Hvor er det blitt av skjønnheten?

Publisert 17. mars 2020 av

Skjønnhet er nærmest utdatert i moderne estetikk, tenkning og samfunn. Det er som om en hel avgrunn av tidligere lengsel til kunnskap og tro er gått tapt. Alt vi beundrer i den mer humanistiske arkitekturen og livsvisdommen settes på museum og svekkes, til fordel for en estetikk som setter det materielle og funksjonelle i sentrum. 

I dagens arkitektur er det særlig firkantede, betonglignende kasser, glassfasader og naturfremmede store flater som er på moten. En besettelse, uten ornamenter, detaljer, sensualitet, kunstneriske visjoner eller menneskelige formater.

Med dette svekkes en viktig del av det menneskelige dyp i vår kultur. Gjennom Platons idealer om en treenighet av det Sanne, det Gode, og det Skjønne, er europeisk historie, arkitektur, kunst og moral tradisjonelt knyttet til åndelige visjoner og erkjennelse. Dette er alle ideers prinsipp i vår sivilisasjon, et prinsipp som tilsvarer oppfatning innen indisk filosofi om den meditative Væren som det dypeste Gode og Sanne i tilværelsen. 

– Selv det ruvende fjell er fullt av små arkitektoniske sprang, sprekker og utspring, farvevariasjoner og dyp, skriver Dag Hol. Illustrasjonsbilde: «Maria is Coming Home» av Dag Hol.

Mangel på sjelelig lengsel 

I dag har Platons eksistensielle dybde mistet sitt grep, likeså filosofen Kants lære om at mennesket har en transcendental dimensjon og en kjerne av skjønnhet i vårt dyp, og som taler til oss – hvorfra man kan forstå livets mysterium. De store filosofer og forfattere har mistet sin aktualitet. Dostojevskijs store sjeledramaer føles uaktuelle: finnes Gud? Spørsmålet er i dag udannet. Vår kultur er forandret og lider av mangel på sjelelig lengsel. Bare lidelsen er tilbake, uten mening, verdi eller håp.

Men der er håp, sa Dostojevskij: «Skjønnheten skal frelse verden»! I tidligere tider med betydelig mer lidelse, holdt folk ut på tross av lidelsen og det begredelige, fordi man fant en gjenklang av dypere mening i sin sjel, og som skapte den skjønneste kunst vi har sett. Leonardo og Rembrandt. 

Mangel på håp og visjoner gjenfinner vi i vår kultur, i meningsløs konseptuell kunst som later som om den er filosofisk interessant, men som er bånn kjedelig og uinteressant, løsrevet fra grunnleggende tenkning, menneskelig varme, tilstedeværelse og dypsindig håp – det som tidligere har brakt storhet over vår kultur. Vi finner dette umenneskelige i kald arkitektur med store tomme betongflater og endimensjonalt glass. De små menneskelige dimensjoner av nærhet, oppdagelse og eksistensielt velbefinnende og meningsfylde, finner man ikke i det firkantede, det skarpe, i de meningsløse flater uten detaljer og forfinelse.

Skjønnhet, ser vi, er mangfold – mangfold i det store og i det små, og ikke mastodontiske overgrep, skriver Dag Hol. Illustrasjonsbilde: «Hundorp» av Dag Hol.

Skjønnhet er mangfold

Men man finner det i naturen hvor selv det ruvende fjell er fullt av små arkitektoniske sprang, sprekker og utspring, farvevariasjoner og dyp, mens grønn vegetasjon og fugler befolker rommet rundt oss. Eller man finner det på bakken, der alle småstenene og kvistene ligger og der mauren og metemarken ferdes, eller i skogen og engene, som skaper et detaljrikt univers av uendelig skjønnhet og liv. Skjønnhet, ser vi, er mangfold – mangfold i det store og i det små, og ikke mastodontiske overgrep.

Arkitektur, maleri eller skulptur som gjenskaper slik virkelighet eller forholder seg til dette mangfoldet, vil alltid i lengden bli beundret og berike våre sanser og søken efter mening i våre liv. Det er sensuelle detaljer og vakre menneskelige mønstre som holder interessen og gleden oppe gjennom tiden. Det er selve malerstrøkets uendelige variable sensuelle og skapende form som vibrerer i våre hjerter.

Meningen med livet

Filosofen Einar Duenger Bøhn har skrevet en fin bok, Meningen med livet, hvor konklusjonen er at forbedringen av vår livssituasjon må være meningen med livet. Bokens budskap er sett på bakgrunn av den klassiske myte om Sisyfos som må rulle en sten opp bakken, men den ruller ned igjen, og han må rulle den opp igjen, i evighet. En absurd, meningsløs og deprimerende situasjon. Slik er situasjonen for oss alle, mener eksistensialisten Albert Camus, som hevder at menneskets viktigste spørsmål er om man skal begå selvmord. 

Duenger Bøhn mener derimot at man alltid kan forbedre sin situasjon noe, og at det gir mening. Man kan finne en måte å rulle stenen opp som er lettere, eller oppdage skjønnheten i stenen, eller oppdage den varierende vakre utsikten på toppen av fjellet. Slik er det også i kulturen. Man må forbedre alt, bygge skjønnheten, slik at våre liv kan gro i meningsfylde, og gjenskape den Skjønnhet som man finner i sitt eget transcendente menneskelige dyp og i naturen.

Alle har vi sett en vakker solnedgang og følt kjærlighetens brusende glød. Men store tomme flater, i betong og glass, er ikke stedet for dette. Man lengter seg bort. «Skjønnheten betyr noe», skriver den nylig avdøde kontroversielle engelske filosofen Roger Scruton – og må bli gjenfunnet, gjenskapt og dyrket. Det er det dypeste og beste vi har.

«Erotisk frustrert?» spør du, «går det ikke bare an å
Betro deg til biene (2018) er en feminin film, regissert
Det musikalske diktet Flores Malum er en port til mystikken