– Inntrykkene fra denne oppsetningen vil dvele i publikums bevissthet | Anmeldelse i dialog av «Hvem er redd for Virginia Woolf?»

Skrevet av | 20. mai 2024

«Hvem er redd for Virginia Woolf?» spilles på Nationaltheatrets scene Kanonhallen til og med 25. november 2024
Regi: Hanne Tømta
Scenograf og kostymedesigner: Nora Furuholmen
Lysdesigner: Øyvind Wangensteen
Maskør: Hege Ramstad
Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Adara: Selve stykket, Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf?, så jeg første gang ved Den Nationale Scene i Bergen, i 2019, i Svein Sturla Hungnes’ regi. Vi gråt og lo gjennom forestillingen, og publikum ga jublende applaus. Etter en slik forestilling, vil man ikke reise seg fra setet, men heller bli sittende og suge inn siste stemningsrest av teatermagi. Da vi til slutt forlot salen, og gikk videre ut for å spise, hersket en stilltiende enighet om ikke å diskutere stykket, for slik å bevare det opprinnelige inntrykket. Og hva skulle man sagt? Det var teater, punktum finale. Derfor var jeg spent på denne oppsetningen, fordi stykket har gitt meg den opplevelsen jeg lengter etter, og dypest sett er grunnen til at jeg går på teater.

Henrik: Vi var der premierekvelden, et par uker siden nå. Noen vil mene at det er en sen anmeldelse. Men jeg spør meg også om det har noen hensikt å publisere ens førsteinntrykk i påfølgende morgenavis, eller senest dagen etter, slik det er tradisjon for i Norge. Dermed meddeles ikke leseren de inntrykk som fremdeles beveger seg i sjel og sinn, i dage- eller ukesvis. Det blir som å anmelde en vin, men ikke kommentere ettersmaken.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Adara: Da vil jeg kommentere de mer umiddelbare inntrykk først, før vi kommer til ettersmaken. Og for de som ikke er kjent med stykket, en gjennomgang: Ekteparet Martha og George kommer hjem fra et selskap, og krangler. Martha har invitert gjester til et veldig nachspiel, og det hjelper ikke på stemningen. Gjestene er Nick, nyansatt ved samme universitet som George, og hans hustru Honey. Når de først kommer, veksler vertskapet mellom å være imøtekommende og direkte fiendtlige; krangelen mellom Martha og George eskalerer, og gjestene involveres mer og mer i deres interne anliggender. Det er en elefant i rommet; et tema de har en stilltiende enighet om ikke å nevne, men som Martha allikevel introduserer. Det viser seg at det hviler en skygge også over det tilsynelatende perfekte unge parets ekteskap – som ikke er så forskjellig fra George og Marthas egen livsløgn. Det viser seg at også Nick, som med sin hustru først ligner to gudsord fra landet, deler vertskapets ondskapsfulle og kalkulerende natur. Skjebnen har ført disse to parene sammen, og tragedien åpenbarer seg i form av blottstilte livsløgner.

Henrik: Det er en subtil tragedie i så måte; her er det ingen som skyter seg, drukner, eller faller fra et tårn. Det er ingen som skader seg selv eller andre, fysisk. Ei heller inntreffer det egentlig en tragisk hendelse i løpet av stykket. Tragedien kan derimot oppsummeres slik: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme. Martha nærer seg på sin livsløgn, men dette er en stjålen lykke, som sliter ut hennes relasjon til George.

Adara: Man har valgt et scenerom med publikum på to sider, hvilket fungerer godt i denne forestillingen. Mellom tribunene har scenograf Nora Furuholmen skapt et tidsriktig og stilrent scenebilde, med tilhørende kostymer. En fordel med denne innredningen, foruten at man får solgt flere billetter, er dens realisme, som overgår den til titteskapsteateret. Skuespillerne ivaretok denne realistiske effekten på en naturlig og elegant måte, slik at begge tribuner fikk se mimikk og kroppsuttrykk.

Henrik: Hanne Tømtas regi bød på full fart fra første øyeblikk, og vi fikk se ekstremt gode skuespillerprestasjoner. Ensemblet var godt samkjørt, og hadde samme skuespillerstil og -uttrykk. Skuespillere og regissør befinner seg tydelig på samme planet, noe som ikke bestandig er tilfelle. Men det spørs om denne planeten, denne felles nerven i ensemblet og regien, egentlig er egnet til å frembringe stykkets fulle potensial. Stilen nærmer seg det revyaktige, i hvordan replikker og gester flyr veggimellom. Hovedkarakteren, Laila Goodys Martha, er riktignok skrevet hektisk, men i denne regien ble det hektiske i overkant aksentuert og dominant; Martha blir morsom, men et rent psykologisk case, som ikke inviterer til empatisk innlevelse. Hennes skjebne bærer derfor preg av tilfeldighet, snarere enn nødvendighet, og utnytter ikke fullt ut den høyere, tragiske dimensjon som teksten legger opp til.

Adara: Da er vi altså allerede kommet til ettersmaken, eller mangelen derpå? Nå går du kanskje litt fort frem, slik du selv beskylder regien for. Jeg vil dvele litt mer ved skuespillet. Det du nevner om Goodys tolkning, er interessant. Hun har et stort register, skuespillerteknisk sett, som gir seg utslag i stemme, mimikk og kroppsbevegelser. Det er skarpt og effektivt, og står i sammenheng med teaterets illusoriske virkning; bare én gang kan jeg huske en vending tydelig foretatt for å veksle ryggspillet fra den ene tribune til den andre.

Henrik: Som sagt, fikk vi se ekstremt gode skuespillerprestasjoner. Men selv ikke den beste skuespiller kan skape teatermagi, dersom stykkets dypere mening går tapt i regien. Dette gjelder både Goodys gestaltning av Martha, og den til Trond Espen Seim av George. Selv om også Seim spiller underholdende – eller kanskje nettopp derfor –, får jeg ikke tak på hva George egentlig vil, og hvorfor han overhodet befinner seg i ekteskapet med Martha. På et tidspunkt sier han at Martha var hans store kjærlighet, men i likhet med karakteren Nick, virker dette ikke overbevisende på meg. Ufordringen med å fremstille George, er at det gjennom all kverulering, syrlighet og sarkasme, må skinne gjennom at han faktisk elsker Martha, eller i det minste har gjort det. Når Martha foreslår et sidesprang med Nick, fremgår det at George er opprørt, men allikevel ikke på en inderlig måte, som inviterer til medlidenhet. Det som kunne vært et viktig øyeblikk, forblir en ubenyttet sjanse.

Adara: Forestillingen er riktignok lang, på nesten tre timer, inkludert to pauser. Det spørs om man ikke allikevel skulle tilføyd et ekstra kvarter, for å skape pusterom mellom replikkene. Det øyeblikket du nevner, er et godt eksempel, og jeg kunne nevnt fler. Som publikum får vi ikke tilstrekkelig tid til å reflektere over skjebnene, eller la det danne seg en følelsesmessig katarsis i sjelen. Både tanke og følelse krever tid, men til dette ble regien for hektisk, kanskje nettopp for revyaktig. Jeg elsker riktignok revy, eller rettere sagt en god farse, men det finnes en tid for alt. Det er interessant at Den Nationale Scenes versjon, som jeg nevnte innledningsvis, fremkalte både mer gråt og latter i publikum. Under denne versjonen hørte vi latter, men ingen tårer.

Henrik: Nettopp – mer pusterom og stillhet ville nok skapt en større følelsesmessig resonans, og således både mer latter og gråt. Noe som imidlertid høstet rikelig med latter fra salen, var Maria Ómarsdóttir Austgulens fantastiske tolkning av karakteren Honey, som blir snydens på vertskapets konjakk. Det vi så her, var et skuespillermessig mesterstykke, uten noe aber. Utfordringen var å gestalte en vimsete og full ungjente, med hodet i skyene og nær ved å kollapse på badegulvet, uten å ty til klisjéer eller staffasje, hvilket Ómarsdóttir Austgulen gjorde til gangs. Henne vil vi gjerne se mer av.

John Emil Jørgensrud og Maria Ómarsdóttir Austgulen som Nick og Honey. Foto: Erika Hebbert

Adara: Også John Emil Jørgensrud leverer, med sin versjon av Honeys mann, den unge biologen Nick. Som nevnt, gjør Nick entré som en høflig og forsagt ung mann. Idet Martha og Georges skrekkabinett av ekteskapelige intriger åpnes på gløtt, gjør George først tegn til å gå, men noe holder ham igjen. Det er noe som skurrer i relasjonen mellom ham og Honey, der han stadig forsøker å overdøve og sensurere sin kone. George lurer tidsnok ut av ham at ekteskapet ble inngått på falske premisser, nemlig at Honey angivelig var gravid på tidspunktet. At Honey hadde arvet en anseelig formue, skadet nok heller ikke. Og når Nick øyner muligheten til å ligge med Martha, som er rektorens datter, er det igjen hans ambisjoner som tar overhånd. Jørgensrud, som har frontet blackmetalbandet Inferna, tilfører denne karakteren nettopp en ulmende, infernalsk kvalitet.

Henrik: I det hele tatt fremstår ekteparet Nick og Honey, i Jørgensrud og Ómarsdóttir Austgulens skikkelser, med et mer realistisk tilsnitt, som lar oss forstå hvorfor karakterene er havnet der de er. Dette skulle vi gjerne sett også hos Martha og George; vi forstår ikke deres beveggrunner, og derfor, dypest sett, hvorfor de lider. Og det er nettopp denne lidelsen, avfødt av kjærligheten mellom de to, som utgjør stykkets dramaturgiske bærebjelke.

Adara: Idet de siste replikker faller, har man kommet til bunns i elendigheten og brennevinsflaskene. Enden på visen er ikke lykkelig for noen av de fire, men kanskje, nå som livsløgnen omsider er blottstilt, er det håp for George og Martha. De står alene igjen, i stillhet. Dette latente håpet, som teksten forsiktig antyder, kunne vært interessant å se utforsket mer i en oppsetning. Det er i så måte ikke de store regigrepene som skal til. Morgentimene nærmer seg. En solstråle faller ned på scenen, og fuglekvitter høres fra hagen. En slik vending på tragedien ville brutt med sjangeren. Men lever vi ikke nettopp i sjangeroverskridelsens tid?

Henrik: Denne sesongen har vært preget av gode teateropplevelser, og et klassisk repertoar. Selv om vi ikke gråt under denne oppsetningen, noe Albees hjerteskjærende karakterskildringer inviterer til, var dette allikevel ingen teateropplevelse uten behagelig ettersmak. Jeg blir gående og tenke på Martha og George, Nick og Honey, og hvorfor ting har blitt som de har blitt mellom dem. Det er riktignok mer å hente i Albees opprinnelige tekst, særlig hva gjelder Martha og Georges kjærlighet til hverandre. Denne oppsetningen er påfallende aseksuell, og jeg ser ingen romantisk gnist mellom partene, hvilket kunne skapt katarsis. Men alt tatt i betraktning, er dette en oppsetning å anbefale.

Adara: På det varmeste! Dette er et intimt scenerom, og det som utspiller seg der, er intenst og intimiderende. Inntrykkene fra denne oppsetningen vil dvele i publikums bevissthet, og for min del har den kontemplative ettersmaken overgått det feststemte førsteinntrykket. Dette er severdig, enten du vil underholdes eller ha noe å filosofere over. Men vær forsiktig idet du entrer teateret: Svingdørene på Kanonhallen kjenner ingen nåde, og kan smadre en intetanende teatergjenger. Vær, på det meste, en tilskuer til dette, ikke et offer.

Kom mai, du skjønne hamskiftets måned. Regnskapet er levert, det er fatølvær, høysesong for pollenallergi, ...
Løvet faller og de nakne grener avslører at vi allerede er godt inne i høsten. ...
Den 12. mars lanserer to av Sivilisasjonens redaksjonsmedlemmer, Adara Ryüm og Henrik Høeg, en ny ...