Massemediene feirer meritokratiets forfall

Publisert 12. april 2022 av

Det sies at det store med renessansen var at man for første gang siden antikken vurderte mennesker på grunnlag av deres egenskaper og dette alene. Dette er eksemplifisert i forholdet medicéerne hadde til maleren Filippo Lippi, beskrevet i Vasaris verk Livet til de mest utmerkede malere, skulptører og arkitekter. Med bred enighet om at en god kristen ikke lever et promiskuøst liv, kunne det bli et problem at gutten som var oppvokst i kloster hadde slik appetitt på blomstrende ungmøyer. Dette ble imidlertid ikke et problem, grunnet hans utmerkede egenskaper som maler og menneskeskildrer.

Igjennom historien er det utallige eksempler på at dyktighet på et fagfelt ikke går hånd i hånd med det som oppfattes som alminnelig god oppførsel. Winston Churchills drikkevaner var mildt sagt på kanten, Wolfgang Amadeus Mozart var en festløve, og John F. Kennedy var en «kvinnesluker». Problemet med den mørke middelalderen, som lå som et slamteppe over Europa i nesten tusen år, er at det i de store metropolene ble viktigere å utvise fromhet enn å gjøre et godt arbeid.

I vår tid har selvsagt kristendommen mistet all potens, men til gjengjeld har nye ideologier fått fotfeste og atter forstyrret våre sinn. Misforstå meg ikke; grunntanken bak enhver ideologi er fornuftig. Kvinner bør få lik lønn for likt arbeid, samt behandles med respekt og få slippe uønsket seksuell oppmerksomhet. Men man må ikke glemme at grunntankene i kristendommen var godartede før fanatismen tok overhånd. 

Sirkuset rund Odd Roger Enoksens sorti som landets forsvarsminister er kanskje den skammeligste hendelse i moderne norsk historie. Man blottlegger en manns privatliv for allmennheten og enhver dialog omkring hans faktiske egenskaper som forsvarsminister er ikke-eksisterende. I søken efter ny statsråd er man på utkikk efter en med et rent seksuelt rulleblad. Det kan virke som befolkningen har blitt lamslått. Hvorfor uteblir den allmenne fordømmelsen av denne sakshåndteringen — er det fordi deres eget rulleblad er skittent?

Hvis noen lurer på hvordan et samfunn forfaller, ser det akkurat slik ut. Man setter umenneskelige standarder for god oppførsel, peker seg ut en syndebukk, og ingen tør å kny. De uoppnåelige standardene er selvsagt kun rettet mot en viss gruppe; i dette tilfellet hvite, middelaldrende menn. I sann marxistisk ånd mener man at i en relasjon mellom en eldre mann og en yngre kvinne, så er det alltid den første som har overtaket fordi han i kraft av sin gruppeidentitet har større makt. Den fornærmede kvinnen tar ikke ansvar for egen skam, narrativet er at Enoksen har «forhekset» henne. Ser man denne saken ovenfra, uten bruk av adjektiver, vil man få seg et sjokk. Kvinnen han var sammen med var myndig, intet ulovlig har funnet sted. Om den nye presedensen er å avskjedige alle heterofile menn, ser fremtiden dyster ut.

Vi må regne med at Enoksen fratrådte i frivillighet fra sin stilling under trusselen om at hele hans politiske fremtid ellers ville blitt lagt i grus. Han skulle aldri ha fratrådt. Dessverre var ikke Enoksen modig nok til å bli martyren vi sårt trenger. Sannsynligvis er han en del av problemet, for hvis han forlater et så viktig embete uten videre, har han egentlig interessen og dygden som posten fortjener?

Vi befinner oss i en meget alvorlig situasjon. Staten velger statsråder basert på kjønn og fromhet. Mediene feirer forfallet. Befolkningen, i frykt for represalier, er tause.

Hvem gjør i dag bot ved å krype på sine knær opp mot alteret? Hvem ...
I Munch museets siste utstilling på Tøyen «Alt det vi eier» blir vi særlig grepet ...
Byen Aabenraa, helt syd i Danmark, har de siste årene gjennomgått det som kan kalles ...