Roseslottet er en hyllest til individets ukrenkelighet

Skrevet av Carl Korsnes | 13. juni 2020

Det er vanskelig ikke å bli emosjonelt beveget når man går gjennom en kvart kilometer med portretterte skjebner og livsøyeblikk. Skjebner vi kan takke vår frihet for og øyeblikk som utgjør vår historie. Roseslottet handler om de verdiene vi ikke skal ta for gitt – frihet, demokrati og humanisme – og presenterer dem gjennom individets øyne. 

– Roseslottet handler om alt som har formet oss som siviliserte mennesker, sier Vebjørn Sand, mens han viser rundt i det gradiose prosjektet han har skapt sammen med broren Eimund Sand.

Den klassiske kraft

Roseslottet åpner dørene 13. juni og markerer at det i år er 80 år siden Norge ble angrepet og 75 år siden frigjøringen i 1945. 

De over 140 maleriene som Vebjørn Sand har brukt over tre år på å fullføre, er en solid konstatering av kraften i det klassisk figurative formsprog. 

– Tenk alt hva folk har blødd, hva folk har lidd, for at disse verdiene skal få leve. Det var så vidt at det ikke gikk. Og nå rasler det igjen her og der. Det skulle bare mangle at man bygger et Roseslott for å løfte frem alle de ofrene som er blitt gjort, sier Vebjørn Sand. Foto: Fabian Venjar Raae. 

Roseslottet er en motsetning til dagens tørre og hvite gallerier og museer, der man skal stå og kontemplere over verkene på veggen. Her oppfordres nærmest publikum til å kjenne på maleriene. 

– Vi vil stimulere til interaktivitet, sier Eimund Sand. 

Når man vandrer på den opplyste sti, er man samtidig i kontakt med naturen og dyrelivet. Vinden rasler i løvet mens man blir oppslukt i et maleri av motstandsmenn som flykter for livet gjennom skogen. I en brøkdel av et sekund kan det oppleves som om man er med på flukten. Barrieren mellom publikum og maleri brytes ned i slike omgivelser – i levende omgivelser. 

– Få maleriene ut i naturen! Ut av galleriene, sier Vebjørn Sand entusiastisk. 

Bildeserie fra Roseslottet:

Roseslottet
Roseslottet
Roseslottet
Roseslottet
Roseslottet
Roseslottet
Roseslottet
Roseslottet
Roseslottet
previous arrow
next arrow

– Det skulle bare mangle

Dagen før åpning, males og pusses det fortsatt her og der i slottet, men Sand-brødrene virker ikke stresset. En sann håndverker setter gjerne sin ære i det å finpusse på sitt produkt helt frem til siste slutt.

Roseslottet er 75 meter i diameter, og spiralveien man går på er formet som en galakse. Den har fått navnet «Melkeveien», og skal lyses opp hver kveld. Portrettserien av tidsvitner er det første som møter publikum i parken, der man passerer gjennom over 40 portretter av overlevende fra krigen. 

– Dagen før åpning, males og pusses det fortsatt her og der i slottet, men Sand-brødrene virker ikke stresset. En sann håndverker setter gjerne sin ære i det å finpusse på sitt produkt helt frem til siste slutt, skriver Carl Korsnes om Roseslottet. Foto: Fabian Venjar Raae.

– Jeg har brukt de siste tre årene på å skaffe meg mange nye venner i 100-årsalderen, sier Vebjørn Sand. 

Historiene til overlevende krigsfanger, motstandsfolk og holocaust-overlevende har vært sterk kost, forteller Vebjørn, og understreker at det å formidle deres skjebne og historie er noe av det mest meningsfulle ved hele prosjektet. 

– Tenk alt hva folk har blødd, hva folk har lidd, for at disse verdiene skal få leve. Det var så vidt at det ikke gikk. Og nå rasler det igjen her og der. Det skulle bare mangle at man bygger et Roseslott for å løfte frem alle de ofrene som er blitt gjort, sier Sand. 

– Det skulle virkelig bare mangle, understreker han.

Vebjørn Sand innrømmer at prosjektet har vært det han kaller «en årelang boksekamp». Å sette skape realitet ut av et så stort prosjekt krever både krefter og tålmodighet.

– Da jeg arbeidet med å portrettere tidsvitnene, merket jeg hvor begeistret de var for at vi skulle gjøre dette. Samarbeidet med tidsvitnene har vært en stor motivasjon for meg, og når man har lovet en holocaust-overlevende at dette skal bli en virkelighet, må man hente frem krefter man trodde man ikke hadde, forteller han.

– Når man har lovet en holocaust-overlevende at Roseslottet skal bli en virkelighet, må man hente frem krefter man trodde man ikke hadde, forteller Vebjørn Sand. Foto: Fabian Venjar Raae.

Scener fra en verden i krig

Videre går publikum gjennom rundt hundre monumentalmalerier som representerer scener fra andre verdenskrig. Kjente scener. Glemte scener. 

Kong Haakons flukt over grensen er kjent for de fleste. Ikke alle kjenner til historien om tyskerguttene (unggutter som stod i med tyske soldater). Vebjørn Sands malerier forsøker å dekke alle sider av historien, og han henter inspirasjon fra flere av fortidens mestere, blant dem Ilya Repin og Käthe Kollwitz, for å kunne portrettere lidelse, desperasjon og angst.

– Jeg har hentet inspirasjon fra nærmest hele kulturhistorien for å kunne lage disse maleriene, konstaterer Sand. 

Roseslottet forteller to overordnede historier, forteller brødrene Sand. Den ene er historien om okkupasjonstiden, den andre er om de verdiene som ble satt ut av kraft. 

– De to største forbrytelsene universelt sett, er hva som fant sted under holocaust og, på norsk jord, hva krigsfangene måtte gjennomleve. De ble sett på som undermennesker. Det er en uutålelig krenkelse av individet, slår Vebjørn Sand fast.

Vebjørn Sands maleri «Blodveien» forteller om joguslaviske slavearbeidere på Bjørnefjell i Nordland. Faren holder sin døde sønnen, som ble skutt da han forsøkte å hjelpe faren sin som falt. Motivet er tydelig inspirert av Ilja Repins maleri «Ivan den grusomme og hans sønn Ivan». Foto: Fabian Venjar Raae.

Ingenting overlatt til tilfeldighetene

Dette slottet i skogen er innholdsrikt og historiene som fortelles er mange. En russisk kuppel belagt med bladgull står som et monument over den grusomme historien til russiske krigsfanger i nord. 

På avstand er det mest iøyenfallende ved Roseslottet de fem gigantiske gullseilene. Seilene er satt sammen av Eimund Sand, og er i gull fordi de representerer varige verdier. Hvert seil representerer henholdsvis den maritime motstandskampen (formet som et båtseil), kampene i nord (i form av symboler for Nord-Norge), kongens nei (formet som «Kongebjørken»), hjemmefrontens kamper (i form av et grantre), samt det frie ord og den illegale presse (formet som en fjærpenn). 

Til slutt ender man opp i sentrum av «galaksen», der man finner en stjerne som representerer fremtiden. Stjernen er kringsatt av malerier av frigjøringen og en tavle med menneskerettighetene.

Vebjørn Sand forteller at han håper Roseslottet gir publikum en unik opplevelse som fester seg til minnet.

– Sterke kulturopplevelser kan forandre et menneskes liv – det kan åpne opp, stimulere og være med på å løfte en opp som menneske.

Roseslottet er innholdsrikt og historiene som fortelles der er mange. En russisk kuppel belagt med bladgull representerer den grusomme historien til russiske krigsfanger i nord, skriver Carl Korsnes. Foto: Fabian Venjar Raae.

Et alter over byen

De mange inntrykkene fra Sands malerier forsterkes i samspill med tonene til komponisten Martin Romberg, som er musikalsk leder ved Roseslottet. Hans toner kan alltid høres i bakgrunnen mens man går på Roseslottets stier. 

Musikken til Romberg spilles fra høyttalere som er plassert i over tyve amforaer, keramikkvaser, rundt omkring i anlegget. Musikken spiller i samklang med en kvinnestemme som leser opp nyoversettelser av greske sitater som representerer vestens humanistiske arv. 

– Amforaene er satt sammen av knuste potteskår fordi de pleide å bruke potteskår til stemmesedler i antikkens Hellas. Gjennom hele parken kan man høre lyden fra den gamle bystaten, sier Eimund Sand. 

Som et alter over byen, er Roseslottet plassert på toppen av Frognerseterplatået, med et breidablikk ut over hovedstaden og fjorden. Scenen ved de fem gullseilene, utgjør således det som må være en av Norges spektakulære utendørsscener. Romberg står for arrangeringen av de musikalske konsertene og kulturarrangementene som skal settes opp i Roseslottet gjennom hele året. 

Romberg har komponert flere stykker for Roseslottet, og ett av dem er «Roseslåtten», som urfremføres for de heldige fremmøtte av Ragnhild Hemsing.

På avstand er det mest iøyenfallende ved Roseslottet de fem gigantiske gullseilene. Hvert seil representerer henholdsvis den maritime motstandskampen (formet som et båtseil), kampene i nord (i form av symboler for Nord-Norge), kongens nei (formet som «Kongebjørken»), hjemmefrontens kamper (i form av et grantre), samt det frie ord og den illegale presse (formet som en fjærpenn). Foto: Fabian Venjar Raae.

En styrking av vårt mentale immunforsvar

Etter omvisningen, som tar to gode timer, setter Vebjørn Sand seg ned med Roseslottets egen eplenektar i hånden. 

– Jeg vil publikum skal oppleve noe de aldri har opplevd før, sier han og forteller om hvordan stimuleringen av flere sanser får de abstrakte ideene frihet og demokrati til å gå gjennom hele mennesket, ved at man kan kjenne, smake, se, høre og lukte ideene.

Når Vebjørn Sand skal fortelle barn om Roseslottet, pleier han å si: «Vi bygger et gullslott i skogen, som skjuler det største av alt: friheten». 

– Det unike ved den vestlige kultur er først og fremst at vi løfter opp individets ukrenkelighet, sier Vebjørn Sand. Foto: Fabian Venjar Raae.

– Det var dét vi mistet under okkupasjonen. Det er en egentlige gullbeholdningen vår: demokratiet vårt, rettsstaten vår, humanismen, og respekten for det ukrenkelige individet. Den tanken der, den individforståelsen, er en skatt. Hvis man skal leve i et demokrati, må man ha en demokratisk dannelse. Man må ønske demokrati, sier han ettertrykkelig. 

Vebjørn forteller om hvordan Roseflottet skal være et sted hvor man på en helt ny måte kan lære om de grunnleggende verdiene som har formet oss som frie mennesker. 

– Dette er verdier som igjen er under press. De totalitære kreftene dukker opp oftere enn vi tror. Det som kjennetegner dem er at de undertrykker det frie individet – det skal kontrolleres, undertrykkes eller tilintetgjøres. Det unike ved den vestlige kultur er først og fremst at vi løfter opp individets ukrenkelighet, sier han og avslutter:

– Derfor er det helt vesentlig at vi vet hva våre verdier er, og styrker vårt mentale immunforsvar, slik at vi kjenner igjen totalitære krefter uansett forkledning.

Aktmodellen og bohemen Maurice Budini er et selverklært åndsmenneske, men åndssnobberi er det verste han ...
De filosofiske inspirasjonskildene til den franske revolusjon er velkjente: Montesquieu foreslo i Lovenes ånd (1748) ...
Sensualitet står sentralt i verkene til den norske malerinnen Kaja Norum. Hun mener det er ...