Fremmed i verden

Publisert 15. mars 2020 av

Som en artsfrende av Edvard Munch og Sigbjørn Obstfelder portretterer det unge talentet Hans Egede sin egen fremmedfølelse i verden. 

– Jeg kjenner meg igjen i Munchs sensitivitet og hvordan han opplevde omverdenen så sterkt, sier han. 

Egede tenner seg en sigarett. 

Asken ender i peisen, som utgjør nærmere halve stuen, slik peisene gjerne gjør i de gamle arbeiderboligene i Damstredet – denne bakken i hovedstaden som bærer vitne om en svunden tid. Stuen han har levendegjort med sine skisser, tegninger og malerier. I motivene søker han etter ømhet ute i det fremmede.

Hans Egede skulle gjerne malt mer av det vakre som gjemmer seg innvendig. – Jeg tror det er viktig å minne folk på hvor vakkert livet kan være, sier han. Foto: Fabian Venjar.

Skjønnheten som kommer innenfra 

Gode mennesker blir vakrere i sitt ytre, forteller Hans Egede inderlig.

– Jeg skulle gjerne malt mer av den skjønnheten som synes når folk er vakre inne i seg. Den skjønnheten som skinner igjennom, sier han. 

Strategien for hvordan å mane frem det vakre som gjemmer seg innvendig, har han klar:

– Det gjør jeg gjennom å treffe mennesker og bli kjent med dem. Så tar jeg dem med opp hit til mitt atelier og maler dem. Den indre skjønnheten kommer jo ikke umiddelbart, så man må snakke med portrettobjektene og få den frem på en måte. Jeg synes det er en fascinerende øvelse, konstaterer han.

– Hvorfor vil du male denne indre skjønnheten?

– Jeg tror det er viktig å minne folk på hvor vakkert livet kan være. Innen maleri, tror jeg det er viktig at noen gjør det òg. I vår tid går det så fort…

Hans Egede stanser opp og tenker seg om: 

– Nei… Egentlig vet jeg ikke så mye om vår tid, så jeg stopper der. 

– Hvilken tid lever du i?

– Jeg er ikke så veldig opptatt av hva som skjer i verden til enhver tid. Jeg har det jeg trenger her.

Vannglasset fylles med krystallklart vann.

– Jeg er ikke så veldig opptatt av hva som skjer i verden til enhver tid. Jeg har det jeg trenger her, sier Hans Egede. Foto: Fabian Venjar.

Observatør av det ekstroverte liv

Hans siste bilder har hatt utelivet som tema, noe han sier har fascinert ham i lange tider. Ikke så mye som deltager, men som observatør:

– Jeg er ikke så ekstrovert som person. Da foretrekker jeg heller å være flue på veggen. Denne egenskapen har bidratt til at jeg har kunnet observere ting på avstand, forklarer han.

Å se folk agere sosialt på utesteder, virker ofte fremmed for ham. Det er helt annerledes enn hvordan han selv reagerer i sosiale situasjoner – og nettopp dette finner han spennende å observere.

– Når menn ser en vakker dame, får de fleste lyst til å gå og sjekke henne opp, men jeg blir bare helt bergtatt og lamslått. Jeg går heller hjem og maler henne i stedet for. 

Blikket hans faller bort på et portrett av en dansende kvinne i utelivslys.

Madonna i ekstase burde jeg kalt det.

Se et utvalg av Hans Egedes bilder i bildeserien nedenfor:

previous arrow
next arrow
Slider

Håndverk er viktigst

Egede beretter om hvordan livet hans forandret seg da han dro til Angel Academy i Firenze, hvor han ble skolert i klassiskt figurativt maleri. Å begynne med blanke ark og finne opp seg selv på nytt blant kunnskapsrike mennesker, beskriver han som en stor opplevelse. 

Der ble han introdusert for maleren John Singer Sargent (1856 – 1925), som ble regnet som sin tids mest ettertraktede portrettmaler. De brede penselstrøkene, gjerne kalt bravura, som Sargent brukte appellerte særlig til Egede.

– Når jeg beskuer malerier, ser jeg mest på teknikk. Jeg ser strøkene før jeg fatter hva som er malt, forteller Egede.

– Hva har du lært av Sargent?

– Å kunne forenkle noe, og finne det rette strøket, hvor man kan beskrive en hånd med bare fem strøk, for eksempel, og samtidig gjøre hånden gjenkjennelig. I stedet for hundre strøk. Det gjelder å la penselen danse litt. Kanskje høres det enkelt ut, men det er uhyre vanskelig. Kun noen få ganger får jeg det til selv, innrømmer Egede. 

I tillegg var Sargent opptatt av å fortelle om folkelivet på en romantisk måte, enten det var flamenco eller sigøynerliv. Også dette har hatt sin innvirkning på Egede, som trives bedre på brune puber der man omgås «mannen i gaten».

– Når menn ser en vakker dame, får de fleste lyst til å gå og sjekke henne opp, men jeg blir bare helt bergtatt og lamslått. Jeg går heller hjem og maler henne i stedet for.  Foto: Fabian Venjar.

Innsikten fra det ytre

Nylig besøkte Egede operaen for første gang for å se Madama Butterfly. Der forsøkte han, som de fleste andre nye tilskuere, å lese sangteksten samtidig som han beskuet handlingen på scenen.

– Men det var jo helt feil. Jeg skulle kun sett på operaen og forsøkt å forstå handlingen ut ifra det alene, sier han.

Han er åpenbart opphengt i det ytre. Denne lidenskapen munner ut i en trang etter å forstå det uforståelige indre gjennom ren observasjon, og er årsaken til at Hans Egede valgte å male og tegne med et klassisk figurativt formsprog.

Ofte sitter Egede og ser på hvordan folk reagerer fysisk når de snakker med hverandre. Han innrømmer at han således kan kalles en «glaner» – av profesjonelle årsaker:

– Jeg vil lese det indre ved å se på det ytre. Det ytre portretterer intellektet. 

For flere av Hans Egedes bilder, se www.he-n.no eller Egedes Instagram-profil.

Del og lik
Forkynnelsen av joikens urkraft
Samenes språk og kultur har en annen posisjon i Norge
Sorgfulle streker
I streken og i sorgen møtes to av det forrige
Mystikk, seksualitet og forvandling
I Munchmuseets utstilling Svaneprinsessen – russisk kunst 1880 – 1910