På 1700-tallet var det et emne Danmarksrikets skribenter måtte styre unna: kritikk av konge og regime. Men fantasien er fri. Holberg befolket sitt litterære univers med en rekke menneskelignende vesener og dyr, under jorden, oppe på himmelen, i den åttende sfære; omvandrende trær, eneveldige rovfugler, sladrete skjærer og plagsomme biller på to ben.
Oldenborgeren og oldenborren
Mot slutten av Holbergs liv utkommer Epistler I-IV «trykt paa Autors Bekostning (1748-1750); V utkommer posthumt (1754). Med dette verket skriver forfatteren seg inn i en litterær tradisjon tilbake til antikken. Holbergs epistler, av gresk for «brev», skal leses som litteratur åpen for fortolkning. Mottageren, «**», «min Herre», er fiktiv. Forfatteren foregir å være identisk med avsenderen, men inngår selv i fiksjonen. En del av det som fortelles i epistlene, savner motstykke i virkeligheten. Denne frihet, licentia poetica, kan Holberg tillate seg fordi han skriver innenfor en litterær genre, der det kåserende eller satiriske utgjør et stilistisk grep.
I «Epistel 283» forteller avsenderen at ** innstendig har bedt ham fortelle hvilket dansk ord som best kan betegne en «petit Maitre». Den opprinnelige betydning av fransk petit maître, laps eller snobb, er «liten herre». Begrepet går tilbake til 1640-tallet, men bakgrunnen er usikker. To ulike kilder knytter det til kretsen av unge adelsmenn rundt henholdsvis kardinal Mazarin og generalen prinsen av Condé, «den store Condé».
«Petitmaitre» brukes ikke lenger på norsk, men «petimeter», en pedantisk eller småskåren person, går tilbake til det franske ordet. Samtidig viser petimeter til påvirkning fra svensk «petig», småskåren. Selv om petimeter har beveget seg bort fra «petit maître»s betydning av laps eller snobb, er det likevel en linje tilbake til opphavsordet. På grunn av behovet for å markere avstand til de andre, hopen, er en petitmaitre overdrevent opptatt av sitt ytre og vokter over antrekk, parykk, manerer etc. med pinlig nøyaktighet.
Noen synes, forteller avsenderen, at «Spradebasse» er det beste danske ordet for en petitmaitre. Men dette ordet omfatter bare en liten del av de kvaliteter en petitmaitre besitter, innvender han. Det neste forslaget kommer fra en felles venn av avsenderen og **, Theodorus. Det greske navnet er uvanlig i Danmark, men flere kjente historiske personer heter Theodorus, noe jeg kommer tilbake til.
Theodorus’ forslag er som følger:
«at en petit Maitre allerbeqvemmest paa Dansk kunde kaldes en tobeenet Oldenborer, saasom fast ingen Dyr, sværme, støje og incommodere meere end saadanne Insecter.»
Forslaget virker oppdiktet og kan utvilsomt tilskrives epistelforfatteren. «en tobeenet Oldenborer» har en umiskjennelig likhet med en annen benevnelse, nemlig oldenborger, en dansk-norsk konge av Huset Oldenborg, som naturlig nok er tobent. Holberg, som var professor i historie, er ekspert på oldenborgerne og har biografert samtlige fra Christian 1 til Frederik 4. Historien levner ingen tvil om at en bestemt oldenborger passer «allerbeqvemmest» til Theodorus’ beskrivelse av en petitmaitre, ja, at det faktisk er denne kongen Holberg sikter til.
Avsenderen iler til med å si at en tobenet oldenborer er like ufullkomment som det forrige forslaget, spradebasse, ja, enda mer. Begrunnelsen for denne påstanden lyder like fantastisk som Theodorus’ forslag:
«ikke at tale om en Oldenborer støjer og incommoderer ikkun om Sommeren, da en petit Maitre derimod snurrer og incommoderer det heele Aar igiennem, og er meest forstyrret om Vinteren, naar de fleeste Opvartninger skee udi store Herrers Forstuer, og naar Spectacler eller Skue-Spill forestilles, hvorved Lejlighed gives at lade deres Qvaliteter rett fremskinne.»
Tidsforskjellen mellom oldenborernes og petitmaitrenes støysesong blåses opp. Det er «ikke at tale om» at en «tobeenet Oldenborer» er det aller bekvemmeste danske ord for en petitmaitre. Likevel har altså Holberg valgt å fremme forslaget, via Theodorus.
Kildematerialet (jfr. Ordbog over det danske sprog) tyder på at «Oldenborer» for «oldenborre» (alternativt «oldenbore») er en form Holberg er alene om. Dette åpner for at han har valgt formen for å hentyde til «oldenborger», Guds ukrenkelige representant i Danmarksriket. At Holberg har notert seg den språklige likhet mellom «oldenbore(er)» og «oldenborger», fremgår av en replikk i komedien De u-synlige (1731).
Harleqvin har fornærmet kjæresten Colombine og trygler om å få henne tilbake. Tjeneren synker stadig dypere i selvfornedrelse og ender som «din ringe Jordklimp (…) din indtil Døden forbundne ringe Kaalorm, Madik og Oldenborger». Helt på bunnen kommer altså «Oldenborger» – en forveksling med oldenbore(r) – som ellers troner øverst på samfunnets rangstige, over alle andre mennesker. Dette virker komisk, dels fordi en tjener sammenligner seg med en oldenborger, og dels fordi den som ifølge Kongeloven er «det ypperste og højeste hoved her paa jorden», omtales i samme åndedrett som en jordklump. Men ut fra Første Mosebok er den til enhver tid sittende oldenborger på den dansk-norske trone å lignes med en ringe jordklump. Denne kjensgjerning ble bortforklart av kirken, tåkelagt av himmelsk kongepanegyrikk og sakrale ritualer. Etter innførelsen av eneveldet ble castrum doloris («smertens borg») tradisjon i Danmark-Norge, etter fransk forbilde. Ved kongens død ble kisten med hans lik, utvilsomt fordervelig, plassert på en forhøyning i et utstaffert byggverk i Slottskirken i København.
Theodorus hevder at ingen dyr svermer, støyer og inkommoderer (sjenerer) mer enn oldenboreren. Han har rett i at oldenborrene brummer når de svermer, slik at de kan oppfattes som støyende og være til sjenanse. Men dette gjelder også andre insekter. Theodorus’ jevnføring mellom oldenboreren og petitmaitren halter. Holbergs hensikt er utvilsomt å hinte til en annen parallell, nemlig mellom en petitmaitre og en oldenborger. Likheten i førstnevnte tilfelle begrenser seg til at begge lager lyd og er til sjenanse for andre. Her er det et vell av andre insekter eller dyr som Theodorus kunne nevnt, men valget faller altså på oldenborer, som språklig er identisk med oldenborger, på én bokstav nær.
Likheten mellom en petitmaitre og et insekt er åpenbar; begge er lette, petitmaitren i overført betydning, flyktige og svermer rundt. Dette er blitt påpekt av flere forfattere; petitmaitren var en populær litterær karikatur på 1600-/1700-tallet. Skjønt det er en viktig forskjell; det er gjerne sommerfuglen som flagrer rundt fra blomst til blomst som brukes som bilde på petitmaitren. Så vidt meg bekjent, er Theodorus (les Holberg) den eneste som sammenligner petitmaitren med en oldenborer/oldenbor(r)re.
Etter å ha avfeiet Theodorus’ forslag går avsenderen videre i beskrivelsen av petitmaitren, som altså tilbringer hele året med fornøyelser. Hangen til uavlatelige fornøyelser kan forklare Holbergs valg av «Theodorus», et navn han bruker i flere tekster der fysisk velvære eller lykke er tema. Det bringer tanken på Theodoros Ateisten fra Kyrene (ca. 340-ca. 250 f.Kr.), en av de sentrale kyreneikerne. Kyreneikerne var en gresk filosofisk skole som ble grunnlagt av Aristippos fra Kyrene (ca. 435-ca. 366 f.Kr.). Målet var å fylle livet med flest mulig behagelige eller lystfylte opplevelser av fysisk art. Holberg nevner Aristippos flere steder, blant annet i Peder Paars.
Petitmaitrenes opphisselse eskalerer om vinteren i «store Herrers Forstuer» når det er flest oppvartninger, og under teaterbesøk. Stedet som omtales er forværelset eller gemakket i residensen til en innflytelsesrik adelsmann, hvor det samler seg folk som ønsker å gjøre ham oppvartning, gjerne i forbindelse med begjæring om beskyttelse, hjelp til karrieremessig fremdrift, økonomisk støtte etc. Holbergs beskrivelse kan oppfattes dithen at nevnte forstue fungerer som treffsted, blant annet for petitmaitrer. Her kan det formodentlig trekkes en linje til kretsene av unge menn som svermet rundt storheter som kardinal Mazarin og prinsen av Condé. Petitmaitrene kledde seg trendy, inngav et freidig intrykk og opptrådte med utstudert fornemhet.
Holberg besværer seg over at de franske «Producter» har spredd seg til København:
«… og er det venteligt, at denne Æt aldrig vil formindskes, saalænge som frie Fart er imellem andre Stæder og Paris, hvorfra aarligen komme Recruter. Thi Paris er det rette Stæd, hvor saadanne Producter egentligen voxe, og hvorhen andre Landes Ungdom rejser for at udcopiere Originalerene, hvorudi de forunderligen succedere.»
En oldenborgisk fornøyelsestur til Paris
Den første kjente danske ungdommen som reiste til Paris og «utkopierte» fornem adferd, var oldenborgeren Christian 5 (1646-1699). Kronprins Christian ble sendt ut på datidens obligatoriske utdannelsesreise i 1662. Den varte ifølge Holbergs biografi i Dannemarks og Norges Historie i 15 måneder, hvorav et helt år ble tilbragt i Paris. Hensikten var at 16-åringen skulle lære om andre europeiske land og fortsette sine boklige studier, men fornøyelsene i Paris satte en stopper for det. Skjønt etter hjemkomsten konstaterte kongen og dronningen til sin tilfredshet at sønnens vesen varblitt forandret. Hva slags fornøyelser som fylte opp kronprinsens timeplan, sier historielitteraturen lite om, men det er allment kjent at oldenborgeren ble svært imponert over Ludvig 14s praktfulle hoff.
Christian har vært til stede ved ulike hoffevenementer. Her kan noen enkelt identifiseres, ettersom han innførte tilsvarende i Danmark etter tronbestigelsen, nemlig hestekaruseller, stort anlagte rideoppvisninger, og parforcejakt av fransk fasong. Tydelig inspirert av Ludvig 14 var også utnevnelsen av Sophie Amalie Moth til maitresse en titre,offisiell elskerinne; dronningen var Charlotte Amalie. For øvrig vitner kronprinsens nedtegnelser om at han hadde tatt opp mange franske ord i språket sitt.
Hoffornøyelser som hestekaruseller og parforcejakt, der en hjort hetses til den segneferdig mottar dødsstøtet fra kongens dolk, foregår i sommerhalvåret. Da gjenstår å kartlegge hva oldenborgeren fordrev vinterhalvåret med. I Holbergs biografi står følgende:
«Udi hans (Hannibal Sehesteds) pallatz logerede Hans Kongel. Høyhed, imedens han sig der (i Paris) opholdt, hvor han fik idelig visite af den Kongelige familie, besynderlig af Kongens Broder, Førsten af Orleans, og, førend han reyste der i fra, blev han regaleret af Kongen af Frankerige med en kaarde og gehæng besat med diamanter.»
Den danske kronprinsen skal altså ustanselig ha mottatt visitter fra den franske kongefamilien, besynderlig av hertugen av Orléans, Filip 1 (1640-1701). Hertugen fremstår ut fra Holbergs biografi som den klart viktigste franskmannen for 16 år gamle Christian; hans cicerone under oppholdet i Paris. Holbergs kilde er ukjent, og det kan ikke utelukkes at forfatteren enten har bearbeidet en kilde eller selv er opphavsmann til denne detaljen.
Solkongens bror var en notorisk pederast; jakt på unge menn var en yndlingsinteresse, ved siden av hoffliv, teater, pomp og prakt. Filip var utvilsomt hoffets mest flamboyante herre, et ry som ikke avtok med årene. Han var gift to ganger og fikk flere barn, men hadde samtidig flere åpne homofile forhold. Filip var to år yngre enn Ludvig, og moren, Anna av Østerrike, kalte ham «min lille pike» og skal ha kledd ham i pikeklær. Etter at Filip var blitt voksen, opptrådte han ofte i dameklær, og han elsket smykker. Det er blitt spekulert på om dronningen bevisst gikk inn for å fremelske feminine trekk hos sin yngste sønn for å forhindre at han skulle bli en konkurrent til Ludvig. Som kongens bror ble han akseptert ved hoffet, men man hvisket om ham bak hans rygg.
Christian, som blir beskrevet som middels begavet, må i Filips øyne ha fremstått som kunnskapsløs og upolert. I de fysiske ridderferdighetene dans, fekting og rytteri derimot scoret gutten langt bedre, òg han takket altså ikke nei til fornøyelser. Når dét er sagt, har vi som nevnt bare Holbergs ord for at den danske kronprinsen hadde hyppig kontakt med hertugen av Orléans. Etter at Christian var blitt konge, fortsatte oldenborgeren å dyrke livets mer fornøyelige sider, mens han overlot viktige deler av statsstyrelsen til rådgivere, spesielt Peder Schumacher, siden adlet til Griffenfeld. Mot slutten av livet røpet kongen at hans største interesser var jakt, elskov, krig og marinen.
Det er nærliggende å oppfatte Holberg slik at den fyrstelige spradebassen har tatt med seg unge Christian ut på fornøyelser; i vinterhalvåret til selskapelighet ved hoffet, blant annet til teaterforestillinger ved hoffet eller i byen, noe jeg kommer tilbake til. Videre kan det antas at Filip ville ha trukket Christian med i kretsen av unge menn, favorittene, som omgav ham. I kraft av sin avstamning var Filip selv en «stor herre» og ble ganske sikkert dyktig oppvartet. Den danske kronprinsens opphold i Paris, basert på Holbergs omtale og generelle biografiske opplysninger, kommer dermed til å minne om epistelens beskrivelse av petitmaitrens forstyrrede pariserliv, som tilbringes i store herrers forstuer og på «Spectakler» og skueplasser.
Det kan virke merkelig at Solkongens bror jevnlig har dukket opp hos Sehested. Ole Bernt Henriksen, som er den eneste som har biografert Christian 5 utover Holberg (AF GUDS NÅDE – Christian den femte og hans regering, Odense, 1996):
«Monsieurs interesse for Christian er ret uforståelig, og prinsens onkel, Hannibal Sehested, må have været på det rene med, at hertugen af Orléans ikke havde nogen som helst politisk indflydelse over Louis.»
Det er mulig at Holberg, i satirisk øyemed, hinter til at fyrsten av Orléans’ interesse for unge Christian var seksuelt motivert. I «Epistel 283» står det at benevnelsen petitmaitre er blitt:
«givet til alle dem, som have distingveret sig ved fornemme Væsen, og – – som have paastaaet at være Dommere udi sindrige Skrifter, sær Skue-Spill (…)»
«– –» står for et upassende ord eller uttrykk. Historisk inngikk pederasti i flere tilfeller i forholdet mellom petitmaitren og den store herre. Det fremgår av Madame de Mottevilles Mémoires. Madame de Motteville var hoffdame hos dronningen, og hennes nedtegnelser er av spesiell viktighet, ettersom Holberg refererer til dem i Heltindehistorier. I Mémoires fortelles det om prinsen av Condé, som var kjent for sine homofile forhold:
«His favourites, who were the greater part of the young seigneurs who had followed him in the army and now shared his grandeur as they did his glory, were called the petits-maîtres, because they belonged to one who seemed to be the master of them all; and this new title effaced that of the importants.»
«Store Herrers Forstuer» er også omtalt i «Libr. III. Epigramm. 46.», Moralske Tanker. Temaet er menneskets tragedie fra fødsel til død, og størst er tragedien etter at den unge mannen, som endelig er blitt fri fra skolemesterens ris, må ut og søke en beskytter eller velynder (patron). Når målet er «de store Herrers Forstuer», hjelper det lite med solide kunnskaper i gresk og latin; det som kreves er hykleri, underdanighet og villighet til ikke å spare seg for noen «Bassesse», nedrig eller ufin handling (ofte med betydningen selvfornedrelse). Passasjen kan tolkes slik at Holberg med bassesser sikter til den store herres pederastiske lyster som en ung sollisitant må underkaste seg. Dette har nok flere av dem som søkte patronasje hos hertugen av Orléans og prinsen av Condé, fått føling med. Holbergs oppfatning om pederasti fremgår av «Epistel 54, Tomus I»: «en skammelig og u-naturlig Elskov til unge Mands-Personer.»
Det er altså usikkert hvorvidt Holbergs påstand om hyppige møter mellom Christian og Filip – Monsieur, som han ble kalt -medfører riktighet. I «Epistel 283» omtaler avsenderen opprinnelsen til «petitmaitre», og her er kilden bevisst forkvaklet. Avsenderen forbigår opplysningen i Mémoires og skriver følgende:
«Man meener, at det kom i Brug udi Hertug Mazarins Tiid, som var en Søn af Marechal de la Meiellerage, som fik Bestalling paa at være Grand-Maitre de l’ Artiglerie. Thi man mærker, at man gav Navn af Petits Maitres til unge Hoffmænd, som vare udi Alder med samme Hertug eller Grand-Maitre, og som efterabede ham i Opførsel.»
Når Holberg skriver «Man meener» eller likelydende uttrykk, noe som ofte skjer, viker han unna ansvaret for at påstanden er korrekt. Det er da heller ikke denne. Karen Manna skriver at i Furetières utgave av Dictionnaire Universel fra 1701 står det at «petit maître» betegnet «jeunes seigneurs de la cour» i kretsen rundt kardinal Mazarin på begynnelsen av 1640-tallet; «On donna ce nom de petit-maître aux gens de qualité qui étaient du même âge que lui». Som i tilfellet med Madame de Mottevilles Mémoires er Furetières leksikonutgave et verk Holberg nevner i sine skrifter, og han omtaler det positivt. Det er svært sannsynlig at han har slått opp i Furetière. Trolig har han hentet opplysningen om at petitmaitrene var «udi Alder med samme Hertug» fra Furetières oppslag.
Det kan ikke utelukkes at Holberg har funnet en forklaring der hertug Mazarin figurerer i stedet for kardinal Mazarin; men en slik forklaring er i alle tilfeller tvilsom. Det er ingenting ved Armand Charles de La Porte de La Meilleraye (1632-1713) som minner om en petitmaitre – eller vice versa. Generalens adferd ville i dag gitt ham en psykiatrisk diagnose med paranoia som viktig del. Dette var Holberg kjent med, og han har gitt en grundig beskrivelse av hertugens selsomhet i Heltindebeskrivelser, i kapitlet om Hortensia Mazarini (Mansini), som ulykkeligvis var gift med grandmaitren. Hortensia var kardinal Mazarins yndlingsniese, og det var gjennom ekteskapet med henne Armand Charles de la Porte fikk tittelen hertug Mazarin. Holberg forteller blant annet følgende om hertugen:
«Da han engang gik, og spadserede paa sit gallerie, stak Devotion ham saaledes, at han med en Hammer i stykker slog de gamle uskatteerlige Statuer, som der for Zirath vare satte. Og, da han af Kongen ved Colbert blev adspurt om Aarsagen til saadant selsomt Foretagende, beraabte han sig paa sin Samvittighed. Kongen lod dette passere: alleene, da han nogen Tiid derefter blev vaer en Hammer, som laae paa en Trappe af Louore, sagde han: See, her ligger et Gevær, som Hertugen af Mazarin veed fortreffeligen at bruge.»
Omtalen av hertug Mazarin avsluttes som følger:
«Man kand ikke nægte, at der jo haver været adskilligt u-ordentligt udi hendes (Hortensia Mansinis) Levnet: skiønt mange undskylde hendes Opførsel mod Hertugen af Mazarin, saasom hun udi ham fik en ubeqvem Ægtefælle, thi han var en af de selsomste Herrer paa de Tider (…).»
Avsenderens påstand om at unge hoffmenn, petitmaitre, etterapet hertugens paranoide oppførsel, er ren satire.
Smak for fyrstelig eller folkelig komedie
Under oldenborgerætlingens besøk var Monsieur, som ble titulert Petit Monsieur frem til Grand Monsieur, Ludvig 13s yngre bror, Gaston, døde, den høye beskytter for Molières teatertrupp. Senere overtok kongen denne oppgaven. Dansekunsten eller balletten hadde en høy stjerne i Paris og kunne beundres i en rekke hofforestillinger, i ballettkomedier og -tragedier. Både Ludvig 14 og Filip 1 opptrådte i flere ballettroller. Samme år som kronprinsen bodde i Paris, danset kongen og hertugen i operaen Ercole Amante (med innlagt ballett). Det skjedde trolig før Christians ankomst, men det viser at både kongen og hertugen var aktive som ballettdansere; også senere på 1660-tallet deltok de i ballettopptrinn.
Avsenderen hevder at petitmaitrene desiderer i alt på skueplassen:
«som de høre og ikke høre, og som beskikkede Censores med en souveraine Myndighed at fordømme hvad som andre bifalde, og igien at bifalde hvad som andre finde ingen Behag udi.»
Uttrykkene «beskikkede Censores» og «souveraine Myndighed» hentyder til sensurinstansen under det danske enevelde, men Holberg har snudd om på den rette sammenheng. Sensorer var under eneveldet beskikket til å sørge for at ingen kritikk av kongen, som hadde suveren myndighet, slapp igjennom i publiserte skrifter. Den som vitterlig hadde suveren myndighet over det som skjedde på skueplassene i henholdsvis Paris og København, var enevoldskongen.
Avsenderen kritiserer petitmaitrene for å presse frem moderne teaterstykker til fordel for de beste som gamle folk liker; petitmaitrene må lastes for at «de Parisiske Skue-Pladse ere bragte udi den slette Tilstand, som de nu findes at være udi.» Petitmaitrene har ganske sikkert hatt meninger om teater, men deres fornemme smak har neppe avveket fra kongens; aping etter store herrer var petitmaitrens første bud. Og når kongen attpåtil danset ballett og støttet skuespillere og skribenter som Molière, Corneille og Racine, kan det herske liten tvil om hvem som var skueplassens suverene smaksdommer.
Neste, og siste, gang tobente oldenborere omtales, i «Epistel 359», er temaet den beklagelige tilstand som råder på danske skueplasser, noe som berørte Holberg i særlig grad. Selv om det ikke sies rett ut, er det liten tvil om hvem som har en stor del av skylden, nemlig oldenborgeren Frederik 5, som for øvrig var enda mer henfallen til fornøyelser enn bestefaren. Avsenderen i «Epistel 359» innleder med at «Min Herre» har meldt at han ikke fant noen smak i de franske komedier, som han så da han var i København. Avsenderen kommenterer at herren vel kan ha en god, men ingen fornem smak; ettersom «vore fornemme Herrer og Damer meest søge den Franske Comœdie». Her kan linjen trekkes til «Epistel 238» og Paris’ adelige petitmaitre, som nettopp bedømte det som skjedde på skueplassene ut fra sin fornemme smak. Konflikten står i begge tilfeller mellom det gamle folkelige eller borgerlige teater og det fornemme eller adelige teater.
Avsenderen i «Epistel 359» taler varmt for «den Danske Comœdie» og grunngir det med sin borgerlige smak og patriotisme, motsatt kritiserer han «den Franske Comœdie». Årsaken til avsenderens fortørnelse er å finne i København, der en fransk skuespillertrupp hadde etablert teater i Nørregade i 1748, med økonomisk støtte fra Frederik 5. Året før hadde de danske skuespillere, som hadde spilt i Bergs Hus, flyttet inn i Det lille Giethus, som var blitt overdratt av kongen. Det er verdt å merke seg at også på den danske «Comœdie» ble det spilt fransk «Comœdie», oversatt til dansk og avpasset de mer nøkterne hjemlige forhold for ballett-, sang- og musikkinnslagene. Avsenderen argumenterer som følger (min kursivering):
«Jeg for min Part disputerer ingen deres Smag, og derfor ikke drister mig til at decidere, om den borgerlige eller fornemme Smag er meest naturlig. Dette seer man dog, at de fleeste andre Nationer finde meest Smag udi de Skue-Spill, hvorudi forestilles de Ting, som have Overeensstemmelse med Fæderne-Skik og Sæder. Og er det af den Aarsag, at vore Middelstands Folk med større Behag, ansee vore Originaler end de Franske Oversættelser.»
Blant «vore Originaler» finner vi Holbergs komedier. Både de danske og de franske skuespillerne, òg de som arbeidet for teateretablering som Holberg, måtte forholde seg til Frederik 5, som med sin «souveraine Myndighed» også var teatrets hersker. Når vi unntar pietistkongen Christian 6, som forbød all offentlig forlystelse, hadde Holberg en høy stjerne hos oldenborgerne. Hverken Frederik 4 eller Frederik 5 oppfattet Holbergs verker som annet enn kongetro hyllest eller lutter skjemt. Men Frederik 5 tilkjennegav åpent at han satte pris på den franske komedie, og da oldenborgeren la ut på sin norgesreise i 1749, var det den franske truppen som fikk følge med for å spille i Christiania. I den anledning ble det oppført et komediehus eller teater i byen, som ble demontert etter kongebesøket og materialene bortauksjonert.
Avsenderen refererer til at min Herre lo hjertelig av «de Franske Actricers Klædedragt; han siger, at de saae ud som tobeenede Oldenborer eller som Capuciner-Munke.» Selv ler ikke avsenderen av dette, fordi han av erfarenhet kan gjette seg til følgende (min kursivering):
«at hvor underlig Dragten er, saa vil den dog inden kort Tiid blive Grande Mode saavel her som i Tydskland, og min Herre vil maaskee inden et Aar see sin egen Frue, Døttre og Kammer-Piger at forvandles til lige saadanne Oldenborer; vi maa takke GUD, at Dragten er endda ikke underligere; thi det er en udgiort Sag, at den maa antages, efterdi den er Fransk. De trange og udstivede Klæder, som foraarsage, at enhver Cavalier seer ud som Kløver-Knegt, kand tiene til Beviis paa, at alt, hvad som paafindes udi Frankrig, maa antages udi Norden (…)»
Jeg er ikke kjent med om det ble satt opp et skuespill på Den franske komedie, der skuespillerinnene stilte i et antrekk som passer til min herres beskrivelse. Komedie kunne tidligere ha betydningen skuespill i sin alminnelighet, og man ville i så fall først tenke på en fransk tragedie, som man vet inngikk i repertoaret. Avsenderens mening er vel at munkenes brune kutte med hette som ender i en spiss, kan minne om en brun oldenborre med spisse dekkvinger, riktignok to i tallet, når denne sitter på en vegg. Sammenligningen mellom «tobeenede Oldenborer» og kapusinermunker virker forsert, liksom Theodorus’ forslag om likheten mellom en «tobeenet Oldenborer» og en petitmaitre. I begge tilfeller er motsetningen mellom den gamle og den nye komedie tema.
Avsenderens engstelse for at fruer i København skal kopiere de franske aktrisenes munke-/oldenborer-kostyme, er satire. Den som bar mønsterdannende klær i teatret, var først og fremst det store stilikon oldenborgeren samt den kongelige familie; antrekkene var igjen kopiert etter det som gikk i svang ved det franske hoff. Oldenborgernes fascinasjon for fransk fornemhet kan dels forklares med unge Christians opphold i Paris, der han angivelig ble ciceronet av Ludvig 14s pyntesyke bror. Filip 1 var som nevnt beskytteren til Molière, som skapte den fornemme franske ballettkomedie sammen med komponisten Jean-Baptiste Lully.
Avsenderen går rett over fra engstelsen for oldenborer-/kapusinerdraktens innflytelse på den danske kvinnedrakten til det faktiske franske preg på den danske herredrakten:
«De trange og udstivede Klæder, som foraarsage, at enhver Cavalier seer ud som Kløver-Knegt, kand tiene til Beviis paa, at alt, hvad som paafindes udi Frankrig, maa antages udi Norden (…)»
De første til å iføre seg trange og utstivede klær etter fransk hoffmote er utvilsomt kongen – oldenborgeren – mannlige medlemmer av den kongelige familie og hoffmennene. «Cavalier» kan både bety en adelig herre og en herre som vet å te seg fornemt eller ridderlig, så moten har åpenbart hatt spredning. Holberg sikter trolig til herrefrakken som var ettersittende til midjen og utstivet eller udsvinget derfra og ned.
Satiren understrekes ved referansen til kortspill. Knekt er det laveste av billedkortene; «Cavalier» et annet ord for ridder (kortet). Omtalen av kløverknekts antrekk kan undertekstlig sikte til et mannlig teaterkostyme fra den fornemme franske komedie. Motsatt de franske aktriser som angivelig skal ha opptrådt i side munkekapper, bar de franske aktører, så fremt de deltok i ballettopptrinn, vanligvis drakt med ettersittende overdel og kort «utstivet» underdel, nær sagt et skjørt. Antrekket fremhevet kroppens bevegelse, ikke minst trinnene, og bringer tanken på ballettens ikoniske strutteskjørt. Den mannlige ballettdrakt, som er kjent gjennom bilder av flere av Ludvig 14s kostymer, kan sies å ha likhet med drakten til kløverknekt, som ofte bærer en kort kjortel eller kjol. Denne skråner i flere tilfeller markant ut, er «utstivet» fra midjen og ned, noe som kan skyldes spillkortets stilistiske fremstilling. Kanskje figuren opprinnelig er skåret i tre, det vil si at det er blitt anvendt tresnitt i kortproduksjonen.
Det er sannsynlig at kostymer av tilsvarende snitt som Ludvig 14s, men neppe så kostbare, er blitt benyttet under ballettoppsetninger/-innslag i Danmark, både ved hoffet og byens teatre. Avsenderens frykt for at fransk mote, så underlig den enn er, skal spre seg fra skueplassene til Danmark og resten av Norden, kan derfor sies å ha en viss berettigelse. Tenk om de fruene i København skulle se ut som tobente oldenborer i brune hettekapper og mennene som ballettdansere i strutteskjørt!
Hoffmoten, om ikke akkurat ballettdrakten, har spredd seg til rike borgere i København, som har hatt anledning til å se kongefamilien. Det var hovedsakelig to steder københavnerne kunne studere kongefamilien og deres alamodiske antrekk, i audiensgemakket eller teateret. Det var svært populært blant publikum når teateret fikk kongelig besøk, og det fortelles at da Frederik 5 oppholdt seg i Christiania, var det folk som utelukkende oppsøkte komedien for å få et glimt av kongens illustre antrekk.
Parykkmoten er et illustrerende eksempel på spredningsmønsteret. Ludvig 13 led av sykdomsrelatert håravfall og begynte med parykk for å skjule dette. Ludvig 14 fortsatte å bruke parykk liksom faren, og hoffet fulgte etter. Moten spredde seg raskt til monarker og hoff i andre europeiske land, siden til rike borgere og videre nedover på samfunnsstigen. Forutsetningen for en motes spredning er at trendsetterne er synlige, og teatret er et klassisk sted for å se og bli sett.
Avsenderen i «Epistel 283» hevder at petitmaitrene bryster seg av «Vanskabninger, som af Zirater og Prydelser.» Christian 5 hadde pukkel, omstendighetene er ukjent. Det kan spekuleres på om det ville vært nedtegnet i de historiske kilder, så fremt det var en medfødt misdannelse. Det som vitterlig er kjent, er at Christian tidlig fikk ryttertrening, og at han var en dristig rytter som også mestret kunstridning. En nærliggende tanke er at han flere ganger må ha falt fra hesteryggen, noe som kan ha ført til en ryggskade, for eksempel før han var ferdig utvokst. I så fall kan Rytterkongen, som han ble kalt, ha båret vanskapningen som et sirat, et tegn på ryttermot.
I «Epistel 283» og «Epistel 359» finnes en undertekstlig referanse til oldenborgeren Christian 5, som i sin grønne ungdom lot seg blende av Solkongens prakt og fransk fornemhet, som han siden prøvde å overføre til Danmark. Den lille konge etterapet den store. Dette hadde alvorlige økonomiske konsekvenser for lille Danmark, der man også søkte å innføre merkantilisme etter fransk forbilde. Her skal det skytes inn at før århundret var til ende, ble Solkongens etterkommer, Ludvig 16, og Marie Antoinette, som veltet seg i luksus mens folket sultet, giljotinert i Paris.
Danskenes stadig voksende behov for langreist luksus som kaffe, te, silkestoffer og andre finere tekstiler, bekymret Holberg, moderasjonens talsmann. Hjemmeproduksjon av varer som «allene tiene til vellyst», som silke, kniplinger og skilderier, var heller ingen løsning. Hvor skulle Danmark, så fattig på naturressurser, ta penger fra for å betale for en fornem savoir-vivre? Den norske eksport av jern, trevirke, tran etc. kunne umulig balansere det danske begjær etter fransk eller annen fremmed luksus.
Ansvaret for at danskene havnet i luksusfellen, legger Holberg i siste instans på Frederik 3 og Sofie Amalie, som lot sin unge sønn tilbringe et år i Paris fylt av lutter fornøyelse, hvoretter han vendte hjem som en dansk petitmaitre – eller tobenet oldenborer. Skjønt den viktigste pådriver for kronprinsens pariseropphold var nok den festglade dronningen, som hadde stor innflytelse over sin tungsindige ektemann. Sofie Amalie (1628-1685) er kjent som den mest sløsete og praktglade av de danske dronninger. Til tross for Danmarksrikets fattigdom fikk Sofie Amalie, som var preget av fransk ånd, sydd kostbare kjoler i Paris, ansatt franske musikere, en fransk dansemester og danserinne. Under storslåtte fester på slottet opptrådte dronningen selv med sine barn i ballettoppsetninger. Oldenborgeren Christian 5 hadde høyst sannsynlig selv deltatt i fornemme spektakler, da han ankom den franske hovedstad og Solkongens teatrale hoff.
