Hvem var egentlig John William Polidori?

Publisert 13. januar 2020 av

John William Polidori er et navn som er kjent for de færreste, til tross for at han skrev et verk som ble forløperen til en av de viktigste bøkene fra det nittende århundre. For å få svar på hva som skjedde med hans litterære omdømme, må man tilbake til en okkult sommernatt i for godt over 200 år siden.

Skrivekonkurransen

Året er 1816. Det er juni måned, skjønt ute hersker et stormfullt vær. Inne i Villa Diodati ved Genèvesjøen i Sveits befinner det seg fire poeter – venner som alle har flokket seg rundt peisen grunnet fortæret nattesøvn. Som talsmenn for romantikken har de begripeligvis drukket opp alt brennevinet fra tidligere aftener, og lurer fælt på hva de skal foreta seg i sobre timer. 

De fire var forfatterinnen, Mary Shelley, hennes daværende elsker og kommende ektemann, Percy Bysshe Shelley, dikteren Lord Byron, og hans personlige lege, John William Polidori. 

Mens lynet slo ned på takrennen og levende lys skalv i natten, overveide de åndelige gåter, og ble til slutt enige om å arrangere en skrivekonkurranse: Hver og én skulle forfatte en skrekkhistorie. Måtte den beste vinne! 

Senere har dette blitt verdens viktigste konkurranse innenfor genren «fantastisk litteratur». Store verker med revolusjonære ideer ble som vekket opp fra graven som et resultat av denne ene aftenen på Byrons slott: Shelley illustrerte idéen til den senere debutromanen Frankenstein, Percy begynte på Et fragment av en spøkelsesfortelling og Polidori skrev sitt aller første verk, Vampyren – en bok som visstnok skal ha vært en tydelig forløper til Bram Stokers Dracula (1807). 

Men hva skjedde med John William Polidoris litterære omdømme? Hvorfor ble hans navn glemt i bruddstykker av historien? 

Ironisk nok finnes det legitime kilder som viser til at Polidoris nemesis kan ha vært hans egen Herre og arbeidsgiver, Lord Byron, som også sies å ha vært forfatterens inspirasjon til den blodtørstige Vampyren. Kan Polidori – som Frankenstein – ha vært far til skapelsen av sitt eget monster? 

– Året er 1816. Inne i Villa Diodati ved Genèvesjøen i Sveits befinner det seg fire poeter – Mary Shelley, Percy Bysshe Shelley, Lord Byron og John William Polidori, skriver Aftur S. Nerdrum. Foto: Byrons herskapshus i Genève (2008), tatt av forfatter, Robertgrassi.

Fra lege til lyriker  

Født i London i 1795 som den eldste sønnen av en italiensk politiker (Gaetano Polidori), vokste Polidori opp med høye forventinger for fremtidig karriereliv. Som femtenåring oppgraderte han studiene fra Ampleforth College til Universitetet i Edinburgh, hvor han senere fikk utdelt doktorgrad i medisin etter å ha skrevet en tese om det å gå i søvne. 

I 1816 ble han sysselsatt som personlig lege av den engelske dikteren, Lord Byron – et arbeide som fulgte med en ledsagende reise gjennom Europa. Rundt denne tiden undergikk Lord Byron en folkeskandale som resultat av et tidlig ekteskapsbrudd. Rykter om incest, sodomi og andre smakløse lyster herjet, og i kraft av dette ble Polidori kontaktet før avreisen av en nysgjerrig forlegger, John Murray. 

Murray var villig til å overgi legen en stor sum hvis han lovte å føre personlige rapporter under ekspedisjonen. Antakeligvis var det store ønsker om saftige beretninger fra en meget beryktet intrigemaker som Byron var på denne tid. Polidori signerte på kontrakten og begynte så smått å ta notis av de forskjellige inntrykkene han fikk, både fra Byron og utlandet. (Skriftene ble til slutt oversatt og publisert av hans nevø, William Michael Rosetti etter hans død, og står under navnet, Dagboken til Dr. John William Polidori, 1816.) 

Den unge medisineren følte seg plutselig frigjort fra all fortidens tvil om forfatterskap da han oppdaget hvor lett pennen fór av gårde. Kanskje han egentlig tilhørte lyrikkens glade selskap? 

Polidori gjorde om på Byrons begynnende Vampyr-historie og forfattet en ganske forlenget versjon, som til slutt ble til “Vampyren” publisert i 1819. Foto: L.W Currey, INC.

Den ærlige manns byrde 

Under reisen fikk Polidori et nærmere kjennskap til Byrons flyktige natur. Den berømte dikteren var dessverre en hensynsløs kvinnebedårer med høye tanker om seg selv. Enda verre viste han seg å være da de etter hvert slo seg ned på Byrons gods ved Genèvesjøen da han greide å sette barn på Mary Shelley’s søster, for så å ignorere henne totalt da han fikk nyss om hendelsen.

Da skrekkhistoriekonkurransen omsider landet i fanget på Polidori, ble han og Lord Byron sittende ved peisen og idémyldre. I full ekstase, diskuterte den ansatte ulike plott og fremgangsmåter med sin arbeidsgiver, da Byron plutselig fikk idéen om å skildre en vampyr-fortelling. Lorden begynte på første kapittel den kvelden – om to unge reisekamerater som dro på Europa-tur, hvor den ene plutselig begynte å oppføre seg rart og ble tilbaketrukken. Hovedkarakteren oppdager senere at denne mannen må være en vampyr, da han følger ham til en gravlund og vennen plutselig dør av et illebefinnende. Når han tar sitt siste åndedrag, ber den dødende sin kamerat om å love å aldri si noe om hendelsen til noen. Ideen var at liket senere skulle våkne til live igjen og være tvunget til å bytte identitet for å skjule sine overnaturlige krefter. 

For Polidori virket plottet litt tamt med mangel på dybde, så han gjorde om på historien og forfattet en ganske forlenget versjon av Byrons begynnelse. Byron mistet etterhvert troen på sin idé og gav det hele opp samme kveld. Men Polidori fortsatte, og til slutt hadde han komponert en moderne tolkning av den ellers gjenkjennelige vampyrarketypen. Han hadde skrevet en biografisk fortelling om en beryktet aristokrat og hans venn på reise. Denne aristokraten viser små tendenser til psykopati da han – på et merkverdig vis – klarer å manipulere og vanære alle som kommer ham nær. Vampyrens fiktive karakter, Lord Ruthven, er tydelig basert på Lord Byron. Det blir skrevet at han «suger blodet ut av mennesker» – noe man lett kan tolke som en metafor på det å suge livskraften ut av alle nære og bekjente – et godt bilde på den offentlige angivelsen om han fra unge sosietetskvinner på den tiden. 

Boken ender til slutt med at hovedkarakteren (Aubrey) blir offer for psykologisk terror fra Vampyren. Etter å ha forgrepet seg på og drept flere kvinner, går han hen og gjør de samme gjerningene mot Aubreys store forelskelse – selv når Aubrey allerede har gått aktivt inn for å bryte all kontakt med Lord Ruthven. Og ikke bare det: Helt mot slutten, når hovedkarakteren er blitt gal og ligger i sin seng og kaldsvetter, benytter Vampyren sin sjarm på nytt og frir til Aubreys søster. Den jomfruelige takker naivt ja, og rett før kirkeklokkene ringer inn, bestemmer han seg for å fortelle søsteren om alt sammen – men husker til slutt de truende ordene Vampyren gav ham helt i starten: “Sverg ved alt du elsker, sverg ved alt du frykter, at du ikke vil røpe mine forbrytelser til noen!” 

Til slutt dør Aubrey av sinnsforstyrrelser, søsteren får tilfredsstilt nok en Vampyrs tørste, og den djevelske mann fortsetter å suge livet ut av sine medmennesker uten straff eller skyld. Det ble et makabert, men rikelig verk. Den ærlige mann får ofte svi i historien, og akkurat som Frankenstein i Mary Shelleys bok, ble Polidori nødt til å tåle bitre konsekvenser av sine egne handlinger.

Ble frarøvet navnet 

På tross av lite erfaring med det skrevne ord, hadde Polidori opparbeidet en del kunnskap om den sjofle arbeidsgiveren ved hjelp av observasjoner og psykoanalysering. Fortellingen var et mesterverk i øynene til de tre andre poetene. Endelig hadde legen klart å sette ord på det psykotiske menneske han hadde måttet ledsage og oppføre seg høflig sammen med i all den tid; en befrielse i skaperprosessen, men en fortvilelse post festum. Det var riktignok én poet som forble taus i all jubelen, nemlig Lord Byron. 

– Ved Polidoris hjemkomst til England ble han konfrontert med noe uhyggelig: Hans egen fortelling om Vampyren hadde blitt publisert i 1819-utgaven av New Monthly Magazine – omtalt som et nytt verk av Lord Byron, skriver Aftur S. Nerdrum. Foto: Wikipedia.

Innlysende nok, fikk Polidori sparken, og reiste nedover mot Italia for å holde seg litt i skyggen inntil folkesnakket forduftet. Men, ved hans hjemkomst til England ble han konfrontert med noe uhyggelig: Hans egen fortelling om Vampyren hadde blitt publisert i 1819-utgaven av New Monthly Magazine – omtalt som et nytt verk av Lord Byron. Etter en kraftfull disput mellom Polidori og den gjerrige hevnmaker, gav Byron opp tronen og publiserte det éne kapittelet som var hans eget forsøk på en mislykket Vampyr-fortelling. Dette var for å løse opp i knuten og for å få folk til å forstå at det faktisk var Polidori som sto bak det store verket – Byron var bare inspirasjonen til bokens nisje. 

Dessverre var dette til ingen nytte. Hverken redaktører eller forleggere kunne begripe at en alminnelig lege sto bak en revolusjonær fortelling, så de beholdt navnet, enda Byron nektet for at det var hans verk. I mellomtiden var boken en publikumstreffer. Ingen før hadde vært vitne til en skrekkhistorie hvor forfatteren vendte om på en mytisk folklore og skildret den som en menneskelig skapning – den formen vi kjenner til i dag. Både Vampyren og Frankenstein brakte med seg en ny litterær epoke, nemlig den psykologiske thrilleren. 

I livets høst 

I etterkant av av opplevelsen, druknet Polidori sine tårer i papiret, og skrev The fall of the Angels – A Sacred Poem. Diktet er meget teologisk og skal visstnok ha vært inspirert av Byron og de betente følelser som medbrakte deres kameratskap. Likt et brent barn som skyr ild, leverte han inn det lille verket under anonymt og viste det heller aldri til nære og kjære. Tynget av pillemisbruk, depresjon og stor gjeld, tok han sitt liv måneder senere i 1821. Dessverre fikk han aldri krevet forfatterskap over eget verk under sin levetid. 

Et enda rikere etterliv 

Om livet på jorden skulle gitt vann til for få roser, finnes det alltid håpet om et rikere etterliv. Selv om Polidori ikke var oppfinneren av selve fenomenet vampyren, var han allikevel den første som menneskeliggjorde den. Før hans skaperverk kom på scenen var det vanlig å ty til den østeuropeiske folketroen om de lumske kreaturene. Da var de levende døde som søkte ly i sin grav, og steg kun opp fra den når de tørstet som verst etter blod. 

Motstridende med Polidoris fiktive skapning, forteller de tidligere sagnene om vampyrer som stedbundne vesener som ikke tåler sollys og som ofte går løs på sin egen familie når de først er tørste. Det eksisterer også et vennskap mellom menneske og overjordisk skapning (vampyr) i Polidoris bok – et klart tegn på at denne beretningen er mer psykologisk enn overnaturlig, og at mange av de mytiske referansene ved karakteren, Lord Ruthven, er metaforer. 

Det finnes også en viktig parallell å trekke mellom Polidoris Vampyren og Shelleys Frankenstein, nemlig det å være offer for egen ulykke. I Vampyren ble Aubrey smittet av aristokratens bunnløse sjarm, for så å måtte klandre seg selv i ettertid for å ha dratt på en lang reise med en negativ energi som senere skulle fortære hans liv. Og i Frankenstein blir en doktor nødt til å bære konsekvensene av sitt eget forfalne skaperverk. 

Vi ser det overalt og vi ser det også i oss selv: Denne destruktive gropen som det hender at mennesket faller i. Og uavhengig av kjønn, tidsalder eller sosial status, vil det fortsette å skje så lenge mennesket ånder på jorden. Således markerte Polidori – sammen med Mary Shelley – et viktig veiskille i skrekkhistoriens litteratur. Sammen – om ikke fysisk, men spirituelt – portretterte de en viktig og nødvendig psykologisk erfaring. 

Selv om Polidoris skaperverk aldri fikk den anerkjennelsen det fortjener, lever han fortsatt i alle hjertene til de som er så heldig å støte på boken om den udødelige fortellingen om en vampyr. 

Han er stedsutvikleren som vil redde byene fra kasseideologien. Kjelleretasjen
I slutten av juli rapporterte the Irish Times at Shelbourne
Hvis du styrer livet ditt etter idealet om å elske