Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 11: På vidvanke

Publisert 11. desember 2020 av

Kapittel 11: På vidvanke

Hvilken dag var det? 

Det var den dagen når barn henger opp siste rest av papirhjertene på juletreets grener, og mor haler ut brettet med den syvende sorten av julekaker fra en rykende varm ovn. Når far i hus gjør klar sitt nissekostyme i garasjen, og når bestemor finner frem den mangeårige oppskriften på familiens medisterkaker, hvis sødmefulle smak kan få selv en surmulen knert til å smile. Ganske riktig. Det var julaften. 

En hver kunne nok vanskelig tenke seg en person som bevisst, og på eget initiativ, ville meldt seg ut av en tradisjonsrik dag som i alminnelighet kun bringer med seg varme og lys inn i menneskers hjerter. En av landsbyens innvånere som tilfeldigvis var ute og ravet i de snebelagte søppeldyngene den morgenen, kunne midlertidig være vitne til et slikt syn. 

Esben gikk og subbet i det samme strøket der statue-rivningen hadde funnet sted for bare godt over en dag siden. Nå lå juletreet på bakken, lysene var skåret av, og plassen der den berømte nissefar en gang holdt til var fyllt opp med overvåkningskameraer og røde skilter hvor det sto: “Forbudt adgang”. Esben stoppet opp og hvilte øynene på et herjet torg som en gang pleide å være byborgernes arnested i Desember. Nostalgisk mimret han tilbake til møtet med Mr. Jones og hans tilhengere. De hadde dukket opp på en nærmest skjebnebestemt måte. Da Esben følte seg på sitt mest motløse, kom de og førte han ut av mørke tanker om en ustoppelig degenerasjon av samfunnet. Nå var alt ødelagt, og veien tilbake var farget med skam, sukket han. 

Den unge vandrer tok seg til å overveie mulige botemidler til sin forpinte situasjon. Skulle han reise hjem? Til kakkelovnen og mors brente mandler? Til Edvarda som leste opp H.C Andersens piken med svovelstikkene? Plutselig stoppet Esben opp og så ut i den tomme luften på et nesten svermerisk vis. I et skyldig øyeblikk ble han stående og se inn i den hvite himmelen, mens han tegnet bilder med øynene av hvordan det ville vært å sitte ved peisen, akkurat nå. En skinnende gul flamme kom til syne. Snart kunne han kjenne duften av stekte pølser, nybrygget kaffe, og de friske barnålene fra treet i dagligstuen. Han kunne høre de klare stemmene fra radioens koropptak av sølvguttene, og med lukkede øyne så han en falmende skikkelse fortone seg i mørket. Det var Nanna. Hun satt som sedvanlig i lenestolen sin, iført en hvit drakt, lik en engel. Nei! mumlet han for seg selv, og ristet på hodet som i et iherdig forsøk på å sette en stopper for de giftige visjonene. Jeg er minst like misforstått der som i Det imaginære parti, tenkte han. – Den eneste løsningen er å skape mitt eget der ute. 

Esben fortsatte å subbe videre i egne tanker. For hvert steg han tok, merket han dog at det stadig ble vanskeligere å få fart på bena. Han tittet raskt ned og forsto at det snart ikke var mulig å kjenne sine egne lem. De stakkars føttene var visst blitt stive som ispinner i den harde vinterstormen som hadde hilset den lille landsbyen hallo den foregående natten. Var det virkelig mulig å bli så kaldt? Tenkte han der han gikk, saktere og saktere for hvert minutt. Dagen hadde ikke en gang begynt å helle. 

Brått ble den halvt frosne gutten skjenket med et plutselig vindkast som var så hardt i sitt grep, at den tok tak i hans kropp og sendte han langt, langt avgårde. I desperasjon, higet han etter en tilfeldig lyktestolpe han kunne holde seg fast i, men til ingen nytte. Esben skjønte etterhvert at han måtte overlate all sin makt til naturen, og lot seg derfor slynge bortover gaten som et skånsomt, lite fjær. Da vindkastet hadde gitt seg, og stormens dansende sneflak ikke lenger dugget for hans øyesyn, ble han fort oppmerksom på de stusselige omgivelsene han nå befant seg i. Vinden hadde kastet han oppi et gyselig reir av søppel og illeluktende kompost. Mens han lå der og forsøkte å reise sin utmattede kropp som nå var tilsmurt av bananskall og rester fra ølbokser og halvtomme melkekartonger, måtte han holde seg for nesen for ikke å brekke seg av den heslige stanken. Hva var det godt for? ropte han høyt ut i intet, etterfulgt av en rekke ukvemsord. Da han hadde fått børstet alt av seg og var på vei ut av den forsøplede bakgården, ble stillheten avbrutt av lette steg. Han hørte de kom rett bakenfor, så han snudde seg raskt, men så ikke spor til noen. Overbevist om at det ikke kunne være noe annet enn ren innbilning, fortsatte han sin vidvanke, men ble forskrekkelig ubekvem da han merket at lyden var der igjen. Grepet av en plutselig frykt, satte han på sprang, og håpet på å komme tilbake til torget, til menneskene, og de opplyste, rene gatene. 

Da han omsider hadde løpt så langt at han begynte å se foreldre med barn komme gående med sleder, følte han seg endelig trygg, og saknet farten. Det var blitt kaldere i luften nå, og han merket godt at kroppsblodet skalv fra øverst til nederst. Esben skjønte at han ikke kunne fortsette å fokusere på den bitende frosten som nå hadde rammet hans gestalt. Ellers kunne det gå riktig galt for seg. 

Mens han gikk bestemte han seg således for å lukke øynene og forestille seg et annet sted. Et sted i varmere strøk. Han visste det var galt, ja han visste det så altfor godt, men i den stunden klarte han ikke la vær med å tenke på alle syden-turene familien hadde tatt da han var liten. Varm sand i stekende sol. Palmetrær som vaiet i den stille, hete vinden. Et lunkent hav som kilte på tærne … Alt dette så han for seg nå. Han var ikke i Norge. Han var der – blant sjeleglade mennesker med solkysset hud, blant brusende bølger, bare føtter, og ferske frukter. Mens Esben fortsatte sin ensomme vandrers reise i arktisk motvind, kunne fotgjengerne på gaten legge merke til et barnlig smil plante seg på den drømmende unge gutten. 

Påsken. En herlig høytid. Hva er vel ikke mer passende enn en dypt savnet solstråle ...
Hva: Pjotr Tsjajkovskij Variasjoner over et rokokkotema, for cello og orkesterAnne-Marie Ørbeck Symfoni i D-durHvor: Oslo konserthusNår:13. ...
Meningsløs higen etter impulstilfredsstillelse utgjør kjernen i den moderne ulykken, hevder statsviter Asle Toje. I ...