Aktmodellen og bohemen Maurice Budini er et selverklært åndsmenneske, men åndssnobberi er det verste han vet. Han mener forskjellen ligger i graden av selvtillit: Å kunne gråte over å se et Caravaggio-maleri krever selvsikkerhet, mens arroganse er bygget på komplekser.
– Mitt liv har vært sprudlende som en champagne, men det har vært mye Selters òg, sier han mens kelneren heller i glasset.
På stamstedet Lorry, der det henger minst to portretter av ham innendørs, har de kun «Pink Prosecco» igjen denne dagen. Det passer Maurice utmerket.
– Skål, da! Ikke vær sjenert. Det har aldri jeg vært. Få er så dekadente som jeg, sier han og kaster pompøst sitt glitrende skjerf rundt halsen før han bryter ut i latter.
For den livsbejaende aktmodellen er dekadanse en kompliment. Maurice Budini har stått modell for de fleste av Norges største malere og skulptører, og har siden 60-tallet vært en sentral skikkelse i de kulturelle kretser. Når han mimrer over et sprudlende liv, påpeker han samtidig at samfunnet dessverre har utviklet seg til bli mer strømlinjeformet og selvhøytidelig.
– Varme og kalde mennesker har det alltid vært, men i dag er det så mange unge som virker så arrogante. De tar seg selv så høytidelig og mangler selvtilliten til å kunne slappe litt av. Et smil koster så lite, sier han.
Kjenn deg selv
Maurice forteller at han kom til Norge da han var rundt ti år gammel, etter å ha vokst opp i Roma og Paris, der han gikk på katolske internatskoler – noe han «hatet som pesten». Da han kom til Norge som tiåring, skilte han seg ut blant det norske bygdefolket.
– Da vi flyttet til Trysil, hadde jeg sløyfe i håret. Tenk hvordan dét var i Trysil på den tiden!
Men han møtte skepsisen med et smil.
– Jeg husker jeg sang opera foran hele bygda med min deilige barnestemme. De elsket meg i Trysil og gråt da jeg flyttet, forteller han.
– Har du noen råd til de som opplever ensomhet som følge av å være annerledes?
– I verden av i dag må man være veldig sterk for det er mange som vil forsøke å presse en ned. Det beste er å ikke bry seg om hva folk sier og synes om deg. Hvorfor skal du være så alvorlig med mennesker som kanskje ikke betyr noe for deg, spør han og legger til:
– Mange tror jeg bare er overfladisk, men la dem bare tro det, for ingen kjenner meg bedre enn jeg selv. Jeg er for eksempel en melankoliker, selv om veldig få ser det.
Jordnær sensibilitet
Melankolien får Maurice utløp for gjennom kultur. Han kan se på et maleri og begynne å gråte, og det anser han som et styrketegn.
Samtalen tar en naturlig dreiing inn på filosofien og de greske tragedier, og viktigheten av å komme i kontakt med livets tragedie. Han ser opp til flere av de greske filosofene.
– Sokrates og Aristoteles må ha vært noen flotte typer. De virker så jordnære. Jeg tror at for å være sensibel og følsom, må man samtidig være jordnær, sier han.
Som en motsats til det jordnære peker han på Litteraturhuset i Oslo.
– På det huset går jeg aldri. Jeg orker ikke det spillet i dag med folk som skal være så jævlig intellektuelle og åndelige. Men de er jo ikke det! Der er det så mange som skal se så interessante ut, være så intellektuelle, og halvparten av det er bare piss. Åndssnobberi er det verste jeg vet, sier han og legger til:
– Jeg tror at alt med snobberi og arroganse handler om usikkerhet. Arrogante mennesker er usikre på seg selv. Snobberi er komplekser.
– Du kaller deg selv et åndsmenneske. Hvordan vil du definere forskjellen mellom et åndsmenneske og en åndssnobb?
– En åndssnobb er for meg en som ikke har forstått noen ting. Snobberi virker bare dumt på meg, og det er nedlatende. La oss si at du er sammen med et menneske som ikke er like intelligent som deg, eller like åndelig – da skal du aldri la det mennesket føle at du er bedre enn ham eller henne. Du skal alltid komme med en liten oppmuntring og være hyggelig. Uansett om det er vaskekjerringen eller ambassadøren, sier han og tilføyer:
– Det handler om livsglede også. Åndssnobber er ofte veldig kjedelige mennesker.
Et akademi i forfall
Kunstakademiet, som nå er blitt innlemmet i KHiO og som i årevis var aktmodellens arbeidsplass, er ifølge Maurice blitt fylt opp av arrogante mennesker som han ikke trives med å omgås.
– På Akademiet (KHiO, red.anm.) er det helt grusomt nå, så jeg har ikke vært der på årevis. Når man kommer inn, gidder de ikke å hilse engang. Det er en helt sinnsyk arroganse, forteller han og utdyper:
– Jeg er vant til folk som er frodige, dekadente og fribårne. Dette stive og unaturlige gjør meg helt nervøs, grøsser han.
Maurice mener at Per Palle Storm, skulptøren som i sin tid var en toneangivende professor ved akademiet, ville ha «kastet ut hele gjengen» dersom han fikk se hvordan KHiO var blitt. Storm understreket ifølge aktmodellen alltid viktigheten av å lære å tegne og skulpturere de første årene.
– Nå sitter alle elevene foran datamaskinen hele dagen. Det finner jeg ganske underlig. Hvorfor lærer de ikke å tegne eller skulpturere?
Bursdagspresenten
Høstutstillingen var et sted Maurice pleide å frekventere, men det har han sluttet med for lenge siden. Nå stilles det bare ut kunst han ikke forstår der.
– Jeg er ikke så glad i modernistisk kunst. Klassiske malerier og skulpturer – det er der mitt hjerte er, forteller han og tilføyer:
– På Akademiet ble jeg mobbet for at jeg ikke likte modernistisk kunst. De mente jeg manglet fantasi. Men det brydde jeg meg ikke noe om.
– Hva får du ut av det klassiske fremfor det modernistiske?
– Det klassiske er noe som er så sterkt følelsesmessig innvendig at ofte har jeg vanskeligheter med å uttrykke det. Det er kjærlighet og ånd, sier han og legger til:
– Dessuten elsker jeg det dramatiske. Russiske filmer overgår alt. Jeg husker da jeg så den russiske filmatiseringen av Anna Karenina, for ikke å snakke om Hamlet. Å, for et drama! Helt makeløst var det!
Rubens og Caravaggio trekkes frem som de definitive favorittene når det kommer til maleri. Når livsnyteren om et par år fyller åtti år, er det ikke tvil om hva han ønsker seg til fødselsdagen:
– Da ønsker jeg meg en Caravaggio! Jeg har begynt å spare. Det koster jo bare 500 millioner, ler han.
Bohemlivet på Club 7
Kanskje som følge av at han alltid har skydd åndssnobber som pesten, kan Maurice se tilbake på et rikt og langt fra kjedelig liv. Han var fast inventar på flere av Oslos utesteder på 60- til 80-tallet: Casino, Krølle, Kunstnernes hus, Lorry, Theatercaféen og sist, men ikke minst, Club 7.
– I 60-årene vanket jeg mye på Club 7, som var dekadent og deilig. Man kunne gå halvnaken, eller i smoking, og man kunne kysse den man ville, så alt var bare sus og dus, sier han.
Det legendariske utestedet Club 7 eksisterte i Oslo mellom 1963 og 1985, og var stamstedet til alt fra Sossen Krohg til Jens Bjørneboe. På denne institusjonen møttes datidens radikale tenkere, og det ble således arnestedet for protestkulturens tankestrømmer.
– Vi var bohemer. Vi jobbet hardt, men vi festet hardt også, ler Maurice før han konstaterer at Oslo definitivt er blitt en stivere og kjedeligere by enn det var i Club 7s glansdager.
– Det virker som om de unge i dag bare går i selskaper. Dessuten finnes det nesten ingen steder der man kan danse lenger. Det savner jeg. Da kan man like gjerne sitte hjemme.
Modellpsykologi
Avslutningsvis deler Maurice sine refleksjoner rundt sitt virke som aktmodell. Han forteller at Odd Nerdrum var elev i den første klassen han stod modell for, og at Tore Bjørn Skjølsvik også gikk på akademiet mens han var modell. Listen over dem han har stått modell for er lang, og innebærer blant annet Per Ung, Marit Wiklund, Nils Aas og Per Palle Storm, for å nevne noen.
– Har du lært noe om deg selv mens du har stått modell?
– Som modell lærer man om livet og om mennesket. Det var egentlig merkelig at jeg ble modell, for jeg er så flaksende. Men jeg klarte det bra, og jeg endte opp med å være sammen med mennesker jeg var glad i. Det roet meg, svarer han.
– Hva er verdien av å objektivisere, slik en skulptør eller maler gjør?
– Det er forunderlig og lærerikt å oppleve hvordan malere og billedhuggere ser deg på én måte, mens du ser deg på en annen måte. Man må gå inn i deres måte å være på. Det handler om psykologi, sier han.
– Hva er det ved modellyrket som tiltrekker deg?
– Det er veldig morsomt å jobbe for andre, og jeg elsker å se hva de laver. Men det må sies at det å stå modell er jævlig tungt. Jeg kollapset en gang. Dessuten må man må ha fantasi, for man blir stående i mange minutter helt stille og tenke.
– Hva tenker du på da?
– Du skulle bare visst, avslutter han og smiler lurt.
[Intervjuet ble gjennomført i oktober 2020]
