La klassiske malere restaurere klassiske malerier

Publisert 28. juni 2020 av

Hyppigheten rundt skandaløse restaureringer av klassiske malerier har økt de siste årene og man kan begynne å lure på om det er rene pressestunt. En samvittighetsfull restaurasjon får i beste fall en klapp på skulderen, ikke hele verdens øyne på seg.

Den aller siste i rekken er et jomfru Maria-portrett, efter Bartolomé Esteban Murillo, som gikk sin moderniseringsskjebne i møte hos en møbelrestauratør i Valencia.

En håndtverkstradisjon som har gått ut på dato

Nå ønsker blant annet den spanske professoren i konservering, Fernando Carrera, strengere lovgivning for å forhindre mennesker uten faglig kompetanse i å uttrykke sin kunstneriske frihet på fortidens mesterverk.

En ekspertise behøves for å løse dette problemet, det er klart. Men hva slags “ekspertise” sikter professoren til — konservatorer med godkjent-stempel fra det offentlige? Vi snakker tross alt om en håndverkstradisjon som fra statlig side har “gått ut på dato”, sett at man kan speide lenge efter en doktorgrad i klassisk maleri.

Og selv høyprofilerte restauratører, som sikkert ville gått gjennom nåløyet i en slik lovgivning, har gjort store tabber. Et av mange eksempler er tordenskyene i Dommedagsfresken til Michelangelo, som man ikke lenger kan glede seg over å iaktta når man besøker det sixtinske kapell.

Men det finnes mange samvittighetsfulle, erfarne håndverkere utenfor universitas som man kunne gitt i oppgave å restaurere bilder fra den klassiske malertradisjonen.
I Spania, hvor mange av disse restaureringsskandalene har funnet sted, finnes det en hel skole av disiplinerte, figurative malere med Antonio Lopez i spissen.

Idag klamrer man seg til eksperter

Og hvis noen skulle ha behov for å få et bilde restaurert i Norge — hvorfor ikke spørre Odd Nerdrum, Jan-Ove Tuv eller Per Lundgren?

At en klassisk figurativ maler tar på seg å restaurere et klassisk figurativt bilde, burde ringe godt i ørene hos både private og offentlige samlere. For å sette det i et historisk perspektiv, ble et stort antall malerier restaurert av Joshua Reynolds og hans elever på 1700-tallet. I Renessansen ble greske figurer møysommelig reparert av Bernini og Michelangelo — Skopas’ Ares og Agesander fra Rhodos’ Laocoön er eksempler på dette.

Men i dag klamrer man seg altså til såkalte eksperter som ikke har den ringeste erfaring som utøvende håndverkere.

Håpet på en gjenfødelse av en levende tradisjon

Derfor er det heller viktig å rette fokus på billedtradisjonen og få den til å leve igjen i det offentlige rom. Hadde den gjort det, ville kanskje den private eieren av Murillos portrett gått til den dyktigste maleren i området og dermed reddet bildet.

Man blir påvirket av sanseinntrykk. Tatt i betraktning den overhengende modernistiske utsmykningen i det offentlige rom, er det dessverre en naturlig konsekvens at restauratører blir mindre efterrettelige med verker fra de gamle mestere.

Det er ingen lover som i lengden kan forhindre bevisst eller ubevisst vandalisme av den Vestlige kulturarven. Det er det bare gjenfødelsen av en levende tradisjon som kan.

Julen er et påskudd for å bade i kitschens søtladne
Dystopikere har snakket om det i flere tiår. 2020 blir
Min romkamerat og jeg romantiserer krisen vi nå er inne