Trebåtenes tilbakekomst

Publisert 29. juni 2020 av

Ved Akerselvens utløp dufter det atter av tjære. Det første ens øye møter er de tjæreglinsende båtkroppene som nå fyller flytebryggen med buken i været. De ligner strandede sjøpattedyr. De har strømlinjer av en annen verden. Færingene, de smale, smekre båtene, ligger opp-ned i vårsolen der de får sitt årlige vedlikehold. Tjærelukten kan kjennes på flere kilometers avstand. 

– Vi bedriver en slags «aromaterapi» når tjærelukten brer seg i tykke lag og fyller Bjørvika! Snart vil til og med fjortenåringene, uten kulturelle og historiske referanser, elske både tjære og treverk!, smiler Marius Løkse, leder for ÅRETAK robåt- og kulturopplevelser. 

Han nikker mot Havnepromenaden, der et tyvetalls ungdommer sprader forbi mot Sørengen. 

– Vi er blitt en attraksjon her nede, noe underlig og gammeldags – et innslag av håndverk og kultur i det urbane landskapet. Og her trives vi med å spre gode vibber så ofte vi kan.

– Færingen er  formet gjennom hard prøving i naturens elementer: «survival of the fittest». Funksjonalitet og estetikk går opp i høyere enhet! I storm og blest, sommer som vinter. Mange båter forsvant i vinterstormene. De gode båtene var dog de som overlevde. Deres design ble videreført, sier Marius Løkse. Foto: Julie Brundtland.

Nedarvet erfaring

Færingen er bygget som fartsmaskin, smiler Løkse. 

Kropp slenges bakover, båt fyker frem, som et lydløst prosjektil. Tre – fire tak av årene i vannet… For en aksellerasjon! 

– Disse er lette og raske, likesom stradivariusfioliner, tilvirket med øks og øyemål. De er resultatet av 40 generasjoner med nedarvet erfaring. Med tynne bordganger i furutre holdes vekten nede. De klinkbygde tradisjonsbåtene har et «mykt» skrog og er spenstige som  askeski, som pil og bue. 

Marius Løkse demonstrerer med kroppen, mens han forklarer videre.

– Færingen er  formet gjennom hard prøving i naturens elementer: «survival of the fittest». Funksjonalitet og estetikk går opp i høyere enhet! I storm og blest, sommer som vinter. Mange båter forsvant i vinterstormene. De gode båtene var dog de som overlevde. Deres design ble videreført.

Løkse forteller at flytebryggen vi står på ble snekret midt på svarte vinteren, med drill og håndsag, av entusiaster. 

– Dette er jo blandingen av speidern for voksne, museum, robåtskole og landskapshealing, kanskje konseptet tilfører et snev av kreativt menneskelig mylder, imellom fasader av glass og betong? Robåt gir sinnsro, meditasjon og sjelebot, på nyspråk også kalt “mindfullnes”. Roere er et vakkert tablå man kan hvile øynene på. Og entusiasmen er jo noe som smitter! 

– Jeg vil gjerne forene ulike krefter på ett sted. Den røffe og maskuline vikingbåtkulturen kan gli over i noe som er mer finkulturelt og poetisk, med små konserter og foredrag, sier Marius Løkse og viser til sommerens planer for ÅRETAK miljø- og aktivitetsbrygge. Foto: Julie Brundtland.

Vikingarv og finkultur i skjønn harmoni

Snart vil ÅRETAK miljø- & aktivitetsbrygge bli en intim kulturarena til mange formål, forteller Løkse. Et sekssifret beløp er bevilget til sensommerens konsertserie: Kulturblomstring ÅRETAK.

– Egentlig er jeg musiker av yrke, og siden jeg er en fyr som liker å spille…

Han drar opp en fløyte fra beltet og starter å spille Ivar Aasens «Nordmannen» i tonene til Ludvig M. Lindemann. 

Ved låtens slutt smiler Løkse, tar et lite nikk, før han fortsetter:

– Som jeg sa: Siden jeg er en sånn fyr, vil jeg gjerne forene ulike krefter på ett sted. Den røffe og maskuline vikingbåtkulturen kan gli over i noe som er mer finkulturelt og poetisk, med små konserter og foredrag. 

Prosjekttittelen lyder «Åretak miljø- og kulturbrygge». På tegnebrettet har de en paviljong som skal dekke bryggen med tak, som kan overgros med vinranker, humle og blomkarse. De ønsker også å være en showcase for de som driver med grønne spirer og økologiske gourmetprodukter, forteller han.

– Jeg håper det kan begynne å manifestere seg når båtpussingen er over, sier han. 

En oase i en ørken av glass og betong

– I praksis er Åretak et slags båtkooperativ som er basert på entusiasme. Folk hjelper til med litt dugnadskraft, og så har vi en slags felles bruk av båtene. Jeg fungerer som en slags koordinator og arrangerer tur- og gruppe opplegg på dagtid, sier han. 

Per idag er det mye entusiasme og lite business, men Løkse håper at business-delen vil øke litt i tiden fremover. 

– Nå har vi slått oss sammen med noen som driver kajakvirksomhet, og alle badstuene som ligger rundt omkring i her skaper aktivitet. Det er blitt en slags blomstrende underskog her, hvor det skjer mye spennende kultur. 

Løkse peker på båtene som omgir ham på den lille bryggen og forteller om de gamle håndverkstradisjonene som ligger til grunn for færingene, som nå er tatt opp av fjorden for å pusses og tjæres. Færinger betyr fir-æring, altså båt med fire årer.

– Det var som gamledagers Volvo eller Tesla. Man brukte den til alt, fra å dra til kirken til å handle varer, forteller Løkse før han blir avbrutt i tankerekken av et «gakk» fra himmelen.  

– Se! Der kommer det en grågås, bryter han ut.

–  Det er yrende dyreliv her nede. Vi har ærfugl som kommer og kurrer helt inntil kaien her, og sjeldne fiskerender. Det er et godt tegn på at fjorden gradvis blir restituert.

– Er målet å få opp båtaktiviteten til slik det var før nedre del av Akerselven ble lagt i kulvert?

– Tidene har nok endret seg mye siden det, men det vi kan oppnå er å ha en spennende og levende oase, som er en kontrast til glass og betong og millioner og milliarder som preger Bjørvika. 

– Færingen var som gamledagers Volvo eller Tesla. Man brukte den til alt, fra å dra til kirken til å handle varer, forteller Marius Løkse. Foto: Julie Brundtland.

Du gamle og graa

Båtbygger-Tord, som han kalles, inviterer til rotur. Redaksjonen må selv ta årene fatt, for i en færing nytter det ikke med kun to årer. 

– Akerselva Trebåtforening, som Åretak tilhører, er en skjult del av Oslo, som ikke så mange kjenner til, sier båtbygger-Tord. Mellom rotakene forteller han om fartøyet vi sitter i:

– Færingen har en ikonisk rolle i det maritime Norge, som vi alle er en del av og som vi alle skylder livene våre.

Planen er å ro opp Oslos rynke, den gamle og grå, Akerselven – kjært barn har mange navn. Slik Vilhelm Dybwads vise «Akerselva, du gamle og graa» lyder, er vi godt utrustet for turen:

Seilbar er du visstnok ikke; uten da med pram
Vannet er for sterkt å drikke; (men vi drikker dram)

Roturen opp elven – det vil si, opp kulverten – må avlyses, til tross for at vi både har pram og dram. Inngangen er nemlig stengt grunnet et av de utallige byggeprosjektene i byviken. 

Mens turen bærer over til Hovedøen i stedet for, forteller båtbyggeren om den voldsomme protesten som fulgte da Oslos elv ble lagt i rør for et par generasjoner siden.

– Færingen har en ikonisk rolle i det maritime Norge, som vi alle er en del av og som vi alle skylder livene våre, sier båtbygger-Tord. Han har et håp om at Akerselven skal gjenåpnes. – Uten håpet har vi lite, sier han. Foto: Julie Brundtland.

Datidens anarkister

– Gamle Akerselva båtforening fikk sent på 60-tallet vanskeligheter for å drive videre fordi Oslo by dessverre bestemte seg for å legge et stort komlokk over Akerselven, forteller båtbygger-Tord. 

Han beretter om Råtalaget, en skøyteforening som holdt til ved elvens utløp. Foreningen protesterte mot at elven ble lagt under lokk, og kjempet for å bevare byens maritime kultur.

– Det var en gruppe mennesker som var veldig båtinteresserte, og mange av dem bodde nok også i båt. Bjørviken var en slags egen bydel i bydelen.

Bevaring av maritim kultur klinger godt i dagens ører, men Råtalaget ble i sin tid gjerne ansett som uanstendige opprørere.

– Det nærmeste vi kan tenke oss parallelt i dag er Christiania i dagens København. De har noe de kaller for Pirathavnen, og det tror jeg er det nærmeste vi kommer en form for likhet til det vi beskriver her, sier Tord.

Håp om å gjenåpne Akerselven

Fordi inntrykket på den tiden var at det var såkalte «fanter» som bodde langs elven, ble protestene mot å legge Akerselven i kulvert ikke tatt hensyn til. 

– Trebåten hadde nok en sentral rolle i Oslo helt siden byen ble etablert. At det en gang på 60-tallet ble lagt ned falt ikke i god jord. Folk var vant til at det var en maritim maske utad, men den forsvant jo helt. Mange jobber og mye mat forsvant, sier båtbygger-Tord og fortsetter:

– Men i sosialdemokratiets fremvekst var det lite rom for de sorte og rød, altså anarkistene. Men slik er det dessverre mange steder.

– Tror du det er håp for å gjenåpne Akerselven? 

– Uten håpet har vi lite.

Renessansemaleren og -forfatteren Vasari (1511-1574) undres i sine skrifter over
Oslos filharmoniske orkester fengslet alles ører da æresgjest, Dalia Stesevska
Dagens kultur vektlegger ofte det man i realiteten ikke kan