Kapittel 23: En annerledes julefeiring

– Mor? 

Moren hadde satt ved siden av Nannas døde kropp i sengen, med et tårefyllt ansikt nedgravet i hendene. Edvarda hadde også listet seg inn og satt seg ved siden av henne. De to feminine skapningene holdt amorøst rundt hverandre, som i et Carrière-maleri. Esben reiste seg opp og gikk tvers over gulvet to ganger mens han grunnet over den foreliggende situasjonen. I sitt hjerte visste han at i dette øyeblikk var julegleden spredd over hele nabolaget. Han visste at de andre familiene satt rundt et gedigent festbord med ribbe og sosisser – at ungene fløy rundt og ristet på gavene under treet. Lengselsfull gråt kunne ikke bli funnet noe annet sted enn i hjemmet til familien Skrunde. Var det slik Nanna ville ha ønsket det?

Esben så på Nannas salige ansikt, og mintes hennes store misjon i livet: å skape samhold. 

– Kjære familie … begynte han. 

Esben sto rett opp og ned med haken til værs og med lukkede øyne. Hele posituren vitnet om et forsøk på å holde en skjebnesvanger tale. Mor og datter tittet forsiktig opp på den unge forkynner med skjelvende øyne. 

– Jeg vet at jeg lenge har vist en dårlig karakter overfor familien. Og jeg vet at jeg ikke alltid har vært til å stole på, sa han betroende. – Men hvis det er én ting jeg vet helt sikkert, så er det at Nannas eneste ønske ville vært at vi feiret denne kjærlighetsfylte dag med glede, og omsorg, til tross for alt som har skjedd. 

Den sørgmodige Edvarda gjorde sine øyelokk like tunge som sneen som hadde lagt seg på taket der ute. Deretter strøk hun kinnet til sin farmor ømt, og gløttet bort på sin mor med et spørrende blikk. Mor nikket i fortrolighet. 

– Kanskje du har rett, min sønn, sa moren med en dirrende klang i stemmen. 

– JA, ropte Esben av full hals, før noen av dem rakk å si noe mer.

– Edvarda! Gå ned på kjøkkenet og lag de deilige medisterkakene du alltid mestrer så godt. Jeg kan hjelpe deg! Og mor, dekk på bordet med den nydelige juleduken vi alltid bruker, den Nanna hadde brodert og gitt deg i julegave den gangen. 

Moren så opp på sin sønn med forskrekkede øyne. 

– Esben, hva … hva har gått av deg? Mener du virkelig dette?

– Men hva skal vi gjøre med Nanna da?, spurte Edvarda forvirret. – Vi hadde tenkt å ringe ambulansen hvert øyeblikk.

– Vent med det, svarte Esben.

Han stoppet opp et øyeblikk og knyttet brynene sammen. Så slo han armene opp som en ørn og gliste fra øre til øre.

– Jeg har det! Vi flytter juleselskapet opp hit! 

Edvardas ansikt gikk fra begeistret til sjokkrammet i en tidsramme på mindre enn to sekunder. Hun reiste seg bestemt opp og så sin bror dypt inn i øynene. 

– Esben. Har du gått fra vettet?

– Nei, ropte han ut. – Det er dette Nanna vil – at vi ikke skal sørge over hennes avreise, men hylle hennes eksistens! 

Mor reiste seg i iver, tok forkledet på, gikk bort til sin sønn og klemte hans kinn hardt og godt. Deretter ga hun han så mange kyss at stakkars Esben måtte tørke seg med skjorteermen for å få ansiktet tørt igjen. På vei ned trappen ropte hun til Edvarda om at hun skulle sette på ovnen slik at medisterkakene kunne stekes. 

Etter en drøy time var alt klart. Det runde bordet som tilhørte spisestuen, var blitt flyttet opp til Nannas værelse, og den røde duken var også på plass. Før middagen ble fortært, sto alle tre i døråpningen og iakttok bordsettingen med glans i øynene; lysene fra kandelabrene brant i måneskinn, forskjellig type julemat var servert i tolv forskjellige type asjetter, og ribben sto sprø og klar på et sølvfat. Hedersgjesten, Nanna, var blitt satt opp i sengen og pyntet med glitter, slik at også hun kunne feire jul en siste gang. 

Mens de spiste, mimret mor tilbake til gamle skrønehistorier fra da Esben og Edvarda hadde vært barn. Historier om hvordan Nanna hadde gitt dem sjokolade utenom lørdager, som hadde gjort slik at de fikk så mye energi at de ble sittende oppe hele natten. Historier om faren som hadde bygget trehytte til dem i skogen, og hvordan hytten en vinter var blitt okkupert av en grevlingfamilie. De visste at Nanna var død, men alle som én følte de at hun satt der med dem denne julaften. Esben fortalte om sin reise ut i villskapen og hvordan han var kommet tilbake – det var en historie med anger og kjærlighet. Han fortalte om da han fant ut at faren hadde reddet Monas familie. Moren gråt da Esben nevnte de hvite rosene. Men det var tårer av glede og kjærlighet. Det visste de alle. 

Brått ble det ringt på døren, og Esben ble avbrutt i sin ømtålelige saga. Hvem kunne det være? Edvarda meldte seg frivillig til å åpne opp for den fremmede, og satte dermed på sprang ned trappen. Ovenfra kunne Esben høre dempede gjenklang fra ordvekslingen. Stemmen fra gjesten var myk og feminin – en han garantert hadde hørt før. 

Minutter etter kom Edvarda inn døren sammen med en kvinne. Der var som Esben gjettet. Den fremmede var Mona. 

– Hallo, stotret den lille frem. 

Ansiktet hennes flommet helt opp av en rykende rødme da hennes øyne møtte Esbens. Men det gjorde visst ingenting, for mottageren var like oppskaket, om ikke mer. 

– Så godt å se deg, Mona, sa Esben og sprang opp. 

– Mona sa hun kjente deg Esben, og at hun hadde noe å fortelle, sa Edvarda, og smilte lurt til sin bror. 

Mor skjønte det kryptiske tegnet, og ba Mona om å finne seg en plass rundt bordet. Mona adlydet, og satt seg rett ved siden av Esben. Under bordet, ga hun ham en liten lapp. Med trampende hjerte, tok han imot lappen og leste: 

Det har seg slik at jeg har forelsket meg i en venn, 

Men jeg vet ikke om han er det tilbake. 

Esben ble varm og myk innvendig. Han trykket hennes hånd innstendig og hvisket i hennes øre: «Det vet du at jeg er. For alltid.» 

Men hvordan i all verden hadde Mona funnet frem til hjemmet deres, ville Esben vite. Hun fortalte at den gamle, krokete mannen de hadde møtt ved søppelbøtten hadde insistert på at hun måtte følge ham, helt til de hadde endt opp utenfor døren deres. Da de to var kommet frem, hadde den gamle forduftet som dugg for solen. Esben smilte da han tenkte på Harry, og tenkte at han aldri ville forundre seg over hva slags menneske denne knoken var.

Mens middagen fortsatte sin gang, skortet Esben til stadighet bort på Nanna, som – naturlig nok – satt helt urørlig i sengen, kald og livløs som hun var. Det glitret av henne. Og selv om han visste at det var umulig, kunne likevel Esben synes å skimte et smil på Nannas ansikt.

Da kaffen og desserten omsider ble servert, glapp Esben taket i Monas hånd og sa han trengte litt luft. Han gikk så bort til balkongdøren, åpnet den og trakk den kjølige desembervinden godt inn i lungene. Ute lå sneen tett i tett. Blåskimmeret fra himmelen hadde lagt seg mykt oppå kloden, slik at sammensmeltningen mellom himmel og jord dannet en harmonisk fiolettfarve, og Esben kunne ikke gjøre annet enn å le hjertelig. For en deilig kveld, og for et deilig liv, tenkte han der han sto. 

Plutselig hørte han en dobbel latter, som fra et ekko. Han måtte klø seg i øret, i tro om at han hadde hørt feil. Men så – ute i snefoggen kunne han skimte en kontur av en liten, skrøpelig mann som sto langt borte og vinket til ham. Han kvesset sine øyne og myste. Det var Harry! Hvis noen hadde vært ute den julaften og sett Harry stå der og le, ville de vært vitne til at den gamles ansikt oste av tilfredshet. Det var den type tilfredshet man får først etter å ha gjort ens jobb. Esben gliste av glede og vinket tilbake.

Skuet av den gamle vekket ikke bare glede i Esbens sinn. Han tok seg til lommen og kom plutselig på brevet fra Nanna. Han hadde glemt å lese det! Esben styrtet tilbake inn til familien.