Her om dagen så jeg en reklameplakat på en buss. Det var selskapet Ruter, ansvarlig for all kollektivtrafikk i Oslo, som skiltet med tilbud på månedskort i julen. Prisen? Kun 499 kroner, et avslag på hele 40 prosent. Mens samtlige av oss opplever galopperende priser så jeg på dette som et positivt unntak, og skyndte meg straks til nærmeste Narvesen-kiosk. Drømmen om å få oppleve en jul i Oslo fri for impulskort, falt imidlertid i grus.
«Det blir 849 kr,» sa butikkfrøkenen.
Jeg påminnet henne straks om det stående tilbudet som skulle gjelde fra 15. november til 15. desember. Men damen kunne opplyse meg om at tilbudet bare gjaldt i «appen». Skulle jeg benytte meg av tilbudet var jeg pent nødt til å ta i bruk min smarttelefon. «Hvilken smarttelefon?» sa jeg, og tok opp min lille svarte Nokia. Butikkekspeditørene humret.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
De utelatte
Jeg er ikke overrasket over at butikkpersonalet trakk på smilebåndet da de så hvor dårlig utstyrt jeg var. Tross alt tilhører jeg den demografiske gruppen som er høyest representert blant smarttelefonister, det vil si voksne under 30. Butikkdamene ville nok blitt overrasket over tallene som er gjeldende for den øvrige befolkningen. Kampanjen til Ruter var nok ment vel – et forsøk på å tiltrekke seg mennesker vekk fra bilen og tilbake på bussens miljøvennlige hjul. Men tilbudet utestenger en stor gruppe mennesker, nemlig de uten smarttelefon og de uten tilstrekkelig digital kompetanse. Den sistnevnte gruppe er ifølge en NRK-artikkel på 600 000 nordmenn, det vil si ca. 11 prosent av landet og utgjør i hovedsak de eldre.
Det kan virke som Ruter har enda en agenda med sin kampanje, nemlig å lokke borgerne vekk fra analoge billetter og over til den digitale applikasjonen. Kanskje gjør de dette for å kunne overvåke brukerne sine nøyaktigere og skaffe bedre statistikk? Kanskje er det for å begrense papirbruk? Kanskje er det for å fjerne blindpassasjerens unnskyldning om at han ikke rakk å kjøpe billett? Mulighetene er mange. Ingen argumenter kan imidlertid rettferdiggjøre diskrimineringen som kommer med et slikt tilbud, for det er faktisk ikke slik at alle har smarttelefon, og det bør heller ikke være en forpliktelse å ha det. Slike insentiver er umoralske, ikke bare på grunn av utestengelsen av en stor gruppe mennesker, men også på grunn av vår voksende kunnskap om smarttelefonens negative sider.
En farlig dings
Flere og flere forskningsartikler avslører nemlig det man tidligere bare har ant, at det moderne menneskets misbruk av den lille dingsen vi kaller smarttelefon forringer vår helse. Søvnproblemer, ensomhet, depresjon og angst er bare noen av de mange mentale vanskeligheter forbundet med overdreven bruk. Blant de mindre sykelige tendensene, men ikke mindre alarmerende, kan vi finne svekket konsentrasjonsevne, ødelagte relasjoner og tid som kastes bort. Ifølge doktor Ole Petter Hjelle kan den gjennomsnittlige nordmannen når han dør, se tilbake på et liv hvor totalt 11 år ble brukt på telefonen. Er det bare jeg som reagerer på dette? Smarttelefonen er den nye sigaretten – den nye folkesykdommen, og akkurat som sin mer eksotiske forgjenger kommer kunnskapen sakte men sikkert snikende på oss.
Hvorfor da denne sterke pågangen for digitalisering? Det kan selvfølgelig hende det ikke ligger noen store andre hensikter bak annet enn at man blir revet med. Ruters siste kampanje er jo bare ett i rekken av flere forsøk på å følge opp noe man opplever som «tidens krav». I skolen har man f.eks. delvis afskaffet skrivekunsten til fordel for digital kompetanse i form av bruk av nettbrett. Presset om denne utviklingen har vitterlig ikke kommet fra borgerne, men fra IT-selskapene. Spørsmålet er hvorvidt vi skal tro på at IT-selskapene ønsker oss det beste. Hittil har teknologien blitt brukt på å overvåke vår aktivitet og selge informasjonen om oss videre til storkapitalen, som i siste ledd har anvendt den for å lage persontilpassede reklamer, slik at vi kan konsumere enda mer ubrukelige ting.
Mange jevnaldrende jeg treffer kan fortelle meg at en såkalt «smarttelefon-detox» gjorde dem godt. Det vil si å i én uke eller lignende avstå fra bruken, nesten som en faste. Nesten samtlige faller imidlertid tilbake til gamle vaner. Pådriverne er ikke bare venner og bekjente, men også selskaper som kan reklamere med billigere billetter eller enklere parkeringsløsninger, mens de samtidig tauer bort de gamle fysiske parkeringsautomatene. Også arbeidsplasser krever i økende grad at sine ansatte benytter sine egne telefoner på jobb.
Vår millionårgamle menneskekropp
Ruter er eid av Oslo og Viken fylkeskommune. Det er et offentlig selskap tvers igjennom, uten konkurranse. De har følgelig et helt spesielt ansvar for å ha et tilbud som er representativt for befolkningen, enten det er rullestolbrukere, samer, folk uten smarttelefon e.l. De har også, som offentlig selskap – et helseansvar. Dette forsømmes når Ruter, i en tid preget av høye priser, forsøker å lokke oss over til deres digitale applikasjon og følgelig lokke oss over til en verden av avhengighet og overvåkning.
Internett og digital teknologi bør være verktøy for å gjøre verden til et bedre sted, men vi skal være forsiktige med å la oss rive med. Det er tross alt bare 10–20 år gammel teknologi og vi vet ennu ikke hvordan vi på best mulig måte skal integrere den med vår millionårgamle menneskekropp og vårt millionårgamle hode.
Kanskje en god begynnelse er å la være med å diskriminere de eldre som ikke forstår seg på smarttelefon, de av alle aldersklasser som ikke har råd til smarttelefon og sånne som jeg; som avstår fra bruken av hensyn til helsen.
