Vår samtid dyrker stadig viktigheten av å ikke ta på «en maske», men tenker sjeldent over denne maskens egentlige funksjon. Vi reagerer med mistro når noen er forfengelige, men hva er forfengelighetens alternativ? Hva er i det hele tatt forfengelighet? – En vakker holdning, vil jeg hevde, og den egenskap som fremtvinger skaperevnen og det etiske i oss. Det er til syvende og sist andre mennesker som har det siste ordet når det kommer til å bedømme hvem vi er. Dette blir ofte glemt, der manglende bevissthet, hva angår ansvaret som kommer med å være det den andre ser på deg som, råder. «Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen», skriver Forkynneren. Det er derfor en tid til å se nærmere på forfengelighet og hva denne holdningen innebærer.
Vær-deg-selv-politiet
Forfengelighet er et negativt ladet begrep som beskriver et overdrevent søkelys på det ytre. Ord som «falsk», «jålete», «kjødelig» og «pretensiøs» henger sammen med dette begrepet. Det er ikke tilfeldig at begrepet for det såkalte «opplyste» og «dydige» mennesket gjerne bærer på et negativt preg. Vi kunnskapssøkende vesener skal nemlig ta vår essensielle, vår tenkende, evne i bruk, fremfor å fokusere på det ytre og forfengelige. – Det sa Aristoteles!
Er ikke samtidens oppfordring til å «være deg selv», «være autentisk» og «være fri», noe som danner en selvbevissthet i oss, en politikonstabel, som stadig sjekker innom og ser om vi faktisk mener å leve det livet vi har valgt, om vi er forfengelige eller ei? Lurer ikke de fleste av oss på om vi er «ekte», om vi er vårt «egentlige selv»?
Denne holdningen synes å være spesielt til stede i samfunnets generelle mistro til forfengelig aktivitet; til å kle seg litt ekstra pent, være pretensiøs og rett og slett prøve for hardt. Med å «prøve for hardt» menes ikke å arbeide som en webersk-protestantisk tysk håndverker fra det 17. århundret, men heller å fokusere litt for mye på hvordan man ter seg og på ytre ting (klær, holdning, materielle goder, innslag i samtaler etc.). Når den gemene hop observerer forfengelige mennesker, oppstår det en mistro, der man ikke tror at de forfengelige menneskene er «ekte», men «falske». – «Disse forfengelige er ute etter å lure andre til å tro at de er noe de slettes ikke er».
Parallelt med dette tenker menneskene som dømmer de forfengelige at de selv ikke er falske, men snarere seg selv. Å være «seg selv» er å være ekte, mens å fokusere på hva andre tenker om seg, er «falskt».
Man er slik man fremtrer
Problemstillingen som da står gjeldende, er: Når jeg uttrykker meg på en bestemt måte, vil dette uttrykket være et bidrag for hvem jeg faktisk er? Har forfengelige og pretensiøse individer et indre de ikke viser til verden grunnet sitt søkelys på hvordan andre mennesker ser på dem? Er det for eksempel en forskjell mellom noen som later som om de er kultiverte ved å oppføre seg kultiverte, og mennesker som «virkelig» er kultiverte?
Forholdet mellom hvordan man fremtrer og hvordan man i virkeligheten er har sin parallell i en diskusjon som omtrent er like gammel som filosofien selv: Forholdet mellom det man kan kalle «skinnkunnskap» og «essensiell kunnskap».
Den førstnevntes forkjempere mener at sannheten ved en ting har sitt utspring i hvordan den fremtrer. Det vil si, at man bestemmer en tings essens etter å ha erfart hvordan noe bestemt fremtrer (man bestemmer at en person er dyktig i sitt arbeid i kraft av at han viser seg å være dyktig i arbeidet, og at noen har god smak i kraft av hvordan deres smakspreferanser kommer til uttrykk; et cetera). Nevneverdige filosofer i dette tilfellet er blant annet Nietzsche og Spinoza. I relasjon til begge filosofene er det en norm å misforstå maktbegrepet deres – Nietzsche og begrepet om «viljen til makt» samt Spinoza og «essens er makt». Hva vil makt si her, hvis det ikke handler om å dominere mennesker? – Svar: Å være klar over sin forfengelighet, over at man kun er hvordan man fremtrer og ikke noe forut dette.
– Mennesket er intet annet enn sin gjerning
Den tydeligste filosofen som kommer til uttrykk angående forfengeligheten er Sartre. Sartres eksistensialisme står i sterk opposisjon til troen om at mennesket er noe iboende og fornekter tanken om noen som helst form for menneskenatur. «Mennesket er intet annet enn sin gjerning, det eksisterer bare i den utstrekning det virkeliggjør seg selv, det er altså intet annet enn summen av sine handlinger, intet annet enn sitt liv.». – Og ettersom andres anerkjennelse er et krav for at handlingene jeg utfører legitimeres som mine, er den forfengeliges logikk – å handle i kraft av anerkjennelsen man krever av andre – tiltrekkende.
Så, kan det da sies at hvordan jeg fremtrer i all min forfengelighet er hvordan jeg i realiteten er? – Ja, og man er heller ikke noe mer enn dette. Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan er kjent for å ha vært utrolig forfengelig i forelesningene han holdt, og et spørsmål som ofte ble stilt angående adferden hans, var om han virkelig var slik som han oppførte seg, ettersom oppførselen hans var altfor latterlig, overflødig og eksentrisk til å være et uttrykk for hans virkelige person (det er bare å søke opp en video for å se dette eksemplifisert). Man har i senere tid, beretter Žižek, funnet ut at Lacan virkelig oppførte seg slik i den private sfæren av hans liv. Den forfengelige Lacan var i så måte den virkelige Lacan, intet mer eller mindre.
På hegeliansk heter det at vesenets essens kommer til uttrykk i skinnet (appearance, Schein), og at skinnet derfor er vesenets sannhet. På norsk kan man si at Lacans adferd er et uttrykk for den faktiske Lacan, likesom den forfengelige personens adferd er et uttrykk for personen selv. Så når noen later som om de er smartere enn de er, har bedre smak enn de har, kler seg bedre enn de egentlig gjør, bør dette ikke forstås som falsk aktivitet, men som et virkelig uttrykk for deres person. Videre: Hvis en person plutselig endrer en adferd som han egentlig ikke representerer, er det en måte dette mennesket skaper seg selv på.
Forfengelig aktivitet er en måte å skape seg selv på
Tanken om at det finnes et indre forut skinnet (merk tvetydigheten på norsk), er at man da pålegger mennesket en annen verdi enn den det forfekter. Sagt på en annen måte, utarter en slik holdning seg i form av å hele tiden forvente en «virkelig» person bak masken personen er kledd i. Men siden hvordan noe fremtrer har sisteordet i vår bedømmelse av objektet, er essens alltid noe som bestemmes i ettertid, i retrospekt («han var tross alt kultivert!»). Eller som Žižek skriver, «skinn er ingenting i seg selv; det er bare en illusorisk væren, men denne illusoriske væren er det eneste som bestemmer essensen […]». Sagt på en enklere måte, må noe tre frem og vise seg i all sin forfengelighet, før vi kan si at den-og-den måten å fremtre på var noe iboende ved det objektet/personen.
Hvis man tenker seg at ens essens bestemmes etter fremtredelsen, vil jeg foreslå at forfengelig aktivitet er en måte å skape seg selv på. Et grunnpremiss for de forfengelige, og i Heideggers ord, er at alle er alle andre og ingen er seg selv. Vi er avhengige av en gjensidig anerkjennelse for å kunne sies å være noen som helst, og vi må stadig skape oss selv i kraft av hvordan vi fremtrer i andres øyne. Hvordan vi kan velge å fremtre er ikke en utelukkende kynisk lek, men noe som krever en dedikert skaperevne. Medmennesker bestemmer hele tiden hvem vi er med utgangspunkt i hvordan vi fremtrer, og vi skaper oss selv ved å dedikere oss til å forme det mennesket som fremtrer. Denne formasjonen kommer til uttrykk i det forfengelige.
Går vi tilbake til Spinoza, hevder Gilles Deleuze (i seminarene 1980-81) noe av det samme i relasjon til det nevnte utsagnet i Etikk (1677), «at den makt eller streben hvorved den søker å forbli sin væren, er ikke noe annet enn dens gitte eller faktiske vesen.». Hva noe ter seg, fremtrer – ja, viser seg – som, er hva noe er. Mennesker bedømmer hverandre ut ifra hvordan de fremtrer for hverandre, slik at man til syvende og sist kun er det fremtredende eller tilsynelatende mennesket – den masken man har på seg. Du er din egen maske, og intet mer eller mindre.
Vi er alle skapere av vårt eget selv
Så hva priser jeg, når jeg priser forfengeligheten? Jeg priser menneskets evige potensiale til å skape seg selv, til å være sitt eget skaperverk. I møte med samfunnets evig dømmende blikk, som bestemmer hvem vi er som mennesker, er det ikke en kapitulasjon og avmakt som nødvendigvis følger, men muligheten til å skape seg selv. Så: Man er et ordentlig menneske ved å oppføre seg ordentlig, kle seg ordentlig og ha en aura av ordentlighet; man er en smart person ved å oppføre seg smart, si smarte ting og være en som graver etter kunnskap; et cetera. Man kan derimot ikke jukse og si at «til tross for at jeg ikke tar evnene mine i bruk, så er jeg fremdeles en smart person», som er like latterlig å hevde som at «man vet alt» men ikke er i stand til å uttrykke «altet». – Hykler!
Nei, det forfengelige individ bør, heller enn å tilskrives mistro, tilskrives et etisk tilvære. For hva er etikk annet enn å stadig tenke over hvilket menneske man representerer i kraft av sine handlinger og adferdsmønstre? Den forfengelige er et menneske som er fullt klar over ansvaret som kommer med å bli anerkjent av andre og handler på basis av dette. Prosjektet er både kreativt og etisk; det handler både om å være idealet man setter seg fore samt hvordan dette idealet skal komme til uttrykk i form av å bli anerkjent.
Begrepet om den Andre hos den fransk-jødiske filosofen Emmanuel Levinas fanger opp essensen av hva en etisk tilværelse innebærer. Den Andre for Levinas peker mot kjernen av hva som gjør mennesket etisk, der denne kjernen er evnen til å innta rollen av å bli observert. Å bli observert gjør oss visse over adferden vår, og ved denne adferden er vi et eller annet menneske. Tenk på det! – Hva er skjønnere enn et menneske som regulerer sin adferd i møte med sin forelskede eller et menneske det ser opp til? En slik holdning bør vi alle innta, for slik å ikke glemme at vi er skapere, der skaperverket hele tiden er vårt eget selv.
