Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 24: Brevet

Publisert 24. desember 2020 av

Kapittel 24: Brevet

Konvolutten var krøllet da Esben tok den ut av lommen, etter alt den hadde vært gjennom. Han tittet bort på den døde Nanna som satt oppreist i sengen ved siden av, omringet av lys og kjærlighet, og mintes hvor full av liv hun var da han ble overrakt brevet. Esben fikk bilder i sitt indre av hvordan han hver jul pleide å lese opp Nannas brev alene hver jul, for å få fred til kontemplasjon. Nå skulle han for første gang ha tilhørere. Mon tro om også Nanna hadde tatt seg en pause fra himmelens julefeiring for å overvære høytopplesningen, for det var vitterlig et opphøyet øyeblikk. Konvolutten ble andektig åpnet. Ikke et øye var tørt da Edvarda, Mona og moren i respektfull stillhet satt og lyttet til Esbens opplesning av det brev som avrundet familien Skrundes jul:

Kjære skatt,

Som barn gleder man seg over julen og alle dets mirakler. Hvis man som gammel er velsignet med den evne å glede seg over og ta del i de unges julestemning, har man oppnådd en bragd. For meg var det en spesiell hendelse som lærte meg denne innsikten. Innsikten om julens budskap kom ikke fra noen forkynnende prest eller noen formanende, hellig tekst. Den kom fra et helt vanlig menneske, som utviste en høyst uvanlig godhet. Fortellingen jeg nå skal dele med deg, kan høres ut som et eventyr, men var noe som hendte meg i mine yngre dager. 

Da jeg gikk gravid med din far, var det vanskelige tider i landet. Det var så vidt vi hadde til mat på bordet, for åkrene lå øde og folket i bygden der jeg vokste opp var preget av nød. Det sies at nød lærer naken kvinne å spinne. Men du skal vite at nød også lærer folk å hate sin neste. Du har aldri møtt din farfar, Esben, og det var fordi han forlot meg før din far ble født. På den tiden lå det mye skam i det å skulle føde et såkalt «uekte» barn. I mine øyne finnes det ikke noe mer syndefullt enn å kalle et barn «uekte». Et barn er alltid et mirakel, og Olav var og ble mitt livs mirakel. Men det godtok ikke de rettroende i samfunnet. 

De samme menneskene som jeg hadde vokst opp med, stod plutselig med Boken i hånden og forbannet meg og mitt kommende barn. Argumentene deres var rasjonelle og skremmende. Konklusjonen deres var at jeg skulle kastet ut fra leiligheten for ikke å forderve resten av samfunnet. Utkastelsen skulle finne sted lille julaften, for de så ingen grunn til å vise barmhjertighet med meg selv i julen. I deres øyne gjorde de den riktige handling, for det stemte overens med deres egen ideologi. 

De finere fruer og herrer som stod bak initiativet, hadde prester og embedsmenn med seg på laget. Politi og borgermester vendte beleilig ansiktet bort for å slippe unødvendig strev i julen. Da mobben var ankommet min dør, der jeg satt stor og alene med snippsekken pakket, hørte jeg til min overraskelse et stort ståhei utenfor. Én ung mann i bygden var kommet meg til forsvar. Han blokkerte min dør med hele sin kropp og hindret folkemengden å jage meg ut. Det var bygdens original – en mann ved navn Harry, som hadde mistet taleevnen. Jeg kjente ikke mannen, men visste godt hvem han var. Hans sinn var som et barns, og han ble ofte ertet og plaget av bygdefolket, men jeg viste ham alltid godhet og småpratet gjerne til ham selv om jeg visste at jeg ikke fikk noe svar. Dette store barnet, kunne vitterlig bite fra seg, for han reddet meg denne dagen. Mobben slo ham, og stakk ham i det ene øyet med en høygaffel, men mannen gav seg ikke. Til slutt forsvant folkemengden og lot meg få være i fred ut julen. 

Min merkelige redningsmann bad jeg inn, og vi to feiret en jul som aldri kan glemmes. Aldri har jeg ledd så kjærlig og aldri har jeg følt på noe så utilsmusset. Hans barnlige sinn var uten fordommer, og hans latter var alltid uten hån. Jeg pleiet hans skadede øye, og vi knyttet et evig. Julebordet jeg kunne by på var fattigslig, men for ham var det et eventyr og det glirtret i hans friske øye.

På nyåret flyttet jeg bort fra der jeg var uvelkommen, og endte opp i byen vi nå bor i. Hva som hendte med min redningsmann vet jeg ikke, men minnet om det store barnet, som trosset samfunnets dogmer og så meg for det jeg var – et menneske som alle andre – har jeg alltid båret med meg i mitt hjerte. Hver jul dukker minnet opp ekstra tydelig i mitt indre, og fyller meg med en ubeskrivelig varme. 

Julen er meg en så kjær tid fordi jeg ser hvordan mange mennesker tør å åpne opp sitt sinn for barnlige gleder, hygge og kjærlighet til hverandre. De samme menneskene som til vanlig er tørre og grå, våger plutselig å pynte med småfigurer, gråte over filmer eller eventyr eller glede seg over presenter. De minner meg om det store barnet som reddet meg, reddet julen og reddet oss.

Det har alltid vært mitt ønske at du skulle kunne møte denne besynderlige mannen, men det har aldri lykkedes meg å spore ham opp. Derfor forteller jeg deg heller min historie, slik at også du kan se hva jeg så den gang – at de største bragder kommer sjelden fra de såkalt rettroende eller fra det skrevne ord, men snarere fra enkeltmenneskers handlinger. Én medmenneskelig gest, selv fra et barn, kan endre verden.

Kjærlig julehilsen,

Din Nanna

Kapittel 2: Hedersgjesten Da Esben var i ferd med å åpne opp døren til sitt eget hjem, ble han med ...
Natt til selveste allehelgensaften ble det kjent at det storslåtte Shuri-slottet i Japan brant ned. Det er ikke første gang. ...
Skulptørens lykke kommer av den mentale kampen det er å oppnå et resultat man ikke trodde var mulig, ifølge skulptør ...