La klassiske malere restaurere klassiske malerier

Publisert 28. juni 2020 av

Hyppigheten rundt skandaløse restaureringer av klassiske malerier har økt de siste årene og man kan begynne å lure på om det er rene pressestunt. En samvittighetsfull restaurasjon får i beste fall en klapp på skulderen, ikke hele verdens øyne på seg.

Den aller siste i rekken er et jomfru Maria-portrett, efter Bartolomé Esteban Murillo, som gikk sin moderniseringsskjebne i møte hos en møbelrestauratør i Valencia.

En håndtverkstradisjon som har gått ut på dato

Nå ønsker blant annet den spanske professoren i konservering, Fernando Carrera, strengere lovgivning for å forhindre mennesker uten faglig kompetanse i å uttrykke sin kunstneriske frihet på fortidens mesterverk.

En ekspertise behøves for å løse dette problemet, det er klart. Men hva slags “ekspertise” sikter professoren til — konservatorer med godkjent-stempel fra det offentlige? Vi snakker tross alt om en håndverkstradisjon som fra statlig side har “gått ut på dato”, sett at man kan speide lenge efter en doktorgrad i klassisk maleri.

Og selv høyprofilerte restauratører, som sikkert ville gått gjennom nåløyet i en slik lovgivning, har gjort store tabber. Et av mange eksempler er tordenskyene i Dommedagsfresken til Michelangelo, som man ikke lenger kan glede seg over å iaktta når man besøker det sixtinske kapell.

Men det finnes mange samvittighetsfulle, erfarne håndverkere utenfor universitas som man kunne gitt i oppgave å restaurere bilder fra den klassiske malertradisjonen.
I Spania, hvor mange av disse restaureringsskandalene har funnet sted, finnes det en hel skole av disiplinerte, figurative malere med Antonio Lopez i spissen.

Idag klamrer man seg til eksperter

Og hvis noen skulle ha behov for å få et bilde restaurert i Norge — hvorfor ikke spørre Odd Nerdrum, Jan-Ove Tuv eller Per Lundgren?

At en klassisk figurativ maler tar på seg å restaurere et klassisk figurativt bilde, burde ringe godt i ørene hos både private og offentlige samlere. For å sette det i et historisk perspektiv, ble et stort antall malerier restaurert av Joshua Reynolds og hans elever på 1700-tallet. I Renessansen ble greske figurer møysommelig reparert av Bernini og Michelangelo — Skopas’ Ares og Agesander fra Rhodos’ Laocoön er eksempler på dette.

Men i dag klamrer man seg altså til såkalte eksperter som ikke har den ringeste erfaring som utøvende håndverkere.

Håpet på en gjenfødelse av en levende tradisjon

Derfor er det heller viktig å rette fokus på billedtradisjonen og få den til å leve igjen i det offentlige rom. Hadde den gjort det, ville kanskje den private eieren av Murillos portrett gått til den dyktigste maleren i området og dermed reddet bildet.

Man blir påvirket av sanseinntrykk. Tatt i betraktning den overhengende modernistiske utsmykningen i det offentlige rom, er det dessverre en naturlig konsekvens at restauratører blir mindre efterrettelige med verker fra de gamle mestere.

Det er ingen lover som i lengden kan forhindre bevisst eller ubevisst vandalisme av den Vestlige kulturarven. Det er det bare gjenfødelsen av en levende tradisjon som kan.

Natt til selveste allehelgensaften ble det kjent at det storslåtte
I Bork S. Nerdrums interessante artikkel om Ayn Rands kunst-
- Ingen ting har «hatt si ti’» av det som