Bjørneboes Blåmann er en skjult perle innen norsk litteratur

Publisert 1. oktober 2019 av

Med sin overbevisende psykologiske dybde – tynget av vemod, men også oppløftet av håp – kan Jens Bjørneboes roman Blåmann hjelpe den unge leser til å finne sin vei i livet.

Blåmann handler om Sem, som kalles «Blåmann» fordi han ble malt blå på ryggen av klassekameratene sine. Han mister sin far tidlig i livet og vokser opp med sin mor og to tanter. Det er ikke et hyggelig hjem. Sem føler seg kvalt, men han er stille og tier – helt til han en dag får nok. Da brøler Sem at han skal bli kunstner. Og tantene ser raskt at det ikke nytter å stoppe ham. Kanskje er han stille, men Sem har en løves vilje. Han begynner sine malerstudier hos Laurin som er en kunstner i byen. 

– Romanen Blåmann fortjener å huskes som en av Bjørneboes viktige verker, for den er så god at den faktisk kan endre liv, skriver Julie Eugenie Tennes. Foto: Privat.

En kunstnertilværelse

Det første Laurin gjør er å fortelle Sem om paletten:«Det er instrumentet ditt! Kjenn på det! Kjenn hvor godt det er å holde!» Videre forteller han: «Det er palettkniven: Den bruker du til å skrape paletten med, eller rense den med når du har malt, eller til å male med, til å legge farve på lerretet med, hvis du vil ha det pastost!», og videre «Nu står du med instrumentet ditt! Det er det samme som violinen for musikeren; det er stradivarius! Forstår du det!». 

Laurin forteller også om fargene Sem skal ha på paletten sin, han kaller det å «stemme instrumentet». 

Laurin begynner med spektralfargene. De skal legges fra venstre på paletten: sitrongult, orange, zinoberrødt, kadmiumgult, purpurrødt, krapplakk, ultramarin, koboltblått, prøysiskblått, smaragdgrønt, elfenbensort og zinkhvitt. 

Så kommer jordfargene: gulloker, lys oker, mørk oker, brent umbra, terra di Siena (rødbrun jord fra Siena), grønn jord og engelsk rødt. «Nu er instrumentet ditt stemt» forteller Laurin.

I disse tidlige årene av sitt liv knytter Sem også et sterkt vennskap med en annen ung billedhugger som skal bli hans livslange venn, Severin. De to vennene kommer inn på Kunstakademiet i Oslo, og ting går som de går. Vennene drikker mye og det er et hardt liv de lever sammen i kunstnermiljøet.

Jens Bjørneboe som lærer ved Steinerskolen. Foto: Oslo Museum.

I hele boken følger vi Sems følelsesliv, alt virker meningsløst, alt er vanskelig. Det er ingen kunstoppdrag, ingen penger. Han får barn med sin unge kjæreste og det hele kan virke så tungt. Men Sem gir ikke opp og beholder pågangsmotet. 

Kan endre liv

Som 17 år gammel ung pike ble jeg anbefalt å lese «Blåmann», og dette er jeg takknemlig for den dag i dag. Det var takket være denne boken at jeg bestemte meg for å bli kunstner.

Bokens magi er et syn på menneskets indre som Bjørneboe på mesterlig vis klarer å sette ord på. Bjørneboe skriver: «Han savnet noe som han visste var. Han lengtet efter noe som lå langt, langt borte, skjult bak alle andre ting, noe som han aldri hadde hørt om, men som han visste måtte være til».

Blåmann er mindre samfunnskritisk og politisk enn Bjørneboes senere romaner; den handler om menneskesinnet. Politikk og samfunn endrer seg, mens mennesket forblir – i hvert fall i fra vårt eget perspektiv – stort sett det samme. Samfunnskritikk vekker engasjement i samtiden, men står seg sjelden særlig godt.

Romanen Blåmann fortjener å huskes som en av Bjørneboes viktige verker, for den er så god at den faktisk kan endre liv. 

Del og lik
Ayn Rands feilslåtte syn på
Et av Ayn Rands hovedverk, Kildens utspring (1943), er viet
Ayn Rand om kunst og
I Bork S. Nerdrums interessante artikkel om Ayn Rands kunst-
Fiennes’ Onegin (1999) overgår Pusjkins
For akkurat tyve år siden gikk det et nokså underkjent