Klarsyn i uvisshetens time

Skrevet av Julie Brundtland | 25. mars 2020

Min romkamerat og jeg romantiserer krisen vi nå er inne i. Hun synes at krig og dramatikk vekker livslysten. Sammen fantaserer vi om å kunne samles i smug rundt radioen i stedet for å lese nyhetsvarsel fra nettaviser.

Det norske folk har nå fått en felles ukjent fiende, så ja, vi er i en slags krigstilstand. Jeg forstår godt hvorfor vi romantikere fremstiller vår nye tilværelse som mer idyllisk enn den i realiteten er.

«Gi meg de brennende hjerter» lyder riktet til Rudolf Nielsen som maner til revolusjonær klassekamp. I to tusen og tyve kan diktet gi mening for unge som savner et samfunn limt ihop av idealisme og en felles kamp å gå til.

Selv dagdrømmer jeg tilbake til en tid hvor hippier protesterte mot Vietnam-krigen, eller suffragetter forlangte stemmerett, eller at jeg var Gunnar «Kjakan» Sønstebye som saboterte de fremmede maktene som inntok fedrelandet jeg var stolt av å tilhøre. Jeg skulle ønske jeg hadde en kamp å kjempe og at hjertet mitt kunne brenne sterkt og inderlig for noe.  

I de siste par dagene har jeg fått en ørliten smugtitt inn i hvordan samfunnet ville ha vært om lidenskapen stod sterkere. I forbipasseringen har jeg fått ordentlig hjertevarme smil fra fremmede på gaten, anerkjennende nikk og lengrevarende blikk som sier «Jeg vet hva du går igjennom og vi er sammen om dette».

– Selv dagdrømmer jeg tilbake til en tid hvor hippier protesterte mot Vietnam-krigen, eller suffragetter forlangte stemmerett, eller at jeg var Gunnar «Kjakan» Sønstebye som saboterte de fremmede maktene som inntok fedrelandet jeg var stolt av å tilhøre, skriver Julie Brundtland. Illustrasjonsbilde av demonstrerende suffragetter. Foto: Johnny Cyprus.

Klassisk klarsyn

I vårt mangefasetterte og stadig foranderlige samfunn er det lett å få et forkludret blikk. Fordi skillelinjene er vagere blir det vanskelig å se klart: Hva har den høyeste viktighet og hva er uvesentlig? Hva er vakkert og hva er begredelig? Og ikke minst: Hva er sant og hva er løgn?

Vi kan finne håp og svar i den klassiske kulturen, som jeg mener har flere tydelige svar enn hva man finner i den modernistiske kulturen.

Modernistiske filmer og bøker presenterer til stadighet karakterer hvis valg og personlige utvikling ofte er uforståelig. Slutten på verket kan oppleves som absurd og en sitter igjen med flere spørsmål enn man hadde i begynnelsen.

I den klassiske dramaturgien gjøres det ofte krystallklart hvem som bør vekke vår sympati og hvem vi bør strebe etter å bli som. Tilblivelse og avlivning, kjærlighet og hjertenskjær, lengsel og lidenskap sammenstilles og vi blir konfrontert med hva som er våre verdier.

Bibelen, folkehistorier og stykker av Ibsen forteller oss om grunnleggende menneskelig dynamikk og skjebnevalgene vi står ovenfor. Fortellingene kan gi oss veiledning i egne avveielser og fungere som et kompass å navigere etter.

Betrakter man et portrett av en dyktig fotograf eller maler lærer man et menneske å kjenne, og man får et innblikk inn i et indre hjem. Å skue innover i andres sjel kan gi oss inspirasjon til å gjøre det samme med oss selv. «På seg selv kjenner man andre», men på andre kjenner man også seg selv. I krisetider er selvinnsikt et av våre viktigste våpen mot overdristige avgjørelser.

Søker du ærlige emosjoner er den klassiske musikken stedet å søke tilflukt i. Melodier som tar utgangspunkt i det harmoniske og naturen vil ikke bare fylle hjemmet ditt med ro, men også gi plass til sinnets erkjennelser.

– Livet består av underganger og gjenfødelser og det er dette som holder oss levende. Den klassiske kulturen kan lære oss om hvordan å akseptere livets foranderlighet og gi oss styrken til å gjennomleve den, skriver Julie Brundtland. Illustrasjonsbilde: “Medynk” (c.1795) av William Blake.

Metamorfose

Vi er i en eksistensiell krise nå. Det er tydeliggjort for oss at livet har en begynnelse og en slutt. Vi får en evne til å stille spørsmål vi ikke har svar på.

Derfor er en naturlig reaksjon på krisen vi nå opplever angst, uro og usikkerhet. Så når man isteden opplever harmoni og ro kan det være fordi vi som medborgere nå er knyttet sammen av et usynlig bånd. På samme måte som når lykkehormoner stiger av berøring, går det kollektive stressnivået ned av å føle at vi hører sammen.

Det sies at i kjølvannet av den påfølgende økonomiske katastrofen så vil mange bedrifter som egentlig ikke har livets rett gå dukken. Er det slik vi også skal tenke om våre beskjeftigelser i livet? Det er tid for den årlige lukingen av blomsterbedet. Og jo mer ugress som lukes bort jo flere vakre og høye solsikker kan blomstre opp igjen.

Livet består av underganger og gjenfødelser og det er dette som holder oss levende. Den klassiske kulturen kan lære oss om hvordan å akseptere livets foranderlighet og gi oss styrken til å gjennomleve den.

La dette bli din sjanse til å slippe løs en indre revolusjon – og gi plass for klarsynet i denne uvisse tiden.

Einar Duenger Bøhns innlegg «Hva er kreativitet?», publisert 26. oktober 2022 i Sivilisasjonen, minnet meg ...
Den norske psykologen og familieterapeuten Hedvig Montgomery klarte først å tilgi tenåringen i seg selv ...
Hvis noen håpet at Joe Biden skulle bli en president som gav det amerikanske folket ...