Hvordan nordmenn utviklet en skipsnæring i verdensklasse, samt et elitelag innen skisporten, kan forklares av historiske og geografiske røtter helt tilbake til steinalderen, mener historiker Sturla Ellingvåg.
Lørdag 28. august 2021 fant en pilgrimsferd sted på Ringerike. Det var en førkristen pilegrimsferd. Ferden gikk fra starten av vikingtiden til jern- og bronsealder, og lørdagsfølget gikk enda lenger tilbake enn det. I løpet av ferden gikk vandrerne fremover i rom, men bakover i tid – langt, langt tilbake. Men for hva?
– Denne ferden er et dypdykk inn i våre røtter. Vi har så gode røtter i oss, som mange ikke aner noe som helst om, forteller historiker og formidler Sturla Ellingvåg.
Han peker på norske konkurransefordeler som eksempler, og mener at disse i hovedsak kan forklares med tre stikkord: Innovasjon, samarbeid og råskap. Dersom vi blir mer systematiske i hvordan vi bruker disse konkurransefordelene, kan vi utnytte dem maksimalt, mener Ellingvåg.
– På denne ferden har jeg som mål å trekke fra vår felles arv i vår forhistorie, fra vikingtiden, men også jern- og bronsealderen – og ikke minst jeger- og sankersamfunnet, sier Ellingvåg.
– Det kalles vel for steinalderen?
– Oppe i nord, langs norskekysten, hvor det egentlig ikke skulle være mulig å overleve for ti tusen år siden, eller reise med båter langt ute i havet til steder som Træna, for å fange sel, gikk det ikke an å overleve uten samarbeid og innovasjon, svarer Sturla, før han svarer på spørsmålet:
– Tenk deg en sivilisasjon som er avhengig av nettopp innovasjon og samarbeid i generasjon på generasjon i tusenvis av år. Det blir helt feil å kalle det for steinalder. Bronse-, jernalder og vikingtid henger sammen, og hvis man ikke henger seg opp i de forskjellige tidsperiodene, er det enklere å se kontinuiteten.
Derfor går vi enda lenger tilbake i tid.
Ellingvåg synes det er besynderlig og for et mysterium å regne, hva som skjedde med urbefolkningen da steppefolket, også kalt yamnaya eller indoeuropeerne, kom inn i Europa. Hvordan det gikk med de mennene som var der fra før, er noe vi fortsatt lurer på, hevder akademikeren.
– På Iberia, dagens Portugal og Spania, viser DNA-forskning, at nær 100% av alle menn forsvant på forbausende kort tid, også blant baskerne. På de britiske øyene er tallet 90%. Det kan ha vært pest, som gjorde at steppefolket kunne ta over på så kort tid. Men det var uten tvil en voldelig tid med store omveltninger.
I Skandinavia skjedde ikke denne utviklingen, skal vi tro Ellingvåg. Oppe i nord bodde det et folk der de norrøne gudene plasserte Jotunheimen, i dagens Finnmark, som ikke lot seg nedkjempe.
– Jeg tror at for å overleve så langt nord – der selv guden Loke ble sagt å komme fra – så trengte de ikke bare kvinnene som bodde der fra før, men også jegerfolket, de såkalte «Scandinavian Hunter-Gatherers» (som gjerne forkortes «SHG»). De eksisterer i oss alle i dag, og vi har arvet mye fra dem.
Han trekker frem innovasjon og vår særegne norske måte å samarbeide på:
– Jeg kan nevne et idrettseksempel. Se bare innen alpint. Hvordan en norsk skiløper i et utforrenn kan sende løypemeldinger opp til toppen av bakken for å fortelle neste norske løper hvordan han kan slå ham. Alpinisten Bode Miller var så fascinert at han var den første som kopierte dette til det amerikanske skilandslaget.
Han peker også på et eksempel fra norsk næringsliv:
– Det er ikke for ingenting at den mest innovative næringsklyngen innen shipping og båtbygging ligger på Sunnmøre, nettopp mellom Stadt og Hustadvika, som er et av verdens farligste steder å seile.
Ellingvåg peker på viktigheten av innovasjon som en sentral egenskap også for de germanske folkestammene i jernalderen. De germanske folkestammene kom som kjent ut fra Skandinavia og deres etterkommere er alemannere, germanere, frankere, frisere, anglo-saksere og gotere.
– Hypotesen er at disse folkegruppene har stått for de mest innovative utviklingene verden har sett i nyere tid. Sosiologen Max Weber trakk disse egenskapene tilbake til 1500-tallet, men jeg trekker det lenger tilbake i tid. Råskapen kommer fra starten av vikingtiden, sier Ellingvåg med et lurt smil.
Dette er bare noe av det Ellingvåg formidlet på turen. Han forteller at tilbakemeldingen på denne turen har vært så stor at flere burde få kjennskap til dette.
– For meg er det trist, fortsetter Ellingvåg, at denne innsikten, denne dype kunnskapen, er ukjent for så mange.
Han avslutter med å meddele at det blir en ny vandring om ikke altfor lenge, og da også andre steder enn på Ringerike.
