– En god skjønnhetsopplevelse forkorter livet | Franske flanerier 9: Caen

Skrevet av | 4. juli 2024

Kan noe skinnende nytt, noe urørt, nylaget og nyslått egentlig noensinne betraktes som vakkert, tenkte jeg. Eller må det materialiserte nødvendigvis forråtne til en viss grad, bli foredlet av entropiens markører, patina, støv, naturens luner og slitasje fra hender – ja, til og med infestert av menneskets svette og blod – for å bli oppfattet som noe besjelet og dermed skjellsettende?

På denne mørke nyttårsaften i påvente av det tradisjonelle fyrverkeriet i Caen hadde jeg sneket meg over et høyt gjerde og inn i de forbudte ruinene av den sagnomsuste kirken Saint-Étienne-le-Vieux, midt i byens sentrum. «Forbudte» fotografier fra dette lille kapellet sirkulerte blant drømmerne på internett, som i likhet med ånden fra de falske hageruinene fra den britiske nygotikken på nittenhundretallet, også kalt «follies», representerte den overveldende lengselen vår epoke hadde til fortiden, men med den forskjellen at ruinen ikke var falsk, men tvers igjennom ekte.


Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Ærbødig tok jeg den store rennesansehatten av meg og trakk den mugne luften, som var krydret med den krematorieaktige lukten av vinterblomstrende slyngplanter, dypt og velvillig ned i lungene. En god skjønnhetsopplevelse forkorter livet, tenkte jeg. Av ingen skjellig grunn bør en ekte skjønnhetsopplevelse være forpliktet til å forlenge dette skrøpelige livet. Dette tenkte jeg mens jeg trassaktig nøt den søt-mugne odøren fra forråtnelsen i rommet som på en empatisk måte forbandt meg med alle nedrige bakterielle livsformer som ikke nøt mine høyerestående menneskelige privilegier, men som jeg nå i denne stund høflig ønsket å sympatisere med.

Kapellet i Saint-Étienne-le-Vieux, en forfinet og nesten oppsmuldret gotisk miniatyrkirke, full av kjeruber, småengler og falmede veggdekorasjoner, overgrodd med kravlende vekster som i en peruansk jungel og befuktet med pytter og dammer hvis mangefargede vesker dryppet inn som ubestemmelige substanser fra tak og lektere, var ikke bare symbolet på en død sivilisasjon, det huset også et motsatt møte mellom ånd og materie. En bekk rant bokstavelig talt gjennom midtskipet; livgivende og klukkende midt iblant hauger av forstøvet sandsten, bruddstykker av kvasigreske kolonner og uforklarlige jordhauger hvor det bugnet blomstrende slyngtrompeter av petunia og bulmeurt. I dette eksosrike bysentrum, tenkte jeg, finner i all hemmelighet esoterisk kompostering sted. 

Dette negative møtet mellom materie og ånd er like vakkert som det motsatte, ja kanskje vakrere, fortsatte jeg for meg selv mens jeg lyttet oppmerksomt til vanndråpenes drypp fra tuppen av utallige grønne moseklaser på veggene. Der fjellets natursten oppgraderende gjennom ånden og hånden forvandler seg til utmeislede village perchés i de ville provencalske og oksitanske massivene, representerte den degraderende skjønnheten som her i Caen, forråtnelse av åndens verk som gjennom bakterienes, insektenes og vegetasjonens sult skulle trekkes ned til jorden igjen. Nedoverbevegelsen er jo til syvende og sist er en lettelse, tenkte jeg. Mennesket, som evig er forbannet til å stige og klatre, heve seg, ja til og med fly i luften, venter dypest sett med lengsel på den uunngåelige nedturen tyngdekraften dikterer. Jeg grep en liane og svingte meg djervt nedover fra balkongen på galleriet der jeg til nå hadde stått skjult i skyggene. 

I den siste tiden hadde jeg gjort meg lignende tanker om spenning og avspenning i klassisk musikk, om de veivalg som egentlig former energitilstander og bevegelser i tonenes verden. Nedoverbevelgser, i sær på blåseinstrumenter, er mye lettere å gjennomføre enn oppoverbevegelser, noe som også gjelder strykere, ja til og med, om enn umerkelig, på klaveret, skjønt det der også har med håndens anatomi å gjøre. Til sist virker oppløsninger av harmonier som kjent mer psykologisk tilfredsstillende enn det motsatte.

I samme øyeblikk lød det gjennom de knuste mosaikkvinduene høyt oppe på kirkeveggen en meget fjern klavermusikk, som om for å minne meg om at raknende strukturer også korrelerer med åpenhet og frisk luft. Etter litt konsentrert lytting gjenkjente jeg den melankolske men lettbente musikken til komponisten Gabriel Dupont (1878-1914), nettopp fra Caen. Impresjonistisk, delikat, men konturløst og formløst som det meste annet fransk. For banalt for konsertsalen, men for komplekst for cafélivet, tenkte jeg, både amusert og litt trist. Dupont hadde kjempet mot forråtnelsen og smitten hele livet, og hadde sittet hostende innstengt på sitt kontor her i Caen helt til han døde av tuberkulose i 1914, helt i symbolsk overenstemmelse med resten av det gamle Europa som likeledes forråtnet i dette skjebnesvangre året 1914 da Franz Ferdinand ble myrdet og habsburgerne erklærte verdenskrig mot Serbia, etterfulgt av krigserklæringer på kryss og tvers mellom alle de andre stormaktene. «Min stakkars melankolske engel», hadde George Sand sagt om sin elsker Chopin, «hoster med uendelig eleganse». Jeg måtte selvsagt hoste kraftig, og dessuten helt uten eleganse, slik at hatten nesten falt av hodet mitt og ned i en av de stinkende pølene. 

Gabriel Dupont. Foto: Ukjent

Den hvite døden som tuberkulosesykdommen ble hetende, ble etter hvert et symbol på spirituell renhet, og den bleke huden som derav fulgte et fransk-romantisk skjønnhetsideal flittig tatt i bruk i Dumas’, Hugos og brødrene Goncourts romaner. Der tyskerne dyrker lidenskapen og kjærlighetsdøden, dyrker franskmennene den gode og langsomme estetiske døden, tenkte jeg, og husket at jeg gjennom livet forgjeves hadde drømt om å fremstå like blek som Chopin og Tsjekhov, og ikke så pinlig rødmusset som jo var min egentlige natur, noe som disse dager hadde forverret seg grunnet alt for store inntak av det normanniske brennevinet calvados, som forøvrig er brygget på epler, syndens egen frukt.    

Jeg skulle til å innta nok en trøstende slurk av lommelerken, da jeg oppdaget en liten inntørket død fugl som lå fint og komfortabelt med sine fillete vinger i et hjørne av trappeoppgangen til galleriet. Avspenningen i dødsøyeblikket tilsvarer en fristillelse av et unødvendig forsvarsverk, tenkte jeg og svelget ned en sviende, men lindrende slurk calvados. Hvorfor besitter vi egentlig ikke gjennom livet disse naturlig senkede skuldre? Det mest bemerkelsesverdige ved et nylig dødt menneske, husket jeg å ha observert, er hvordan likets muskler, især i kjeve og hender, plutselig slipper spenningen og returnerer til sin fundamentale tilstand, noe som for de pårørende har en forbløffende effekt; nemlig at de først nå har følelsen av å oppdage personen som sitt autentiske og egentlige selv.      

Få bygg kan forøvrig ha gjennomlevet flere dødsøyeblikk enn akkurat dette kapellet, tenkte jeg, og så meg rundt på nytt. Jeg tok opp en liten bit av en kalksteins-tå som hadde falt ned fra en Rubens-aktig engelgutt og pulveriserte den med bare neglene. Saint-Étienne-le-Vieux hadde blitt offisielt stengt for allmenn ferdsel i 1844 på grunn av sin begredelige tilstand og hadde i det 10ende århundre, dengang i funksjon av romansk kapell, blitt nesten totalt ødelagt gjennom hundreårskrigen og de engelske beleiringene mellom 1346 and 1417. Gjenreist av britene i gotisk stil i det 15tende århundret, hadde kirken til slutt blitt ekskommunisert i 1793 og brukt som lager for antikviteter frem til 1926, og etter det et såkalt dépôt technique, eller med andre ord depot for kommunetjenestenes verktøy og alskens redskap. I 1944 ble den sentrale delen stygt skadet da en alliert artillerigranat bommet på en kolonne av tyske tigertanks som stod parkert like ved.

På tross av over tusen år systematisk ulykke og filleristing stod bygget her altså ennå, undret jeg meg og trakk på nytt den søtelige, svovelaktive luften dypt ned i lungene. Kraften i det å bli forlatt og overlatt til sin egen forråtnelse, kan med andre ord ikke undervurderes!

Jeg vendte blikket en siste gang mot det øvre avrundede galleriet med sine forsirede smijernsgelendre hvor planter av alle arter og farger hang nedover som nervøse lianer i en mystisk grotte, før jeg med hatten varsomt i hånden presset meg gjennom sprekken i den ødelagte inngangsdøren. Som en såkalt voksen mann var det unektelig pinlig å igjen måtte klatre over den buksespjærende hønsenettingen som representerte det offentliges forsøk på å holde folk unna.

I det folketomme tussmørket og med en isende vind midt i ansiktet, flanerte jeg på skrått nedover Boulevard Bertrand. Men det var som om jeg ble blåst ut av min opprinnelige kurs. Jeg oppdaget plutselig at jeg befant meg i Rue Choron, og tvang hatten på snei til høyre for å seile tilbake innover mot gamlebyen mot nord. Motvind, sidevind og medvind tenkte jeg, for ikke å si vind-uavhengighet, var en sinnstilstand som beskrev godt en av Frankrikes mest energiske nålevende filosofer, Michel Onfray. Onfray var født ikke langt unna i småbyen Argentan, men hadde gjennomført sin skolegang, først på en traumatiserende katolsk kostskole i Giel, så her i Caen.

På tross av det Onfray beskriver som en infernalsk barndom på kostskolen, un orphelinat infernale, med vold, skittenhet og pedofili, vokser han over tid til å bli forfatter av ikke mindre enn 115 tykke bøker, blant annet filosofiens mothistorie på 13 bind og 6000 sider, som han også i dag underviser i her i Caen på sitt såkalte université populaire,en insitusjon inpirert av den danske presten Grundtvig fra det 19tende århundret. Men den protestantiske folkeopplysningen og nøkternhetskultur står i paradoksal kontrast til Onfray selv som betegner seg som tilhenger av den greske hedonistiske skole med røtter i Epikur, Demokrit og kyreneeikerne, følelsesfantaster som ender i Jean-Jacques Rousseau ogsenere i sekstiåtterne, hele venstrebevegelsen og alt orgie-aktig som hører popularitetsbevegelser til, men som til syvende og sist ender i alt annet enn nøkternhet. Hedonismen blir til katolisismen som blir til protestantismen som blir til materialismen som blir til hedonismen på nytt, og som dypest sett blir til pompøs katolisisme på nytt, tenkte jeg, slik Nietzsche, Onfrays store forbilde, til syvende og sist fremstår like pompøs som hvilken som helst kardinal, men som alle protestanter likevel erkjenner som et forbilde i deres kamp mot fasaden, ornamentet, huden, sfæren, det som Goethe, for stort sett døve ører, mente var den eneste egentlige kilde til sannferdig informasjon.     

Michel Onfray. Foto: Fronteiras do Pensamento

I samme øyeblikk gikk jeg kjempende med vinden forbi Théâtre de Caen, en fremmedgjørende sementblokk av et bygg og forøvrig hovedkvarteret til barokkorkesteret Les Ars Florissants, de blomstrende kunster, som hadde erstattet det skakke, råtnende byteateret i Caen fra 1838 hundreogtyve år senere. Det gamle teateret hadde blitt smadret til støv i kampene i 1944, som det meste annet i nord-Frankrike. I århundrer, især i renessansen og barokken, hadde teaterkunsten i Caen funnet sted på gaten som levende forestillinger organisert av jesuittene. Men over århundrene hadde menneskets lekenhet beveget seg fra frikunst i det offentlige rommet, over det sublimerte borgerlige teateret, til å stivne i et rammeverk av frossen sement, som et forhistorisk vesen fanget i harpiks, tenkte jeg der jeg skyndte meg forfrosset oppover rue du Pont Saint-Jacques.

Et annet forlatt forfatterbarn med samme fornavn, om enn ikke relatert til Caen direkte, var forfatteren Michel Houellebecq, en person det i dag ikke er mulig å komme utenom skal man snakke om Frankrike og samtidig bli tatt på alvor. Jeg ville aldri glemme hans nådeløse krønike over sin foreldregenerasjons moralske kollaps i boken Les Particules élémentaires fra 1998, året etter at jeg selv begynte å studere i Wien. Denne selvbiografiske boken omhandler den kynismen og nytelseskulturen representert gjennom en arketypisk morssikkelse som forlater alt, inkludert sine småbarn, for å teste de seksuelle grensene for den grusomme verden som har blitt dem så urettferdig pålagt av patriarkatet.

Atomiseringen, nedbrytingen til et subjektivt og dermed totalitært univers hvor ensomheten og nytelsesfetisjismen blomstrer, er parallelle størrelser, tenkte jeg, mens jeg observerte de få tørre bladene som var igjen på lønnetrærne oppover rue de Strassbourg som vibrerte som lokkende åte på vegetalske erigerte pinner. Ifølge Houellebecq, kontrært til Onfray, er den moderne hedonismen til syvende og sist en oppskrift på kollaps der mennesket må erstattes med roboter, kunstig intelligens og kunstig befruktning for å sikre sin egen overlevelse.

Troen og mistroen til menneskene i moderne fransk kultur er til syvende og sist perfekt representert ved disse to forfatterne med det samme fornavn, tenkte jeg i den iskalde vinden. Michel og Michel reflekterer kontrasterende den humanistiske plikten til å motsi sitt opphav og dermed fortiden. Dette brysomme forgagne, denne trettende plikten til å rydde opp i katastrofen som av forfedrene følger, og den uventede fortryllelsen ved å kunne knuse det forgagnes illusjoner med pennens slegge, kommer ikke desto mindre fra helt forskjellige innfallsvinkler. Der Michel Onfrays eplekjekke sunnhet representerer det bugnende organiske plantelivet, representerer Michel Houellebecq ruinen av den gamle romerske sivilisasjonen som de samme plantene slynger seg rundt. Disse to elementene hver for seg er i bunn og grunn ufullstendige, men når de kommer sammen og kniver med hverandre, akkurat som det organiske livet i église Saint-Étienne-le-Vieux, blir de til en balansert dialektisk tilstand som skaper varme og dermed overskudd.

Energien i en komposthaug, husket jeg mens jeg frøs mer og mer, kan gjøre jorden så varm at den faktisk tar fyr. Dette husker jeg å ha fått vite fra min gode venn Eimund Sand der han i sin tid stod bredbent i sin bugnende grønnsakhage på Tjøme og fortalte meg om jordsmonnets og komposteringens prinsipper. Hvilket destruktivt drama utspiller seg ikke i det selv-fråtsende bakterielle helvetet i en neve humus, tenkte jeg, men som nettopp gjennom dette går i nok energetisk overskudd til å muliggjøre alle andre høyere former for liv? Jeg forsøkte å gripe ned i en palmekasse ved plass Pierre Bouchard for å kjenne litt jord gjennom fingrene, men den var gjennomfrosset, og det lille jeg fikk skrapt opp ble skylt vekk av piplende varmt blod som presset seg frem under neglene. Det svimlet for meg. På motsatt side av gaten sto det en gammel sammenpakket karusell i presenning som en taus simulakra fra borgerskapets tidsalder. Det var som om mennesketomheten i Caen åpnet rommet oppover mot himmelen slik at man blottstilte seg for en invasjon av uvirkelige vesener som når som helst kunne renne ned fra stjernene som en mørk sevje av kosmisk horror.

Dette minnet meg om at Houellebecq hadde debutert i 1991 med et essay om H.P. Lovecraft, den lugubre lyrikkens mester. Lovecraft, født i feil tidsalder og besatt av det gotiske, hadde gjort forråtnelse og degradasjon til fundamentale estetiske konsepter i sitt litterære prosjekt, akkurat som Houellebecq, skjønt med fantasien som virkemiddel. Jeg tenkte at Houellebecq på tross av sin realisme til syvende og sist hadde mutert til en slags lovecraftiansk figur: degradert, kjederøykende, blass, forkrøplet, kynisk, småflirende og stadig, skal man lese ham gjennom sine hovedpersoner, siklende etter de helt unge kvinner. Når kunstneren og verket fremstår som en enhet, om enn frastøtende, fullendes altså likevel prosjektet mot alle odds, tenkte jeg forskrekket der jeg løp raskere og raskere oppover rue Gemare.

Michel Houellebecq. Foto: Silvina Frydlewsky / Ministerio de Cultura de la Nación

Onfray var selvsagt Houellebecqs rake motsetning. Kjernesunn og vital, høyneset og rappkjeftet med eplerøde kinn, fyldige bacchusbuk og gyngende korketrekkere. Onfray som i sin sjel ivrer for arbeiderklassen, opplysningstiden, ateisme, fornuft, kjærlighet, anstendighet, nytelse og håpet i det håpløse, mens Houellebecq, krokneset, lutt, mager, sarkastisk, evig på randen av kreftsykdom, introvert, poserende med follede ben og fett uvasket hår, alltid streber etter det håpløse i det håpefulle, fortvilelse i det tvilende og provokasjon der det ellers kunne vært håp. Ettersom jeg nå endelig nærmet meg Château de Caen, tenkte jeg at disse to navnebrødrene egentlig også representerte normannerne på den ene siden, som jo var historiske premissleverandører her i Caen, og latinerne på den andre siden. På den ene siden Onfray med sin ekspansive nordiske vitalitet, godtroenhet og optimisme, på den andre siden Houellebecqs latinske kynisme, skeptisisme, vitenskapelighet, og selv-kastrasjon.

Når det gjaldt reproduksjon, overgikk selvsagt ingen det mest fertile folket i verden, moret jeg meg med. Jeg så ned på lommeuret, som viste fem på midnatt. Kineserne hadde ikke bare produsert seg selv i milliardtall og dertil oppfunnet kruttet, de hadde også oppfunnet kruttets kunstneriske avlegger som, slik jeg forsto det, ikke kunne tolkes som noe annet enn en gjenskapt glitrende, kanskje til og med gudommelig, form for orgasme. Å få et barn, tenkte jeg videre, begynner også med en detonasjon, og ender, i det minste i kosmisk målestokk, i en vakker, kort og eksplosiv fargerik utfoldelse av det fenomenet vi kaller livet.

På platået rundt Château de Caen var ikke mange fremmøtte. De fleste stod i små grupper eller helt ensomme, med ryggen til både meg og hverandre, som melankolske karakterer i et såkalt moderne maleri av Edward Hopper. Men den fuktige normandieluften, som også våre norske og danske vikingforfedre i sin tid hadde pustet i og blitt inspirert til vellyst og erobringslyst av ble nå, ett minutt over midnatt, fylt av sprakende eksplosjoner av krutt og glitter i lilla, grønt, og fosforhvitt.

Château de Caen, reist i 1060 av Wilhelm Erobreren, tippoldebarnet til nordmannen og patriarken Gange Rolv, er på tross av de imponerende murene kun et tomt platå, iskald og forblåst, akkurat som resten av den nordiske kulturhistorien. Her, akkurat her, i den forduftede slottsaulaen på østre side like ved, hadde kong Henry den II i 1182 med sine sønner Richard Løvehjerte og John Lackland, hold julegilde for tusen riddere, for tusen blanke, skinnende riddere som flommet over av virilitet og overmot. Jeg trakk hatten ned over øynene, skuet utover mot den engelske kanal, og følte meg klar for en avgjørelse.

Noen titalls meter til venstre sto det en enorm nyttårsrakett som pekte oppover mot universet. Den var mangfoldige meter høy, og støttestangen, en tykk to-tom-fire bjelke, var akkurat lang nok til å binde et menneske fast på. Jeg forsto at den var tiltenkt meg, og at det nå var på tide å si farvel til Caen, og mye annet, og samtidig at dette var en avgjørelse på overtid.   

To skikkelser, en lutt og en høyhaket, sto ved foten av raketten med hver sin gigantiske tennstikke i hånden og foraktelige smil over leppene. Den pretensiøse norske flanøren steg opp, lot seg binde fast, ja tagg om å bli bundet som Odyssevs i sin tid ved masten, og fikk sin vilje gjort. En vanlig gutt fra norsk arbeiderklasse som i en årrekke hadde forsøkt seg på noe uvanlig, skulle bli forløst fra sin franske skjebne og sendes til nye verdener på oppdrag.

«Tanker er forkledd bevegelse, og bevegelse er forkledde tanker», sa Michel Onfray, som var en av de to skikkelsene. Han tente høytidelig på lunten som om ti sekunder skulle sende meg til opp i universet. «Men din fiasko skal bli vår ledestjerne for det nye året», sa Michel Houellebecq, uten å bruke opp sin egen tennstikke som han heller stakk ned i buksen til senere bruk. «Og selv du skal få din tid som et blaff i et vittig sekund, synlig for hele verden!» «Adieu min venn», sa de i kor. «Ikke au-revoir, men adieu for godt!» Veien opp til stjernene ble en lang tur, iskald og smertefull. Raketten steg til himmels, men eksploderte aldri, og hatten holdt seg på hodet så vidt det var. Hva som skjedde etterpå skal bli en historie for senere generasjoner, men ikke så mye senere at de som leser nettopp denne teksten kanskje også skal få høre om det.

Fredag 19. april kl. 21.30 fylles Den arktiske hovedscenen på SALT med lyrikkglade mennesker. Det ...
En som makter å trekke de store linjer, er Russland-kjenner Peter Normann Waage. Ifølge Waage ...
Du finner en snodig tekst på internettet. En artikkel som serverer heller uhørte teorier om ...