Hvis han var heldig, tenkte Anders mens han stod på den litt fuktige asfalten, ville han ikke behøve å vente mer enn et par minutter på bussen. Det slo ham som usannsynlig at skodden alene skulle ha gjort det såpass vått, så han regnet med at det måtte ha yret litt. Men selv om han akkurat skulle rekke bussen, tenkte Anders, var det kanskje vanskelig å snakke om hell i en situasjon som denne, for bussen ville ha fulgt sitt løp, den ville ha kjørt rundt om i byen uavhengig av hans bevegelser fra jobb og opp gjennom sentrum og inn på Mitwelt kafé. Alt han hadde gjort og alt bussen hadde gjort, ville være bestemmende for hvor lenge han måtte vente. Hvis man ikke trakk noen grense, tenkte han, ville han kunne gå bakover til ingenting lenger virket tilfeldig, en eneste stor nødvendighet ville ligge bak og være årsaken til allting, så da nyttet det neppe, tenkte han mens de våte bygningene hvelvet seg over ham, opplyst av gatelysene, å skulle føre tiden som han kunne komme til å vente på bussen, tilbake til kveldens, dagens og morgenens hendelser. Hadde han for eksempel fortsatt hatt Ingrid, ville han ikke ha møtt Gunvor overhodet. Han ville ikke nå ha gått tom hjem, likegyldig overfor seg selv og verden, en tomhetsfølelse Anders ikke klarte å si om han likte, men som uansett bredte seg over ham, et vakuum som på en merkelig bedøvende måte truet med å sluke ham. Han tenkte at det var en merkelig følelse og at den dro seg unna bevisstheten hans, som om han manglet et ord.
Vinden rørte på noen blader. Lydene nådde Anders’ ører, og han tenkte på hvordan jordkloden holdt luften rundt seg, tvang den til å visle rundt grener og blader, gjennom håret hans, hvordan den rørte ved inn- og utsiden av buksene og jakken hans, han åndet den inn, fylte lungene før han pustet den – med endret kjemisk sammensetning – ut igjen. Anders forestilte seg hvordan han etter bussturen kom til å lunte det korte stykket fra holdeplassen og hjem, over grusen og opp forbi den syke almen og inn døren, hvordan han trolig ville sette seg ved kjøkkenbordet. Kanskje skulle han i dag, heller enn en kopp med koffeinfri pulverkaffe, lage seg en kopp urtete, med anis eller noe lignende, tørkede planter som det kokende vannet gav en slags annen vår. Vannet kunne skålde ham, men han tenkte at det å brenne seg vel ikke var verdens undergang. Kanskje burde han se om han ikke kunne få nytt liv i den egentlig ikke så gamle skrotten sin. Men først, tenkte han, måtte han sove, han måtte forsvinne fra bevisstheten sin og hvile ut, fylle vakuumet som nå boret i ham og sugde ham innover i seg selv.
Det var en ikke-følelse, tenkte Anders. Dette vakuumet, det var fraværet av en følelse, han manglet bakgrunnsfølelsen som gjorde at han til vanlig følte seg som seg selv, den erfaringskontinuiteten som han til vanlig opplevde.
Anders så opp forbi lyset og hustakene som innkapslet bygatene, opp til den sorte himmelen. Han fikk, etter at øynene hadde brukt et par sekunder på å tilpasse seg de lave lysmengdene som kom fra himmelen, øye på først en og så en annen stjerne som bylyset ikke slettet ut. Han ville aldri ha vært her, tenkte han, om ikke alt som hadde skjedd og som hadde voldt ham så mye sorg, lå til grunn. Det som en gang hadde fortonet seg som en framtid, et liv med Ingrid og Sofie, viste seg ubegrunnet. Men å si at det var ubegrunnet, at han ikke skulle ha hatt noen grunn til å forestille seg en fremtid med Ingrid og Sofie, var å møte fortiden med senere tanker, det var å gjøre en slags etterpåtåke av alt som hadde skjedd, det ville være, tenkte Anders, å bruke kunnskap som han først senere hadde fått, til å vurdere rimeligheten av forhåpningene som han hadde gjort seg i en verden uten en snev av tingene som faktisk skjedde. Kort og godt – etterpåklokskap, tenkte Anders. Fremtiden, tenkte han, eller i hvert fall hans fremtid slik han hadde sett den for seg, var ikke annet enn en viderespeiling av det som til enhver tid hadde foregått rundt ham: Så lenge det bare hadde vært ham og Ingrid, hadde fremtiden vært et rom hvor de muligens fikk barn, men kanskje lot være, hvor de kanskje flyttet hit eller dit, og etter hvert som nåtiden hadde endret seg, tenkte han, hadde han oppdatert fremtiden sin også, slik at da han og Sofie hadde flyttet til et sted, da de hadde fått en datter og døpt henne Ingrid og levd med henne, hadde fremtidsbildene gjenspeilet dette. Da hadde han sett for seg et liv som til syvende og sist endte i barnebarn og i slektens videre gang. Nå, tenkte han, hadde han allerede gått lenge uten å kjenne noen slik fremtid. Den hadde falt i grus, og han hadde ikke gått med fremtidstanker om annet enn en ensom død, også en fremtid som nå syntes å stå for fall. Han hadde allerede gjort seg latterlige tanker om en fremtid hvor han var samboer og stefar, og tanker om at kanskje dette ville redde ham, at fremtiden på et vis ville bli bedre enn de samme gamle fotefarene som han nå i årevis hadde fulgt, som om tankene hans hele tiden var en flukt fra nåtiden, og hvorfor gjorde han seg i det hele tatt slike tanker, de var alminnelige og ubetydelige tanker, feberfantasier. Selv om han fikk en følelse av at alle disse tankene gjorde ham til en dypsindig person, kunne det ikke stemme, tenkte han og stanset. Hvis han hadde klart å tenke at det ikke var så nøye, ville han muligens også ha vært i stand til å dele fortiden sin med Gunvor, men det satt for langt inne. Kanskje var det da likevel dypt på et vis, og kanskje ville han senere kunne fortelle om dem uten at det skulle oppleves så anstrengende.
Han gikk videre. Det var ikke lange veien igjen nå, rundt kvartalet og så bare et lite stykke. Snart trengte han ikke gjøre annet enn å sitte i bussetet og stirre tomt ut av vinduet mens bussen fraktet ham stillesittende forbi de stillestående gatelyktene. Rundt gatehjørnet fikk han øye på bussholdeplassen hvor det stod et par mennesker og ventet. Anders utledet at kanskje var han heldig, kanskje ville han bare måtte vente en liten stund. Skiltet var fortsatt for langt unna til at han kunne se hvor lenge det var til neste buss eller om det var hans buss som var den neste. Det var mulig, tenkte han, at de to individene som stod og ventet på bussen nettopp hadde kommet eller at de ventet på en annen buss. Mens han gikk de siste meterne opp mot busskuret, gløttet den ene så vidt opp på ham, mens den andre holdt øynene festet til skjermen, og med propper i ørene hørte vedkommende kanskje heller ikke at noen nærmet seg. Istedenfor te eller kaffe, tenkte Anders, skulle han kanskje bare varme seg litt vann, slik grandtanten alltid hadde foretrukket. Når han så hadde fått roet seg ned, var det bare å legge seg, neste dag ville komme som av seg selv, solen ville komme opp på himmelen igjen, noe som egentlig ville si, tenkte han, at jorden ville dreie seg slik at denne delen av kloden igjen vendte mot stjernen. Og hvis han uteble fra jobb, da ville folk lure på hvor han var. Dersom han ringte inn og sa at han hadde blitt syk, ville de trolig si seg tilfreds med det, men, tenkte han, han visste ikke annet enn det han nå bar på, at fremtiden ville utfolde seg annerledes enn den hittil hadde gjort, – et utsagn, innså han mens rumlingen fra en stor dieselmotor fikk ham til å gløtte opp på displayet for å bekrefte at det var hans buss, som egentlig ikke betød noe som helst.
***
[Dette kapittelet avslutter romanen Minne, som er blitt publisert som en føljetong i Sivilisasjonen. Hele romanen ligger tilgjengelig for den siviliserte leser. ]
