Fra fargeparadis til smertedans │ Intervju med Arne Paus

Publisert 10. mars 2020 av

Mektige og spektakulære malerier møter beskueren idet man går inn i Arne Paus’ atelier på Bislett i Oslo. Maleriene er klassisk figurative, med en åpenhet som bearbeider en svært komplisert samtid. Bildene vitner om nære relasjoner og en tro på noe tidløst, en tro på lykken når den er på sitt reneste.

Paus har en sterk kristen tro og dette en gjennomgående som tema i flere av hans arbeider.

– Som kristen tror jeg på det Bibelen skriver om at Gud ikke vil tillate mennesket å ødelegge livet på denne jorden. Jeg tror altså på en framtid med mulighetene for et evig liv her på kloden, sier Paus.

Han understreker at ifølge Bibelen var hele hensikten med oss og Skaperverket å leve evig i et jordisk paradis.

Ifølge Paus er det viktig å se og anerkjenne samtiden man lever i og samtidig kunne ta det radikale valget om å være figurativ og klassisk. I dag er nemlig det klassiske radikalt. Vi lever i en tid hvor dette ikke verdsettes slik det ble i antikken, mener Paus. Foto: Julie Brundtland.

Inspirasjon finner Paus i skaperverket og i et fremtidshåp.

– Men livet er ikke alltid enkelt, konstaterer han

– Smerten i livet gir jeg uttrykk for ved å male mine sosiale «Under broene»-bilder og «Smertedans»-bilder.

Paus viser til malerier som uttrykker en åpenhet til livet. Bildene er malt uten ironisk distanse, men snarer med en sårbarhet som vitner om et inderlig ønske om å formidle noe menneskelig.

Materialisert energi

– Jeg finner inspirasjon i den klassiske musikken. Ja, kanskje mer i musikk enn i det klassiske maleri, sier Paus.

Musikken er både abstrakt og figurativ, påpeker han og utdyper:

– På lignende måte er naturen sammensatt av abstrakte atomer og fysiske former. Det er de underligste og vakreste formene, som vi kan nyte. Materie er størknet, materialisert energi, omformet av en kjærlig og intelligent skaper til alles glede.

Som ung mann på 1960-tallet opplevde Paus koreografen Pina Bausch på Folkwangschule i Essen. Dette møtet satte dype spor hos Paus, og han har malt en rekke bilder og skåret ut tresnitt i en serie han kaller «Smertedans», hvor bildene er basert på koreografien til Bausch.

Smertedans-maleriene står i sterk kontrast til de de vakre og dramatiske landskapsmaleriene man gjerne forbinder med Paus.

Smertefull erfaring

Som maler med et ønske om å være klassisk figurativ i tenårene, var det å bli kastet inn i det intense samtidsmoderne miljøet i Tyskland på 1960 tallet, motsetningsfylt. De fleste tyske kunstnere, fra Gerhard Richter til Anselm Kiefer, var innom dette miljøet, og de ble alle påvirket av Joseph Beuys som var deres lærer på 1960-70 tallet, forteller Paus.

Felles for både Richter og Kiefer er at begge ble en del av den modernistiske kunstscenen.

Paus fulgte derimot sitt hjertes overbevisning og klarte å stå imot tidsånden.

– De tre årene jeg studerte i Tyskland var både smertefulle og interessante. Som figurativ tradisjonell maler sto jeg ofte alene med modellen mens de andre eksperimenterte. Jeg var den eneste norske studenten ved kunstakademiet der på den tiden, bortsett fra Odd Nerdrum som kom ned en kort tid, sier han.

Paus viser til malerier som uttrykker en åpenhet til livet. Bildene er malt uten ironisk distanse, men snarer med en sårbarhet som vitner om et inderlig ønske om å formidle noe menneskelig, skriver Julie Eugenie Tennes. Illustrasjonsbilde: «Smertedans 11» av Arne Paus.

Romantikk og realisme

Etter at Paus kom tilbake til Oslo på 1970-tallet arrangerte han, sammen med Odd Nerdrum og Karl Erik Harr, en serie kollektivutstillinger med tittelen «Romantikk og realisme».

Disse utstillingene var med på å danne grunnlaget for den nyklassiske figurative stilen som ennå står sterkt i Norge. Odd Nerdrum har bragt denne stilen utenfor Norges grenser ved generøst å ha elever fra mange land hos seg, konstaterer Paus.

Ifølge Paus er det viktig å se og anerkjenne samtiden man lever i og samtidig kunne ta det radikale valget om å være figurativ og klassisk.

– I dag er nemlig det klassiske radikalt. Vi lever i en tid hvor dette ikke verdsettes slik det ble i antikken, sier han og forklarer:

– Modernismen preges av for mange uinteressante profittinteresser. Altfor mange kunstnere henger seg på lettvinte løsninger basert på moter. Det blir for lett og kortsiktig, motepreget og kjedelig.

Paus har løsningen for sin egen del. I hvert fall et første steg på veien:

– Vi må finne tilbake til verdier som krever noe.

Mange kreative og skapende mennesker drives av en utforskertrang. Reidar
Garborg åpner sin flotte gjendiktning av Odysseen med «Songdis, fortèl
– Det er feil at alle nybygg må se ut