Det var ikke helt opplagt, syntes han, hva det ville si å skulle dele minnene sine med en annen. For selv om han skulle ha tenkt på det, ville det ikke ha vært spesielt talende for Gunvor om han hadde tatt med en av Ingrids leker, en kosefille som hun hadde bitt litt i stykker eller den lille kosebamsen som han etter en sær ulykke hadde vært nødt til å reparere ved å sy armen fast igjen, et lite stykke håndverk som han hadde vært stolt over å ha utrettet, til tross for at det naturligvis ikke var med noen stor kunstferdighet han hadde sydd de grove stingene. Men for Gunvor, tenkte han, ville ingen av disse gjenstandene som han knyttet så mange minner til, bety noe. I den grad de betød noe for henne, var det fordi hun selv utledet det fra situasjonen der og da – fra det at han viste henne disse gamle tingene – at det var snakk om gjenstander som var av betydelig verdi for ham, og som hun derfor burde utvise en viss ærbødighet overfor.
Bruksmerker ville vært synlige, hun kunne ha sett stingene og hun kunne ha spurt ham om hvem som hadde sydd dem, siden de åpenbart var forskjellige fra fabrikkstingene som ellers holdt den vattfylte bamsen sammen. Å skulle snakke om bruksmerker var ikke noe problem, men straks man ønsket å si at det bodde mer i gjenstandene, at de bevarte fortiden, var man på tynn is, tenkte han. Selv om en gjenstand for en enkeltperson var en aldri så betydelig nøkkel til nedlåste minner, ville det for en fremmed likevel ikke være mer enn et anonymt objekt.
På den andre siden av den store, avlange rundkjøringen som trikkeskinnene delte i to, mente Anders nå å kunne skimte kvartalet hvor Mitwelt kafé skulle ligge, men skodden gjorde det vanskelig å være sikker på hva han egentlig så og ikke så. Om Gunvor stod utenfor noe sted og ventet, var umulig å se – den andre siden var ikke så mye mer enn omriss inne i et grått avdyp. Men han nærmet seg. Han nærmet seg for alvor.
Bilder av Ingrids leker som lå på et loppemarked, flimret gjennom hodet hans der han var omgitt av rå og vannholdig luft. I virkeligheten hadde de aldri gitt bort noen av tingene hennes, men han forestilte seg likevel fremmede mennesker gå forbi pappkassene hvor de lå, små lekeklosser, barnebøker og resten av tingene hennes, klirrende leker med bjeller og sprakende farger, – alle ble de øyensynlig ringeaktet av fremmede mennesker som uten å skjenke gjenstandene noen oppmerksomhet, passerte kaldt forbi; de var på utkikk etter andre saker. Selv stod han ved siden av eskene og forsøkte å fortelle de forbipasserende hvilken enorm verdi som faktisk lå i alle disse eierløse gjenstandene, men de hørte ham ikke. Uten tid til å lytte var de beskjeftiget med planer de allerede hadde vedtatt å gjennomføre.
Gunvor måtte jo være klar over det som lå i fortiden, tenkte Anders og gikk til side for en person med rullator. Hvis ikke, så var det jo nærmest utenkelig at hun ikke skulle ha gjengjeldt spørsmålet da han spurte henne om hun hadde noen barn, noe Anders, da han spurte, kort hadde reflektert over at han aldri før hadde gjort på et stevnemøte. Men om hun alt visste det, måtte hun allerede forvente å få høre om det. Hun ventet, tenkte han, på at han skulle fortelle. Så dersom han sa, Jeg må si deg noe, ville hun straks gjette hva som ventet, og han ville bli nødt til å prestere en fortelling som kunne stå til hennes forventninger, med innlevelse og følelser og alt.
Anders stanset et øyeblikk og tok seg til ansiktet med den ene hånden. Han kunne ikke tenke slik. Om hun på forhånd hadde skapt seg enkelte forestillinger om hvordan han burde fortelle om fortiden, var de trolig vage. Han kunne ikke uavbrutt være oppmerksom på alle de forskjellige forventningene som til enhver tid eksisterte rundt ham. En slags jungel, tenkte han, av krav og forventninger som slynget seg om alt og alle.
For også til seg selv knyttet han bestemte forventninger og tanker om hvordan han skulle te seg eller hvordan ting skulle utfolde seg, tenkte Anders. – Og ordene han ytret – til å begynne med ville de jo være nesten innholdsløse for Gunvor – hun kunne umulig gi dem en brøkdel av betydningen han gav dem.
Det slo Anders at han hadde glemt å sjekke om Gunvor hadde svart. Han stakk hånden i lomma og trakk telefonen frem, men siden han ikke orket å se på skjermen, ble han gående med telefonen i hånden. Hun kunne ha tatt på vei for forsinkelsen og dratt sin vei, eller hun kunne ha blitt hindret, eller kanskje endret mening slik at hun ikke lenger ønsket å treffe ham. Hun kunne ha glemt ham, hun kunne ha blitt nødt til å hente sønnen sin fordi han hadde endt opp på et sted hvor han ikke kom seg hjem igjen uten å bli hentet av moren sin, hun kunne ha blitt nødt til å bli igjen på jobb, mulighetene meldte seg ustanselig, og igjen kjente Anders en slags motvilje mot å få sikkerhet i hva hun hadde svart eller ikke hadde svart, velle opp.
Idet han tenkte dette, syntes han at han kjente igjen et bestemt omriss. – Det måtte være henne, tenkte han. Kåpen hun hadde på i går, den hadde vært omtrent slik, hadde den ikke? Skodden gjorde det vanskelig å være sikker, og siden han måtte følge rundkjøringen, var det med hamrende hjerte at han så skikkelsen forsvinne ut av syne.
***
[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]
