Hva sier ordene?

Publisert 29. juli 2019 av

Ordene taler. Men man må lære seg å lytte til dem. For å lytte til et ord, er vi nødt til å se hvordan ordet er satt sammen og hvordan det fungerer.

Oppigjennom historien har det vært spredte forsøk på å forklare ord – et av våre tidligste og mest berømte forsøk er i Hesiods dikterverker – men luft under vingene fikk etymologien, læren om ordenes opphav, først virkelig da moderne lingvistikk begynte å oppdage lover for hvordan lyder, altså uttale, endret seg over tid. Da ble det mulig å «regne» seg bakover i ordenes historie. Dette gjør det mulig for oss å undersøke ord som er beslektet langt tilbake, som igjen kan gi oss et bedre innblikk i hva et ord betyr og hva vi sier når vi bruker dem. 

Fra «verden» til «viril»

På den måten har man etter hvert funnet ut at ord som ikke ligner på hverandre overhodet, faktisk er beslektet. Et eksempel er at de to tilsynelatende forskjellige ordene verden og viril henger sammen. Det ene ordet ver-i verden er av et norrønt ord for mann, verr, som vi ser er ganske likt det latinske ordet for mann, vir. Verden betydde opphavlig mannsalder, og da er det kanskje ikke lenger så overraskende. 

Noen ganger er det ganske lett å se hva som er tanken bak et ord, som i overgang. Den bokstavelige betydningen er å gå over en elv eller lignende, mens den overførte betydningen handler om at man går over i en annen tilstand enn den tidligere, som i setningen «det var en vanskelig overgang» eller «overgangen fra lykke til ulykke». Tilstander et annet eksempel, som er satt sammen av det å stå og preposisjonen til, og forandre,som rett og slett betyr å gjøre annerledes.

Escarpe du Nord

Dessverre er det ikke alltid så lett å skjønne hva et ord sier. Især har vi eksempler fra folkeetymologien (typisk er det snakk om lokale forsøk på å få ord eller navn til å gi mening) på at navn kan være vanskelige å tyde. Skarpsno, et sted i Oslo, skal være en forvanskning av fransk Escarpe du Nord, en forvandling som vanskelig lar seg forstå. Resultat av en mer forståelig forvandling er Kampen, som vi kanskje kan tro har med det å kjempe å gjøre eller med kampsom i kampestein, men som faktisk kommer av fransk campement, eller altså militærleir. Når det kommer til stedsnavn, er det som regel den lokale uttalen som sier oss mest om hva stedsnavnet kan bety og komme av, men siden uttale ofte rettes etter stavemåte, kan det etter hvert bli umulig å finne ut hva som var et stedsnavns opprinnelige betydning.


Og det er heller ikke så lett når vi møter ord som ikke er fra hjemlige trakter, men som er hentet inn fra det store utland. For om du ikke før har tenkt på hva lånordet eksistere opprinnelig betød, så var det å tre eller stige frem, av det latinske verbet exsistō. Tilsvarende er problem fra det greske substantivet problema, altså noe som er kastet frem, og som derfor ble brukt om naturfenomener som f.eks. en odde eller et nes, siden man kanskje kan se for seg at landjorden slynger ut en arm, slik at et nes blir noe som er kastet frem.

Modernisert rettskrivning til forvirring

Men også mer hjemlige ord kan gi oss problemer. La oss så forsøke å se på hva som skjuler seg i verbet innbille. Hva betyr denne mystiske -bille? Det har ingenting med insektet å gjøre, men kommer nettopp fra -bilde. D-en forsvant da vi «moderniserte» (modernisere betyr å gjøre nyere, og i vår tid tas det gjerne for gitt at nytt er bra) rettskrivningen vår, denne bokstaven som pekte tilbake på det tyske ordet einbilden, som betyr å forestille seg noe. – Og kanskje kan vi tenke oss at å stille seg noe fore også vil si å stå foran det, eller altså å forstå det. Tysk bilden er også å finne andre steder, som i det tyske ordet for dannelses- eller oppvekstroman, Bildungsroman, og vi kan kanskje tenke oss at å innbille seg noe, snarere enn bare det å være innbilsk, også kan være å danne seg indre bilder av noe. Og når vi ser at ordet også har gitt opphav til billig, så skjønner vi at vi har kommet oss langt vekk fra opprinnelsen.

Andre ganger kan man til sin store glede finne at ord som ligner på hverandre, også har noe med hverandre å gjøre. Slik er det med det norske å vite og det opprinnelig latinske video og det opprinnelig greske idé. Alle har de med å se å gjøre. Å vite er å ha sett, slik at man derfor vet. Video er det latinske ordet for jeg ser, og idé  betød opprinnelig en synlig form, men brukes i dag om ting vi har i tankene og som derfor er nokså usynlige.

Er man først i gang med å undersøke ord, så kan det være vanskelig å trekke en strek – alle ord kan gjøres til gjenstand for slike undersøkelser om hva ordene kommer av og hva de har betydd i fortiden. Noen slike streker kommer av seg selv: For et moderne språk som norsk, er det ofte tilstrekkelig å henvise til at problem  kommer fra gresk, men for antikke språk som gammelgresk, møter man ofte korte bemerkninger som «ukjent herkomst». Til syvende og sist gir neppe etymologien oss svar på hvordan ord eller språk først oppstod, men vi kan likevel lære mye.

Ingen «fonetiker på sin hals»

Kanskje kan også dette være et støt mot å «fonetisere» språket vårt, altså mot forsøk på å gjøre rettskrivningen mer lydlik. Det er nemlig mer eller mindre helt vilkårlig hva som blir ansett som lydlikt og ikke. Vi har langt flere vokaler i det norske talespråket enn i det norske alfabetet, slik at i setningen «Er dette rent?» er det fire forskjellige lyder som alle representeres ved den ene bokstaven e. For meg virker det derfor ofte komisk når jeg hører om at vi må gjøre skriftspråket lettere. For gamle stavemåter som fiin og reen er faktisk nærmere talemålet, ikke lenger unna! Den doble vokalen markerer nemlig at det er en lang vokal. Og hva skulle så være enklere ved å skrive fin  eller ren, når talemålet ikke gir svar på stavemåten? For meg er det tydelig at Karen Blixen hadde rett da hun skrev at man må være «fonetiker på sin hals» for å synes slikt er fornuftig. Men det som etter min mening er verre, er at slike endringer i rettskrivningen ofte skjuler ordenes opprinnelse, så som i innbille, og kan dermed gjøre det vanskeligere å forstå ordene og hva de sier oss.

Kilder:
For norske ord har jeg benyttet: Det norske akademis ordbok (nettversjonen på NAOB.no),
for norske stedsnavn: Norsk stadnamnleksikon (nettversjonen på norskstadnamnleksikon.no),
for tysk: Kluge,
for gresk: LSJ,
for latin: Rektorordboken. 
For øvrig har jeg konsultert: Norsk etymologisk ordbok (Y. de Caprona) samt Griechisches Etymologisches Wörterbuch (H. Frisk).)

Del og lik
– La oss bygge vakkert
– Det er feil at alle nybygg må se ut
Hva sier ordene?
Ordene taler. Men man må lære seg å lytte til
Mystikk, seksualitet og forvandling
I Munchmuseets utstilling Svaneprinsessen – russisk kunst 1880 – 1910