Fargeløsheten i den moderne tid er uhistorisk og frakoblet vår kulturhistorie, mener fargeekspert Dagny Thurmann-Moe.
Nice har terrakotta, Santorini hvitt og blått og flanerer man langs Havannas gater, vil man oppleve en sterk og eksentrisk fargepallett. Farger skaper identitet, og som følger vil beboerne føle en stolthet og tilhørighet til sitt hjemsted. Idet den stedsløse og generiske fargebruken fra de siste 20 årene brer om seg, vil særegenheten til de forskjellige stedene vaskes ut, og Tønsberg kan ende opp med å ligne på Tokyo. Dagny Thurmann-Moe, fargedesigner gjennom mange år, mener det er tid for en historieleksjon:
– I Norge er de historiske fargene våre nyanser av rødt og gult. I et land hvor det halve året er mørkt og med blått lys valgte man varme toner, som er både vakkert og optimistisk i kulturlandskapet, som forsvinner i denne perioden. De eldste bygningene i Oslo har stått der i 400-500 år, og her finner vi røde og gule nyanser som dype okertoner, dype rødtoner, noe lener mer mot terrakotta. Noen er ganske saturerte farger med mye pigment, mens det også er godt utvalg i lysere nyanser. Det er disse historiske fargene som er varige i Norge. Hvis man vil bygge noe som passer til helheten, totaliteten, så er det å bygge videre på de fargene som vi allerede har, sier kvinnen som på Instagram sprer gospelen om fargebruk, under navnet «Farge_dagny».
Norges nye kulturbygg
Hvitt, grått og sort. Fasader av stein og stål. Oslo gjennomgår en stor estetisk forandring som Thurmann-Moe mener bryter med det som har vært og som ikke evner å skape harmoniske byrom som folk ønsker å være i.
– Kulturbyggene som nå reises i Norge er overdimensjonerte med fasadematerialer som ikke fungerer særlig godt i skandinaviske lysforhold. Grått er sterilt, depressivt og trist. Det hører ikke hjemme på arkitektur. Studier har vist at hvis vi er omgitt av mye grått, så oppfatter vi mindre lys, noe som kan gjøre oss mer nedstemt, sier hun.
Byggene Thurmann-Moe snakker om er det nye Nasjonalmuseet ved Aker Brygge og Lambda – Munchmuseet i Bjørvika. Sistnevnte bygges av Oslo kommune og er planlagt ferdig i slutten av året. Nasjonalmuseet åpner til neste år, tross mye kritikk av, blant annet bygget.
– Nasjonalmuseet har fått skifer på fasaden. Skifer er et norsk materiale, men det har historisk blitt brukt på tak, bakke og på peis. Jeg synes Nasjonalmuseet er det perfekte eksempelet på hvorfor det ikke har blitt brukt på fasader. Det ser ikke pent ut og blir fremhevet av formen på bygget, som er likt et parkeringshus. Lambda har fått fasadeplater som ligner aller mest på autovern. Formspråket som er anvendt hadde vært tjent med en vennligere fargebruk. Særlig når det gjelder kunst er det viktig å ha utadvendte og vennlige bygg som man trekkes mot, ikke som ser ut som fort. Museene har en utfordring med museumstall, og da er bygg som folk trekkes mot særlig viktig.
Fargegaten i Stavanger
Et eksempel på hvor effektfullt farge er i byrom, mener Thurmann-Moe er fargegaten i Stavanger. Gaten har skrullete farger som ikke helt passer sammen, litt sånn «Pippi-aktige», men etter at fargeløsheten forsvant, melder folk at dette er et sted de blir glade av å være. Gaten har til og med fått sin egen emneknagg på Instagram.
– Det er lett å se at folk ofte trekkes til områder som er sterkt fargesatte eller pent fargesatte. Jeg synes det er interessant at det ikke trenger å være pent. Det ser du med sterkt fargesatte byer over hele verden. De blir turist-attraksjoner. Fargegaten i Stavanger er en av de mest populære gatene i byen, med turisme fra innland og utland og en økt omsetning på 30 prosent i butikker og spisesteder. Boligprisene har også økt mer enn i resten av Stavanger. I Oslo ser vi at Kampen, Grünerløkka og Majorstua, som har flere fint fargesatte bygårder, at dette er steder som folk trekkes mot og hvor de ønsker å være. Når barn tegner hus er de alltid med mye farger i seg, og assosiasjonene vi har til de ulike fargene er i stor grad positive. Det er ganske banalt, men farger fører til en form for entusiasme.
Det fargeløse er en trend som definerer de to første tiårene av 2000-tallet. Både i Norge og i resten av verden. Thurmann-Moe mener det er mer distansert og ikke koblet på vår historie. De foregående epokene har vært en tolkning av vår kulturhistorie, mener hun, men det som vi ser nå, er helt frakoblet.
– Vi har nå fokus på den globale estetikken, som over hele verden er historieløs. Det er trist for alle land og byers utvikling at man går over til dette generiske uttrykket som er helt stedløst.
Arkitektstudenter uten kunnskap om farge
Grunnen til at arkitekter velger bort farge, og heller konsentrerer seg om materialitet, er fordi farge som fag har forsvunnet fra arkitektstudiene, sier Thurmann Moe.
– Men hvorfor?
– Jeg har snakket med instituttlederen på AHO (Arkitekt- og designhøyskolen i Oslo, journ.anm) og han mente at faget er så stort at man ikke kan prioritere farge, og at mennesket forstår arkitektur gjennom materialer og ikke farge. Flere studenter protesterer, de har sendt klage til fagorganisasjonen fordi de ikke lærer nok om farger, fasader og estetikk. Det vi ser ved alle utdanningsinstitusjoner er at studentene ønsker mer fokus på den estetiske delen av faget. Dette er veldig viktig. Dette er de estetiske valgene som folk flest blir utsatt for. Det er et fåtall som går inn i hver enkelt bygning, sammenlignet med hvor mange som opplever dem fra utsiden.
– Utfordringen med det som har blitt bygget de siste 20 årene er fokusen på materialitet, og at det er mye ikke-overmalbare materialer som er benyttet på fasadene. Det betyr at når denne trenden er over, og bli umoderne, sitter vi igjen med en enorm bygningsmasse som det vil koste en formue å skifte ut fasadene på. Stein, flis, materialer osv. er ment til å vare evig, fordi det vedlikeholdsfrie er noe man har strebet etter. Da sitter man igjen med en steril bygningsmasse som er frakoblet resten av byen og som ikke passer inn eller hører hjemme. Som en slags representant for den epoken hvor lokal egenart ikke var viktig.
Følg farge_dagny på Instagram.
