Vinden vendte etter en tid tilbake. Grener og blader skalv, gress vaiet og grus rullet. Lyset begynte så vidt å trenge gjennom grenene og de bladene som fortsatt klamret seg til trærne, men de lukkede gardinene sørget for at solen ennå ikke trengte inn dit hvor alarmklokken styrte og lot Anders følge sine vaner, vær og sesong til tross. Nå som det dro seg mot morgen, begynte han å bevege seg stadig mer i sengen. Han begynte å vri seg, og han drømte, det var en tykk skog – full av kratt – som hindret ham i å komme seg videre, men han måtte fremover, han basket og kjempet med grenene og tornene som nektet å rikke seg, men styrken hans strakk ikke til. Røttene strakk seg opp mot livet hans, bena ble hengende fast, røttene slynget seg om ham og bandt ham til bakken, de fuktige bladene klebet seg til huden hans, til armer og ben, til ansiktet, torner revnet skjorten hans og flerret opp huden hans, men han kunne skimte en lysning, en eng – hvis han klarte å kjempe seg dit, var han viss på at han ville bli reddet. Anders rev lindebladene av seg, tvang nypetornene tilbake og gikk, men han begynte å synke ned i jorden, bakken var sumpete, han stod i en morass. Føttene ble hengende fast og han måtte hjelpe til med hendene for å fri dem fra deres våte omslag, men det gikk. Han kom seg fremover. Krattene ble tynnere, tornene slapp taket, og han gikk fremover mot de siste trærne, men stoppet bak en busk og så. Langt der ute på den grønngylne engen galopperte to hester gjennom aksene. Hestene var for langt unna til at han kunne se annet enn deres brune hårlag, og de forsvant bortover og nedover ut av syne.
En veps kom mot ham, alt var tomt og blendende hvitt, han kunne ikke se, hvor var han, tenkte Anders, det var ingenting annet enn alt det hvite og at en veps på størrelse med en irsk setter svirret mot ham, den fløy frem og tilbake og Anders spant rundt for å få øye på den, han vendte og kastet hodet raskt fra side til side, men vepsen var alltid bare i sidesynet hans, samme hvor raskt han dreide hodet og uansett hvilken vei han snudde seg, var vepsen aldri mer enn i sidesynet hans, alltid i stor hastighet, og Anders kjente skrekken velle opp i seg, han så etter noe å slå med, men alt rundt ham var glatt og hvitt, han veivet med armene, veivet og veivet mens den fløy raskt frem og tilbake og Anders mistet vepsen helt av syne, summingen fortsatte å fylle ørene hans, men vepsen kunne han ikke se noe sted. Der! og Anders kastet seg rundt og langet ut med hånden. Han visste ikke om han hadde truffet vepsen der han fortumlet befant seg på gulvet. Det siste forsøket hadde endt med at han hev seg ut av sengen, og han spurte seg hvorfor veps, han var da hverken allergisk eller noe videre redd for veps. Det måtte ha noe med i fjor å gjøre, tenkte han, den gangen han våknet av at en veps stakk ham, men nå klarte han ikke i sin morgentåke å bestemme seg for om det virkelig var slik det hang sammen.
Tåkete, tenkte han mens han målte opp kaffe til trakteren, det hadde vært noe tåkete ved alt som hadde med dødsfallet å gjøre, og det gjaldt også lettelsen. Sant å si, tenkte Anders, hadde han neppe tatt noen av følelsene ordentlig innover seg, slik at lettelsen i grunnen bare var den mest gjenstridige av følelsene, og den han hadde hatt vanskeligst for å gripe, enn si kjenne på. Tåken hadde forhindret ham i å ta tak i smerten og de vonde følelsene, og det hadde holdt ham fra å ta tak i lettelsen, hvis han nå skulle fortsette å bruke det ordet. Og disse tankene, tenkte Anders, har i grunnen bare med min side av saken å gjøre. For han hadde aldri fått ordentlig tak på hvordan hennes side hadde vært, hvordan Sofie hadde opplevd det hele. De hadde ikke klart å etablere ordentlige kommunikasjonskanaler, det var ordene samlivsterapeuten hadde brukt, de hadde ikke klart å opprette noen ordentlige kanaler for å kommunisere. For slike ting, hadde samlivsterapeuten sagt, maktet vi ikke å snakke om på vanlig vis. Dialogen kollapset siden avstanden mellom ord og følelser var så stor. Men i grunnen, tenkte Anders, hadde han ikke fått klarhet i sin egen side heller, han hadde ikke klart å finne frem til hva følelsene hans egentlig var, noe som, tenkte han, var naturlig når det dreide seg som følelser og smerter for store og for vonde til at de lar seg fange av ordene vi omgir oss med til daglig. Vi bruker jo også ordene, tenkte Anders, til å uttrykke ting for oss selv. Det er en av de mange måtene språket former våre tanker, tenkte han. Kaffen var klar, han tok kolben av varmen og skjenket opp en kopp. Ikke på lenge, tenkte han, hadde han vært så fraværende. Avledet fra verden og fanget inn i sitt nett av selvbeskuelse, – For det var da virkelig å være selvopptatt, tenkte Anders, når han gav så stor viktighet til tankene sine. Men hva annet kunne han gjøre, tenkte han, enn å bale med sine følelser, når de virket å stå i veien for ham. De bulnet i ham uten at han fikk fatt i dem og uten at han klarte å sette ord på dem, slik at han kanskje kunne få dem under kontroll, siden det å navngi var forbundet med det å være herre over, i det minste i bibelen.
Oppmerksomheten ble ledet vekk fra ham selv og over til telefonen som gav lyd fra seg der den lå ute i gangen. Det var uvanlig med meldinger så tidlig, tenkte Anders. Det slo ham at kanskje var det Gunvor som hadde sendt meldingen. Kanskje hun ønsket ham en god morgen, eller kanskje sendte hun en melding hvor det stod at hun hadde hatt det trivelig, men at hun hadde tenkt, og at hun hadde kommet frem til at dette ikke var noe for henne. Hjertet hans sank. Anders tok en slurk av kaffen. Det var ikke godt å si, men heller ikke var det godt å sitte slik og spekulere. Det kunne være en jobbrelatert melding, kanskje noen som meldte sykefravær. Hjertet hans slo litt raskere, og Anders klarte ikke å rive seg løs fra tanken om at meldingen kunne være fra Gunvor. Det nytter ikke, tenkte han, å sitte slik og skjelve, så han reiste seg for å se hvem som faktisk hadde sendt meldingen og hva den skjulte.
***
[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]
