En liberal gigant | Friedrich Hayek forklart

Skrevet av | 13. juli 2023

Den østerriksk-engelske økonomen og filosofen Friedrich Hayek (1899-1992) er et berømt navn, men det er ikke mange i dag som har satt seg inn i hans ideer. The Road to Serfdom, eller Veien til trelldom, som kom ut første gang i London i 1944, er den mest kjente av hans bøker. Den kan betegnes som Hayeks intellektuelle krigsinnsats og setter seg fore å advare mot at ideer om overordnet styring av økonomien – som var nødvendig i krigstid – skulle ligge til grunn for samfunnsutviklingen i den kommende fredstid. Den har øvd stor innflytelse, blant annet på en skikkelse som Margareth Thatcher. Hun skal ha smelt boken i bordet under et regjeringsmøte med ordene «This is what we believe!» Men dette begynner å bli en stund siden, og Hayeks ideer blir sjelden referert til i dag.

Boken har aldri kommet ut i norsk utgave, og det kan vi ikke regne med vil skje heller. Boken oppleves ganske tungt skrevet for en moderne leser, og den preges naturligvis av når og hvor den ble utgitt. Men dens innhold har stor relevans i en tid da den fare Hayek advarte mot i dag på mange måter fremstår stadig mer som en realitet. I boken argumenteres det i logisk detalj for hvorfor og hvordan en kollektivistisk styrt økonomi med nødvendighet fører til et diktatorisk styre, og dermed trelldom for befolkningen. En annen klartskuende forfatter ga på omtrent samme tid ut en bok som skildrer hvordan et slikt samfunn er å leve under. Denne boken – jeg tenker selvfølgelig på George Orwells 1984 – er med rette blitt svært kjent. Hayeks bok er vel så viktig, fordi den gir et bidrag til å forklare hvordan et slikt samfunn kan oppstå. Og dermed også hvordan en slik utvikling kan bekjempes.

Jeg skal i det følgende gå gjennom de fleste av bokens kapitler og prøve å sammenfatte innholdet under de enkelte overskrifter. For om språkføringen kan være tung, er strukturen klar og overskriftene sier i seg selv mye. Bokens siste kapitler er ikke inkludert i denne gjennomgangen, der blant annet kapittelet The Prospects of International Order fremstår med mindre relevans for oss i dag. Den utviklingen internasjonalt samarbeid de senere årtier har tatt innebærer et bidrag til, heller enn å være en motvekt mot, det totalitære, slik Hayek så for seg. Selv om Hayek selv levde og virket helt til for bare 30 år siden, kan jeg ikke se at han fanget opp at for eksempel EU var i ferd med å bli en negativ faktor i forhold til hans idealer.

The Road to Sefdom har kommet i mange utgaver. Det nedenstående bygger på «The Road to Serfdom, Texts and Documents, The Definitive Edition, Edited by Bruce Caldwell, The University of Chicago Press 2007.»

The Great Utopia

De første sosialistiske tenkere som trådte inn på scenen i kjølvannet av den franske revolusjon, var åpent autoritære. Saint-Simon, en av de store, uttrykte direkte at de som ikke ville adlyde plandirektivene i det nye samfunnet ville bli «behandlet som kveg». (Dette er helt på linje med hvordan særlig venstresidens støttespillere for den knallharde linje mot vaksine-skeptikere ytret seg under det covid-hysteriet vi nylig har gjennomlevd.)

Tocqueville (1805-1859) var tidlig ute med å påpeke hvordan sosialismen som idé sto i uforsonlig motstrid til demokratiet. Deres likhetsbegrep var i innhold vesensforskjellige: «..while democracy seeks equality in liberty, socialism seeks equality in restraint and servitude.”

Etter hvert begynte sosialistene å endre sin ordbruk. Man hevdet nå at sosialismen betydde et sprang fra «nødvendighetens rike» til «frihetens rike». Først når man hadde fått gjennomført den økonomiske frihet som sosialismen ville sikre, kunne politisk frihet gi mening. Denne retorikken holder man seg fortsatt med hos partier som har ganske stor oppslutning i Norge i dag – utrolig nok, etter alle de historiske erfaringer som er gjort med sosialisme.

Hayek plukker fra hverandre denne skrøpelige tankekonstruksjonen og slår fast at dette nye frihets-begrepet bare var et annet navn på den gamle ideen om lik fordeling av rikdommen.

Individualism and collectivism

Sosialisme kan være et vagt ideal om et samfunn som oppfyller noen gode verdier, men hos de som ser sosialismen som et praktisk politisk mål, er spørsmålet om hvordan man kommer dit, det sentrale. Og da kommer man ikke unna at overordnet styring av økonomien, «planlegging», er essensielt for å oppnå de mål sosialister har satt seg.

Hayek skriver:

«Enten vi skulle ønske at mer av verdens goder skulle tilfalle en eller annen rase-messig elite…eller medlemmer av et parti eller av aristokratiet, vil de metoder som kreves, være de samme som de som kunne sikre en lik fordeling.»

Disse metoder vil Hayek overordnet betegne som kollektivisme, der sosialisme er å anse som en undergruppe. Fascisme og nazisme er to andre varianter. Motpolen er individualisme.

Når det gjelder begrepet «planlegging», er dette tvetydig. I dagligtale innebærer det ganske enkelt å se fremover og ta i betraktning følgene av de beslutninger som tas, en åpenbart fornuftig ting. Men planøkonomi i kollektivistisk forstand betyr noe helt annet, nemlig at all økonomisk aktivitet i samfunnet styres sentralt i henhold til en overordnet plan som sikter på å nå definerte mål. Hayek oppsummerer forskjellen slik:

«Spørsmålet er hvorvidt det er best at den som besitter tvangsmakt skulle begrense seg i det store og hele til å skape betingelsene for at individets kunnskap og initiativ skal ha størst mulig rom for at de kan planlegge best mulig, eller hvorvidt rasjonell bruk av våre ressurser forutsetter sentral styring og organisering av alle våre aktiviteter i henhold til en bevisst utarbeidet plan.»

Hayek presiserer at hans argumentasjon ikke nødvendigvis innebærer en laissez-faire stat. Det å gripe inn for å sikre vilkårene for reell konkurranse er en gyldig og viktig oppgave for staten etter hans syn. Her fremheves rule of law, altså adekvate rettslige institusjoner og en hensiktsmessig rettsorden som en avgjørende faktor.

Hayek advarer mot troen på at man kan finne en mellomvei mellom full og fri konkurranse og total overordnet styring. Det vil ikke fungere. Det er tale om to alternative prinsipper. Konkurranse som prinsipp kan tåle en viss dose regulering, men kan ikke kombineres i noe større grad med planlegging uten at konkurranse slutter å fungere som styringsprinsipp. Dette har relevans for vurderingen av den form for «fritt marked» som EU representerer, som samtidig er kombinert med omfattende tiltak som griper inn i den frie konkurransen. Jeg kommer tilbake til det.

The «inevitability» of planning

Hayek avviser her ideen om at selve den teknologiske utvikling med nødvendighet fører til at planlegging blir nødvendig. Med empirisk grunnlag i den økonomiske utviklingen i England, USA og Tyskland viser han at dette ikke stemmer. Denne tanken henger sammen med den marxistiske analysen av hvordan kapitalismens utvikling fører med seg en stadig større konsentrasjon av de økonomiske enheter, noe som inneholder en viss sannhet, men samtidig ser bort fra tendenser som virker i motsatt retning. Den ser også bort fra at det faktisk er politiske inngrep, selvsagt basert på de store selskapenes påvirkningsmakt, som har favorisert en utvikling i monopolistisk mer enn en teknologisk gitt nødvendighet. Tyskland etter 1878 er et eksempel som trekkes frem.

Hayek mener derimot at den komplekse arbeidsfordelingen som følger med en utviklet teknologi, gjør konkurranse til den eneste måten man kan oppnå en effektiv anvendelse og kanalisering av samfunnets ressurser. Sentral styring ville aldri kunne ha frembrakt den grad av differensiering, kompleksitet og fleksibilitet som moderne økonomier har nådd.

– Med vår tids erfaring vet vi at det er veldig mange mekanismer som bidrar til at et stort offentlig byråkrati kan dominere over den folkevalgte forsamling og sikre gjennomføring av sine langsiktige og overordnete prioriteringer uten at nasjonalforsamlingen reelt sett har nevneverdig den skulle ha sagt. Dette skjer i vår tid ikke ved den rendyrkete planøkonomi som Hayek advarer mot, men i en pseudo-frikonkurranse-økonomi der staten (og øvrige deler av offentlig sektor) gjennom blant annet direkte eierskap til bedrifter, regulerende lovgivning, økonomiske virkemidler og – ikke minst – etablering av internasjonale rettslige bindinger på den nasjonale selvstendighet, totalt sett utøver en dominerende rolle i samfunnet. Nasjonalforsamlingens rolle blir mer av seremoniell og symbolsk karakter, skriver Øivind Østberg. Illustrasjon av Max Weber (høyre), som er byråkratiforskningens grunnlegger, og Franz Kafka, som er en av de skjønnlitterære forfatterne som har skapt dystopiske skildringer av byråkratiet. (collage: CC Harald Groven)

Planning and democracy

Kapittelet er vanskelig tilgjengelig, og argumentasjonen er teoretisk og abstrakt, samtidig som vi i dag – 80 år etter at den ble formulert – kan se hvordan den er blitt bekreftet i praksis. Jeg prøver her å sammenfatte tankene i kapittelet og formulere dem med mer av vår egen tids erfaringer i mente.

Fellestrekket ved alle kollektivistiske systemer er at de bevisst søker å organisere samfunnets arbeidsinnsats for å oppnå bestemte sosiale mål. De ulike kollektivistiske systemene, som kommunisme, fascisme osv., skiller seg fra hverandre når det gjelder målene som søkes, men de skiller seg alle fra liberalisme og individualisme i at de ønsker å organisere og innrette hele samfunnet og alle dets ressurser for å nå dette mål, uten at de anerkjenner at det finnes autonome sfærer der individets mål er overordnet kollektivet. Det betyr i korthet at de er totalitære.

En overordnet økonomisk plan for samfunnet innebærer rent faktisk at det tas stilling til prioritering mellom en nærmest uendelig rekke av ulike hensyn, preferanser, interesser og verdier. Dette er ikke noe det kan oppnås demokratisk enighet om, fordi samfunnet består av individer med et stort spenn både i moralske verdinormer og interesser. Planen kan derfor – og ikke bare på grunn av de tekniske utfordringer – ikke vedtas av et parlament, men må utarbeides og iverksette av den utøvende makt. I en planøkonomi vil noen interesser trumfe andre, og det vil være de som behersker staten som bestemmer planens innhold og dermed hvilke interesser som blir førende og hvilke som blir tilsidesatt. For å gjennomføre en plan som går på tvers av interessene og ønskene til større eller mindre grupper, vil staten måtte gripe til tiltak som medfører undertrykkelse av den individuelle frihet. Når den offentlige sektor vokser til dimensjoner der den direkte kontrollerer mer enn halve økonomien, vi den indirekte kontrollere nær sagt alt. Her viser Hayek til situasjonen i Tyskland allerede i 1928, fem år før Hitlers overtagelse, hvor 53 prosent av nasjonalinntekten ble kontrollert av lokale eller sentrale myndigheter, og oppsummerer hva det innebærer:

«Det er da knapt nok et individuelt mål som ikke avhenger av statens handlinger for å kunne nås, og den «sosiale verdiskala» som styrere statens handlinger vil omfatte praktisk talt alle individuelle mål.»

I Norge er offentlig sektor enda mer dominerende enn den var i Tyskland i 1928, og det er ikke tvil om at statens prioriteringer, dens «sosial verdiskala», har gjennomgripende påvirkning på all økonomisk virksomhet, på forbruk og på svært mye av det andre som individene foretar seg og på det som ellers er viktig i deres liv. Den gjenværende sfæren for individets frihet er krympende.

Hayek drøfter og forkaster den innvending at så lenge man har demokratisk kontroll med regjeringen (som ved parlamentarisme), er demokratiet prinsipielt rådende også under et planøkonomisk regime. Demokratiske organer kan nedlegge veto eller gi instruks om enkelte tiltak, men de kan ikke selv vedta en fullstendig plan. Makten til å gjøre dette må etter sin art ligge hos et organ fristilt fra en demokratisk sammensatt forsamling. Dennes rolle reduseres til i beste fall å velge de som skal bestemme. Systemet vil tendere mot et «plebisitært diktatur», som innebærer at regjeringens overhode fra tid til annen søker, og får, sin makt bekreftet ved at folket får anledning til å gi sin tilslutning.

Med vår tids erfaring vet vi at det er veldig mange mekanismer som bidrar til at et stort offentlig byråkrati kan dominere over den folkevalgte forsamling og sikre gjennomføring av sine langsiktige og overordnete prioriteringer uten at nasjonalforsamlingen reelt sett har nevneverdig den skulle ha sagt. Dette skjer i vår tid ikke ved den rendyrkete planøkonomi som Hayek advarer mot, men i en pseudo-frikonkurranse-økonomi der staten (og øvrige deler av offentlig sektor) gjennom blant annet direkte eierskap til bedrifter, regulerende lovgivning, økonomiske virkemidler og – ikke minst – etablering av internasjonale rettslige bindinger på den nasjonale selvstendighet, totalt sett utøver en dominerende rolle i samfunnet. Nasjonalforsamlingens rolle blir mer av seremoniell og symbolsk karakter.

En av mekanismene i dette, særlig tydelig i en norsk kontekst, er at de tilsynelatende politiske motpoler som kjemper om velgernes gunst, står for nærmest eksakt den samme politikken, mens man appellerer til litt ulike velgergrupper gjennom ulikheter i ordbruken og enkelte mindre forskjeller i politiske prioriteringer som blåses veldig opp i velgernes bevissthet. De statsfinansierte medienes bidrag til det hele er en viktig del av pseudo-demokratiets funksjonsmåte i vår tid, som Hayek ikke omtaler spesifikt, men som er et fenomen helt i tråd med hans overordnete analyse av hva som skjer når staten blir fullstendig dominerende i et samfunn.

Det plebisitære diktaturet utfolder seg i et land som Norge ved at statsmaktens formelle leder skiftes ut ved regelmessige valg, men der den samme politikken fortsetter å føres. Eller også at ny politikk, klekket ut av byråkratiet og en politisk elite, innføres uten reell debatt eller mulighet for velgerne til å stemme frem et alternativ. Selv i de sjeldne tilfeller der valgsystemet bringer frem til regjeringsposisjon partier som hevder å stå for en helt annen politikk enn den som er rådende, viser det seg at de pakkes inn og «ufarliggjøres» av det mektige statlige byråkratiet og av de «urørlige» juridiske begrensninger på handlingsrommet. At masseinnvandringen til Sverige fortsetter uhindret av valgseieren til en politisk koalisjon som ble valgt på en motsatt politikk, er en god illustrasjon av dette.

Ellers er hele covid-håndteringen en illustrasjon av hvordan både demokratiet og friheten går tapt når hele samfunnet skal styres ut fra ett overordnet hensyn, i dette tilfellet en angivelig folkehelsemessig begrunnelse.

Hayek gjør i dette kapittelet noen viktige betraktninger om forholdet mellom demokrati og frihet. Samtidig som han fremhever at demokrati kun kan realiseres innenfor en konkurranse-kapitalisme, poengterer han at demokrati, i motsetning til frihet, ikke er et mål i seg selv.

«Demokrati er i essens et middel, et nyttig verktøy for å sikre indre ro og individuell frihet. Som sådan er det på ingen måte ufeilbarlig eller sikkert.»

Det har vært eksempler på større kulturell og åndelig frihet under autokratisk styre enn under visse demokratier, sier Hayek, og det er ikke utenkelig at et demokrati kan være like undertrykkende som det verste diktatur.

Forestillingen om at der makten hviler på et demokratisk grunnlag, kan den ikke være vilkårlig eller undertrykkende, er farlig og villedende, mener Hayek. Det er ikke kilden til, men begrensningene på makten som utgjør hinderet mot vilkårlighet.

Planning and the rule of law

Rettsstaten er en grunnleggende forutsetning for en markedsbasert økonomi. Det er også en forutsetning for at et styresett ikke skal være vilkårlig.

Hayek poengterer at rettsstat, eller Rule of Law, ikke bare avhenger av at samfunnets regelverk har en formell hjemmel i lov og er vedtatt etter bestemte prosedyrer. Om regjeringen, med hjemmel i lover fattet på uklanderlig vis av nasjonalforsamlingen, gir seg selv ubegrenset makt, «kan et demokrati etablere det mest fullstendige despoti man kan forestille seg.» Hitlers nazi-regime baserte seg på lover, men var ikke av det grunn noen «Rechtstaat».  Man kan notere seg at Hayek her går i rette med en lederartikkel i angivelig liberale The Economist fra 1939, som gir uttrykk for at en demokratisk valgt regjering alltid må ha full kompetanse til å gi regler av ethvert innhold. Dette synet, sier Hayek helt omsvøpsløst, er «uforenlig med å bevare the Rule of Law, og det leder rett til den totalitære stat.»

Det avgjørende er at de rettslige normer som lovgiver har innført, er av en art som knesetter generelle regler, ikke regler som tar sikte på å dekke bestemte grupper eller interessers behov, men er kjøreregler av mer permanent karakter som gir individene frihet og forutberegnelighet til selv å treffe de avgjørende beslutninger om sine egne liv. Slike rettsnormer er det domstolene som avgjør tolkningen av i enkelttilfeller og de utgjør et bånd på statsmakten selv. Slike normer skaper forutberegnelighet om andre menneskers adferd. Motsatt har vi lovgivning som brukes til å regulere og styre borgernes økonomiske aktiviteter. Hayek illustrerer forskjellen ved å vise til at veitrafikkloven setter generelle regler for adferd i trafikken, men den forteller ikke hvor og når folk skal reise.

Det virker som det særlig er det vi kaller privatretten Hayek her synes å ha i tankene, og derunder særlig den delen av den som regulerer omsetning, kontrakter, kreditt osv. Idealet hans synes å være en stat der dette utgjør det aller meste av det staten gir lover om.

Hayek er riktignok ikke avvisende til at staten gir regler om slikt som bygningsforskrifter og arbeidsmiljøregler, forutsatt at disse gjelder generelt og ikke tar sikte på å favorisere eller desfavorisere visse grupper. Han går ikke nærmere inn på eksemplifisering av legitime reguleringsformål. Men hans begrep om rettsstaten forutsetter åpenbart at omfanget av slik lovgivning holdes på et begrenset nivå. Rettsstaten er ikke forenlig med det omfang og innhold av fullmaktslovgivning, altså delegasjon av myndighet til statlige organer, som kjennetegner de moderne vestlige samfunn og som har hatt et akselererende omfang gjennom hele perioden etter den 2. verdenskrig.  Denne utviklingen har samtidig medført et enormt økt behov for ekspertise, ikke minst jurister, både i offentlig og privat sektor, og med det også økende makt til disse profesjoner og de apparater de bemanner. Med Niall Fergusons ord, med spesifikk adresse til USA, så har vi gått fra the Rule of Law til the Rule of lawyers.

Hayeks drøftelse er fokusert mot lovgivning som tar sikte på å regulere økonomien med sikte på å fremme en bestemt fordeling av samfunnets materielle ressurser, hvilket er planøkonomiens viktigste kjennetegn.

I vår tid ser vi at en stor del av den regulerende lovgivning ikke uten videre kan rubriseres på denne måten, men snarere er preget av at staten søker å påtvinge sine verdimessige prioriteringer på individene gjennom lover, forskrifter og statlige makthåndhevelse, i tillegg til et stort register av økonomiske virkemidler og ideologiske påvirkningskanaler. Dette har vi sett utvikle seg i særlig grad gjennom de senere år, og myndighetenes reguleringsappetitt blir bare større jo mer den blir tilfredsstilt.

Til og med den alminnelige straffelov har i økende blitt tatt i bruk til å fremme bestemte verdier og bestemte gruppers interesser, slik at normene ikke lenger nødvendigvis er generelle og universelle, men derimot mer eller mindre åpenlyst forskjellsbehandler grupper. «Rasisme-paragrafen» – som stadig bygges mer ut – er vel det klareste eksempel på det, men det har også vært en tydelig utvikling der straffelovgivningen (og andre lover) på mange områder bevisst fremmer interessene til kvinner (slik disse defineres av de styrende sjikt) fremfor menn.

Men vi har også lenge hatt en betydelig omfordelingslovgivning, også denne stadig ekspanderende, med folketrygdloven som det viktigste eksempel hos oss. Dette er en type lovgivning som regulerer fordelingen av en stor del av de verdier staten forvalter og som Hayek adresserer i det neste kapittelet. Slik lovgivning vil utvilsomt være i strid med Rule of Law hvis den har et for stort omfang, blant annet fordi den samtidig forutsetter at staten tar inn en betydelig del av landets bruttoprodukt i form av skatter, avgifter og så videre som ledd i statlig kontroll over det økonomiske liv og borgernes autonomi.

Hayeks synspunkter om hva slags lovgivning staten skal begrense seg til, fremstår både som mangelfulle og virkelighetsfjerne i forhold til hva samfunnet trenger å ha lovgivning om. Samtidig er det viktig og verdifullt å lese hans betraktninger, fordi det grunnleggende synspunktet hans har gått i glemmeboken: At en rettsstat prinsipielt ikke er forenlig med en altfor mektig stat, uansett om man kan lede hver enkelt regel og hver enkelt forvaltningsavgjørelse tilbake gjennom en hjemmelskjede som ender i vedtak truffet av nasjonalforsamlingen.

Economic control and totalitarianism

I dette kapittelet argumenterer Hayek mot den nedvurderingen av den økonomiske sfære og av pengers betydning som en del tilhengere av planøkonomi gir uttrykk for når de skal rettferdiggjøre sine visjoner. Hayek viser at det nedvurderte økonomiske motivet egentlig ikke handler om penger som mål, men om økonomiske faktorer som er avgjørende for å kunne nå andre mål. Å streve etter penger dreier seg om å ha den størst mulige frihet til å velge hvordan man kan nyte fruktene av sin innsats. Penger er et av de viktigste instrumenter for frihet mennesket noen gang har oppfunnet, sier Hayek. Hvis vi fikk belønning for innsats ikke i form av penger, men i form av tildeling av materielle goder, ville vi miste friheten til å selv å bestemme våre prioriteringer.

Om staten har kontroll over økonomien, betyr dette derfor ikke at den har kontroll over noe som er «av mindre viktighet» for den enkelte, det betyr derimot at den kontrollerer fordelingen av begrensete midler for ethvert mål vi måtte ha. Det betyr at statens mål for samfunnet erstatter den enkeltes mulighet til selv å velge sine prioriteringer.

Økonomisk frihet er forutsetningen for enhver annen frihet, sier Hayek. Denne friheten kan ikke innebære friheten fra å tenke på økonomiske bekymringer som sosialistene lover, for det innebærer samtidig å frata individene både nødvendigheten av og makten til selv å velge. Retten til selv å velge drar med nødvendighet med seg den risiko og det ansvar som henger sammen med denne retten.

Disse overordnete betraktninger er en viktig referanse i en tid der velferdsstatens tankegang fullstendig har tatt over hegemoniet, og hvor myndighetene har kunnet presse sitronen (de produktive deler av befolkningen) stadig hardere for å finansiere sin omfordelingspolitikk. Nå ser vi at denne politikken støter mot sine grenser selv i oljerike Norge, og at vekten av statens «velferdsforpliktelser» sett opp mot svekkelsen av det produktive grunnlaget i samfunnet skaper en ubalanse som åpenbart ikke er bærekraftig. I denne situasjonen trenger vi å søke tilbake til de prinsipielle ideene Hayek forfekter, som et alternativt filosofisk grunnlag og rettesnor for de konkrete politiske valg som må tas.

Security and freedom

Dette kapittelet innledes med et sitat av Leon Trotsky fra Den forrådte revolusjon (1937) som uttrykker et glimt av bitter erkjennelse av hvilket monster han selv har vært høyst delaktig i å skape:

«I et land der den eneste arbeidsgiver er staten, betyr opposisjon langsom sultedød. Det gamle prinsippet om at den som ikke arbeider skal heller ikke ete, har blitt erstattet av et nytt: Den som ikke adlyder skal ikke ete.»

Hayek tar tydelig til orde for at staten skal sikre borgerne et minimumsnivå av økonomisk trygghet, uavhengig av markedet, i et land som England, selv om det er et vanskelig spørsmål hvilken standard som skal sikres på den måten. Også nødhjelp ved naturkatastrofer og liknende må samfunnet sørge for.

Men den form for trygghet for jobb og inntekt som sosialismen lover, og som bare kan oppnås ved å oppheve markedet, går langt videre enn dette, og innebærer at all frihet oppgis. I en kommandoøkonomi der staten gir deg sikkerhet for arbeid og inntekt, er det også staten som bestemmer hvor du skal arbeide og hvor mye du skal tjene. Statens virkemidler for å oppnå en ønsket arbeidsinnsats, vil være ordre og tvang. Du mister ikke jobben, men har heller ikke lov å bytte jobb om du selv ønsker. Mens det i en konkurranseøkonomi er namsmannen som er siste instans, er det i en planøkonomi bøddelen («the hangman»).  

Hayek vil ikke oppgi friheten til fordel for sikkerheten, og advarer mot den rådende mote i intellektuelle kretser som lovpriser trygghet på bekostning av frihet. For den enkelte kan kampen for friheten innebære materielle ofre, og dette må vi være åpne om, sier han. Argumentasjonen i denne sammenhengen handler altså ikke om sosialismens økonomiske ineffektivitet, men om et moralsk imperativ forankret i vår sivilisasjons idealer. Kapittelet avsluttes med et sitat av Benjamin Franklin:

«De som vil gi opp grunnleggende frihet for å kjøpe seg litt midlertidig trygghet fortjener verken frihet eller trygghet»

For å dra linjene til vår tid: I et samfunn der idealet er å jobbe i offentlig sektor, eller i et av de store selskapene tett sammenvevd med staten, vil man ved å gå den veien kunne sikres god materiell belønning, men forutsetningen for å slippe inn og gjøre karriere, er i økende grad at man slutter seg til de ideologiske trosbekjennelser som utgår fra toppen av pyramiden.

Why the worst end up on top

I kapittelet drøftes sosial-psykologiske sider ved oppkomsten av totalitært styre.

For at en gruppe eller en leder skal få all makt i samfunnet, er ikke det avgjørende at man samler passiv støtte fra et flertall. Det viktige er at man har full og sterk støtte fra en mindre, men dedikert og velorganisert gruppe som frivillig underkaster seg den disiplinen som deretter ved makt påtvinges alle de andre. En slik gruppe vil lettere rekrutteres blant folk som er uselvstendige og manipulerbare, og oppslutning oppnås best basert på et negativt program – demonisering av en ytre eller indre fiende – heller enn på et positivt budskap. Derav mener Hayek å kunne konstatere at det er en universell tendens at kollektivistisk politikk blir nasjonalistisk i praksis, og mener det er tvilsomt om et kollektivistisk program kan tenkes annet enn til fordel for en avgrenset gruppe, det være seg basert på rase, nasjon eller klasse (eller religion, eller kvasi-religion, kan vi legge til).

En persons ønske om å identifisere seg med en gruppe er ofte resultatet av mindreverdighetsfølelse, derfor vil slike mennesker tiltrekkes av et budskap som tillegger ens egen gruppe en høyere moralsk verdi. 

Mens for sosialfilosofiske tenkere i den liberale tradisjonen makt i seg selv alltid har blitt sett på som et onde, så er det for kollektivisten et mål i seg selv. Dette ikke fordi ønsket om makt nødvendigvis er det opprinnelige motiv, men fordi det ideelle målet man har satt seg forutsetter at det etableres og utøves makt i kjempemessig skala. Et system basert på økonomisk konkurranse innebære desentralisering av makt og et skille mellom økonomisk og politisk makt.  Kollektivismen innebærer derimot en sentralisering av all økonomisk og politisk makt.

I et slikt system vil devisen om at målet helliger middelet gjennomsyre styringen av samfunnet. Individuell moral, som styres av hensynet til hvordan ens handlinger virker inn på ens nærmeste, blir uvesentlig, mens hensynet til hva som tjener de definerte mål for samfunnet blir overordnet alt annet, også hensynet til egen lykke og velferd. Dette gir opphavet til den form for skrudd «idealisme» som preger totalitære samfunns eller totalitære ideologiers mest aktive medløpere.

For å gjennomføre sine ambisjoner vil et totalitært system ha stort behov for personer som mangler de alminnelige moralske hemninger mot visse slags handlinger, men som er villige til – eller finner glede i – å utføre slikt som de fleste mennesker vil finne frastøtende. De hensynsløse og skruppelløse vil derfor ha spesielt gode muligheter for å stige til toppen under slike forhold.

The End of Truth

I direkte forlengelse av det foregående drøftes i dette kapittelet hvorfor totalitært styresett innebærer slutten på sannhet.

For at et totalitært system skal fungere, er det avgjørende at folk gjør de styrendes mål til sine egne. «Hvis opplevelsen av å være undertrykket i totalitære stater i alminnelighet er mye mindre enn de fleste i liberale land forestiller seg, er det fordi de totalitære regjeringene i høy grad lykkes med å få folk til å tenke slik de ønsker at de skal.»

Dette oppnås gjennom propaganda. Det som særmerker et totalitært styre, er at all propaganda er sentralisert, koordinert og tjener det samme formålet.  Under slike forhold blir samfunnet moralsk ødelagt, fordi fundamentet for all moral blir underminert, nemlig sansen for og respekten for sannheten. Ikke bare pumpes massene fulle om fortreffeligheten av de rådende verdier og mål, men for å få folk til å akseptere disse målene fullt ut, må de også bringes til å akseptere de midler som fra toppen dekreteres som nødvendige for å nå dem, og dermed også de styrendes oppfatninger om faktiske forhold som begrunner deres beslutninger og handlinger.

Fakta og teorier må underlegges de politiske doktriner, ikke mindre enn oppfatninger om verdispørsmål. Og hele apparatet for å spre kunnskap – skolene, pressen, radio og film – vil bli brukt til kun å spre de oppfatninger som er egnet til å styrke troen på at ledernes beslutninger er de rette. «Den sannsynlige virkning på folkets lojalitet til systemet blir det eneste kriterium for å beslutte hvorvidt en gitt opplysning skal publiseres eller holdes tilbake.» Om noen får assosiasjoner til norske medier og norsk kultur- og utdanningssektor i dag, er det forståelig.

For å få folk til å akseptere de styrendes mål som sine egne, er et av det totalitære samfunns viktigste tekniker å pervertere språket, slik at kjente ord og begreper fylles med nytt innhold. «Frihet» er det fremste eksempelet, sier Hayek, men det samme skjer med andre moralske og politiske begrepet som «rettferdighet», «rett», «likhet». Vi kan legge til «demokrati», «mangfold», «toleranse», «respekt», «sannhet» osv. osv. Denne perverteringen av språket er en kontinuerlig prosess som skaper enorm forvirring og bringer med seg en ødeleggelse av forutsetningene for enhver rasjonell diskusjon. I vår tid ser vi også at opphevelse av endog basale biologiske begreper og erstatning av dem med andre (fra «mor» til «fødeforelder», fra «mann» og «kvinne» til «ektefelle 1» og «ektefelle 2») inngår i perverteringen av språket og bidrar til det totalitære regimets dominans over sinnene.

Det totalitære systemet har behov for ikke bare å kontrollere og ha med seg det store flertallet. Det har også behov for å bringe til taushet den minoritet som har i behold en tilbøyelighet til å tenke kritisk. Enhver tendens til å stille spørsmål, også ved detaljer i gjennomføringen av politikken, må holdes ned, fordi dette kan underminere folkets oppslutning om de styrende. Å stille spørsmål ved selve politikkens mål, er ensbetydende med sabotasje eller forræderi og må undertrykkes på det hardeste.

Den totalitære kontroll strekker seg også til temaer som ved første øyekast ikke synes å ha noen politisk betydning. Totalitarismens ånd innebærer at enhver aktivitet som utøves for sin egen del og uten noe «høyere mål», blir fordømt, det være seg vitenskap, kunst eller idrett. Enhver aktivitet må rettferdiggjøres av, og bidra til, det overordnete mål.

Dette medfører et totalt forfall i det generelle intellektuelle klimaet. Spesielt alarmerende er at forakten for intellektuell frihet er noe som ikke bare manifesterer seg når det totalitære systemet er etablert, men er noe man kan finne overalt blant intellektuelle som har omfavnet den kollektivistiske tro. Et argument som da fremføres, er at folks tanker i et liberalt samfunn uansett påvirkes av tankesettet til de (økonomisk) dominerende klasser (ideologi som «falsk bevissthet» i henhold til Marx). Det må derfor være i sin orden at folkets ideer formes i en retning som er til beste for «fellesskapet»-

Hayek medgir at den store majoritet av befolkningen som regel, og i ethvert samfunn, ikke vil være i stand til å tenke selvstendig, og at tankens frihet derfor vil ha direkte betydning bare for et mindretall. Men det som er avgjørende når det gjelder verdien av intellektuell frihet, handler om noe annet, nemlig at enhver sak og enhver idé skal kunne ha et talerør. Så lenge dissens ikke undertrykkes, vil det være noen som stiller spørsmålstegn ved de rådende tanker og fremsetter nye ideer. Det er interaksjonen mellom mennesker med ulike kunnskaper og ulike syn som konstituerer tankelivet. Utviklingen av innsikt er en sosial prosess basert på at det eksisterer slike forskjeller. Individualisme som idéstrømning inntar en ydmyk holdning til denne sosiale prosess og er tolerant overfor andre oppfatninger, stikk. I strid med den intellektuelle hybris som ligger til grunn for det kollektivistiske kravet om overordnet styring.

The socialist roots of nazism

Den forståelse av nazismen som oppnådde å bli dominerende innenfor samfunnsvitenskapene på 1960- og 70-tallet, er at nazismen er en form for borgerlig klasseherredømme som kapitalistene griper til når de ikke klarer å opprettholde sin økonomiske makt under en formelt demokratisk fasade.

Den forståelse av nazismen Hayek tar som utgangspunkt for dette kapittelet, er derimot en oppfatning av nazismen som en revolt mot fornuften, en irrasjonell bevegelse uten intellektuell bakgrunn. Intet kunne være mer feil, sier Hayek, som viser at nazismen i Tyskland vokste ut av ideene til sosialistiske tenkere med stor innflytelse. Werner Sombart, en av Europas mest fremtredende samfunnsvitere og marxister på begynnelsen av 1900-tallet, var en av disse. I den visjon av sosialismen han og andre tyske intellektuelle fremmet, er organisering, plan og vitenskapelig styring av samfunnet essensielt. Dette var ideer og idealer som svarte til hva man så som nettopp Tysklands fortrinn i den avanserte del av verden, der England representerte den ideologiske motpol. Hos Sombart kom denne heroiseringen av det tyske og forakten for den engelske til uttrykk i boken «Händler und Helden» (Handelsmenn og helter) som kom ut kort etter utbruddet av 1. verdenskrig. Her ønskes krigen velkommen som et uunngåelig oppgjør mellom den engelske kommersielle sivilisasjon og den tyske heroiske kulturen.  

Jeg skyter inn for egen del at dette naturligvis var ideer som vakte sterk fordømmelse fra den radikale del av den sosialistiske bevegelsen, representert for eksempel ved Rosa Luxemburg. Hun fordømte Sombart som en apologet for tysk imperialisme, og hun støttet Lenins linje. En linje som skulle komme til å seire i Russland og der gjennomføre, som vi vet, et minst like hensynsløst diktatur som nazismen etablerte i Tyskland.

Mange andre sentrale tyske sosialister utviklet en tenkning der tyske, særlig prøyssiske, tradisjoner og idealer ble knyttet opp mot sosialismens ideer. Dette falt, ikke overraskende, i god jord hos tenkere med ståsted i en nasjonalistisk og konservativ tradisjon, slik som Oswald Spengler. Disse tankestrømningene, begge med dype røtter i tysk åndsliv, samlet seg i kamp mot liberalismen i alle dens former. Foreningen av det sosialistiske og det nasjonale motiv ble fullbyrdet i den nasjonalsosialistiske bevegelsen.

Det går igjen hos Hayek at sosialistiske ideer ikke er reservert for venstresiden. Boken har han da også dedikert til «sosialistene i alle partier». Analysen av Tysklands intellektuelle ferd frem mot nazistenes maktovertakelse illustrerer at det er de liberale prinsipper som utgjør motpolen til nazismen, ikke de sosialistiske.

«Med alt her i livet er det slik at det er enkelte ting vi selv ...
Hva skjedde med eksistensfilosofien? Tradisjonen som tok for seg de store, meningsbærende spørsmålene i livet. ...
Line Sloper Svanevik driver med en form for mental trening som – ved første øyekast ...