. Åpningssetningen er:

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn

Bjørneboe besjeler et menneskeorgan (hjertet) ved å billedgjøre det som et foreldreløst barn. I prosessen skaper Bjørneboe en helt annerledes effekt på leseren enn hvis han for eksempel hadde skrevet «mitt hjerte er ensomt». Istedenfor å bare bli matet med en stadfesting, begynner vi umiddelbart å visualisere dette foreldreløse barnet. Kanskje vi ser for oss en liten gutt vandre rundt i slitte filler gjennom en snebelagt gate? Dette bildet vekker omsorg og fortvilelse. Med dette for øye blir det riktig å si at poesi er å skape noe som vekker sterke, gjenkjennelige følelser hos tilskueren.

Hvorfor er poesi så vanskelig?

Er det slik at det bare er å benytte seg av følelser og metaforer for å skape god poesi? Nei, for selv om det kan virke slik for et beveget publikum, vil man som skaper oppdage hvor vanskelig – nærmest umulig – det er. Et dikt som i sin utførelse kun sikter på å være søtladent og svulstig vil ikke nødvendigvis appellere til leseren.

Det samme gjelder for diktning, malerier og musikk. Som skaper er det viktig å ikke blottlegge sin agenda slik at tilskueren blir mett før han har rukket å tygge på det han opplever. Hvis man, som i forføringskunsten, istedenfor bare gir en liten pekepinn på hva det dreier seg om, kan man derimot gradvis bygge opp forventninger, eller mane frem minner fra fortiden. Ta for eksempel Ivar Aasens dikt Saknad. I dette diktet antyder og gjentar Aasen sitt budskap med første verselinje i hver strofe.

I første strofe:
Eg veit so vel, det finst ein Skatt

I andre strofe:
Eg veit so vel, det finst ein Stad

I siste strofe:
Eg veit so vel, det finst ein Barm

Leseren sitter igjen med en anelse av at forfatteren har hintet til en eller annen lengsel, men den er ukonkret. I siste vers forstår man at det sannsynligvis handler om en person (det finst ein Barm), men Aasen nevner aldri et navn eller et personlig pronomen. Vi vet ikke engang om det er en mann eller kvinne. Det vi får er en pekepinn på noe nådeløst melankolsk og nærtagende. Aasen skaper en forventning av noe, uten å skjenke leseren en endelig konklusjon. Her er hele siste vers:

Eg veit so vel, det finst ein Barm
med same Kjensla inne,
med same Hug og same Harm
og same Von og Minne
.
Og fann eg den, vardt allting rett,
og Livet skulde skrida lett.
Men det er verst aa minnast:
me skulo aldri finnast.

Selv om han ikke karaktersetter vedkommende, røper han så mye som at de innehar samme følelser, sinnelag og minner som ham selv. Han er direkte og tilslørt på samme tid. Og her mener jeg at Aasen, akkurat som Rembrandt, er kommet frem til kjernen av poesiens kunst: Nemlig å skape en gyllen middelvei mellom det åpne og det tilslørte.

Den franske forfatteren Gustave Flaubert sa en gang:
«Nytelse kan bli funnet først i forventningen, senere i minnet.»

Den poetiske legning

Da Bjerke la frem sin teori om det poetiske organ, antydet han organets egentlige navn, nemlig empati. Poesi og medmenneskelig samhørighet ser ut til å være beslektet. Når du eller jeg iakttar Den fortapte sønns hjemkomst av Rembrandt og kjenner oss beveget, er det fordi vi lever oss inn i den avbildedes smerte og gjenkjenner den i oss selv. Om det er slik at poesiens grunnstøtte er empati, så kan kunsten kanskje også lære oss å bli mer empatiske. Et sterkt dikt kan følgelig igangsette en kjedereaksjon mellom mennesker, som igjen kan gi føde til en skjønnere og snillere verden. Kanskje dette er svaret på hvordan menneskearten omsider kan se forbi sine uoverenstemmelser: ved å møtes i en felles virksomhet – nemlig poesien.

Et av de første sitater jeg kan huske min far resitere til meg som barn ...
Historien er skrevet med et blekk av blod. Den kinesiske sivilisasjon byr på intet unntak, ...
Garborg åpner sin flotte gjendiktning av Odysseen med «Songdis, fortèl meg um mannen hin raadsløge, ...