Minneord over en av Nordens største samtidsdramatikere

Publisert 27. april 2020 av

Per Olov Enquist gikk bort lørdag 25. april i år. Han ble 85 år gammel. 

Per Olov Enquist var en svensk forfatter og dramatiker som sjarmerte teaterpublikum i både Norge og Sverige, samt lesere og filmkritikere over hele Europa. Hans verker har blitt karakterisert som pessimistiske, og ofte omhandler de spørsmål om sannhet og de tvetydige linjene mellom fakta og fiksjon. Den nordiske teater- og filmscenen er i dyp sorg over hans bortgang. Og med god grunn. 

Et internasjonalt multitalent 

Enquist var ikke bare et nasjonalt fenomen. En av hans mest anerkjente beskjeftigelser er film-manuskriptene til Hamsun (1996) som vant Danmarks eldste filmpris, Bodil-statuetten, og Heltefortellingen, Pelle Erobreren (1987), som fikk en Oscar for beste fremmedspråklige film. I mellomtiden skrev han tjue-tre bøker; De fleste er historiske verker som krever utallige dypdykk inn i journaler og arkiver. 

– Enquist satt seg også inn i livet til den omfangsrike dikteren, August Strindberg, og da hovedsakelig gjennom å lese hans brev, skriver Aftur S. Nerdrum. Foto: August Strindberg (1900) av ukjent fotograf. Kilde: Wikimedia Commons.  

Stjal fra en mektig historieforteller

Det sies at hvis man skal nå høyder i sitt kreative arbeid, er det til hjelp å fordype seg i livet til avdøde forbilder. Dette var Enquist ekspert på. Ikke bare var Hamsun en karakter som oppmuntret Enquists kreative flid og var med på å gjøre ham til den dramatikeren vi kjenner idag. Enquist satt seg også inn i livet til den omfangsrike dikteren, August Strindberg, og da hovedsakelig gjennom å lese hans brev. 

I 1975, etter å ha samlet seg opp en god del kilder og studert Strindbergs følelsesladde rapporter til nære venner, bestemte han seg for å sette opp et teaterstykke basert på hva han hadde funnet. Tribadernas natt het det, og skildret en spesifikk episode i forfatterens liv, da han inngikk et ekteskap på nyttårsaften, 1877, med den finske skuespillerinnen, Siri Von Essen. Dramaet bunner i et grunnleggende tema som lå nært knyttet Strindbergs hjerte, nemlig: Hvem er den sterkeste? Mannen, kvinnen – eller tribaden? Stykket traff publikums hjerter, og ble Enquists store debut på scenen.

Senere ble Enquist så revet med av Strindbergs problematiske følelsesregister, at han attpåtil skrev en biografi om mannen, med navnet: August Strindberg: Ett liv (1984). Romanen ble forløperen til den svenske mini-serien (under samme navn) som kom ut kort etter i 1985. 

– Enquist inviterer publikum til å utvide perspektivet sitt og tenke utenfor boksen, skriver Aftur S. Nerdrum. Foto: Per Olov Enquist på Cologne, Tyskland, 22 April 2009 av ukjent fotograf. Kilde: Wikimedia Commons.

Fikk publikum til å tenke utenfor boksen 

En sanselig epiker har gått bort, men hans verker settes opp til stor hyllest. Den 9. september i år, har Oslo Nye Teater planlagt å sette opp et av hans mest beryktede teaterstykker, Den 25 Timen (2004) – ( I lodjurets timme på svensk) – et psykologisk utfordrende drama om en gutt på en lukket anstalt, som stiller spørsmålene: Hva er egentlig et menneske, og, finnes det en Gud? Dramaet viser også til myten om at gaupen (ljodur) har 25 timer i sitt døgn; den siste timen i en metafysisk verden utenfor menneskets begrepsapparat.

Med denne innfallsvinkelen inviterer Enquist publikum til å utvide perspektivet sitt og tenke utenfor boksen. Hvis tid bare er menneskeskapt, bør vi bry oss noe særlig om det? Kan vi gjøre tiden til vår egen? 

Lever fortsatt i oss 

En fellesnevner hos mange kreative sjeler som blir husket etter sin bortgang, er at de har vært skapere av tidløse fabler i sin levetid. Enquist er intet unntak. Med sin brennende lidenskap for historiske hendelser, klassisk scenedrama og menneskerelasjoner, er det nærmest garantert at hans manuskripter vil fortsette å farge den nordiske scenen i kommende generasjoner. Legemet er sunket i jorden, men sjelen – i form av hans verker – lever fortsatt i oss. 

Eggedal, dalen mellom fjellkammene, har inspirert flere motiver i Theodor
Når man går fra Dødskafeen kan man ikke forvente å
Selv et sinn likt det skarpeste samuraisverd kan bli sløvt