– Det er feminint å være lur | Tilsvar til Aftur Nerdrums 8. mars-innlegg

Skrevet av | 23. mars 2024

På kvinnedagen den 8. mars i år ble det publisert et innlegg på Sivilisasjonen.no: «Kvinnekampen bør handle om å dyrke det feminine», ført i pennen av Aftur Nerdrum.

Det er lett å være enig med Nerdrum i mye av det hun skriver. Kvinner har mye å vinne på å gi hverandre oppmuntring og støtte. Uansett livssituasjon fyller kvinner mange synlige og usynlige sko, og kvinner er nettopp den gruppen som har de beste forutsetninger for å anerkjenne andre kvinners fenomenale innsats. Det er likeledes en viktig påminnelse at kvinner ikke bør anse sine kvinnelige kvaliteter som underlegne.

På samme tid oppmuntrer Nerdrums tekst til refleksjon og debatt. I denne teksten skal jeg ta opp noen av de temaene som Nerdrum reiser, og komme med noen bemerkninger og betraktninger til Nerdrums perspektiver. Rett ut sagt: som kvinnelig medlem av Sivilisasjonens redaksjon kan jeg ikke tillate meg å la innlegget stå uimotsagt.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Kvinnen – Den fødte lege, jurist, politiker og diplomat

«Kvinnekampen er mer komplisert enn det media fremstiller den som», skriver Nerdrum innledningsvis. Det er mye mulig at media både forenkler, fordreier og polariserer debatten, men jeg sitter likefullt igjen med et inntrykk av at kvinnekampen er mer komplisert enn det Nerdrum fremstiller den som.

Hva kvinnekamp er og bør være, finnes det mange svar på. Svaret forandrer seg med tidene, og alt etter hvor i verden spørsmålet besvares fra. Kampen for stemmerett, arverett og tilgang til høyere utdannelse, er ikke lenger en del av kvinnekampen i vår del av verden. Det betyr ikke at vi som samfunn skal slå fast at vi har kommet i mål. Krav om lik lønn for likt arbeid består. Det samme gjelder krav om mer forskning på kvinnehelse, større tilpasning av arbeidslivet til kvinnens og småbarnsfamiliens behov, og ikke minst et søkelys på jevnere fordeling av makt og ressurser. Et nyere aspekt, som jeg personlig synes burde være en sentral del av likestillingsdebatten, er hvordan algoritmer og kunstig intelligens ikke alltid reflekterer det faktum at minst halvparten av befolkningen er kvinner.

Jeg oppfatter Nerdrum dithen at for «feministene», derimot, er den ideelle kvinnen en person med mannlige egenskaper, samt mannlig bekledning og frisyre. Og at kvinnen, idet hun krever tilgang til de samme arenaene som mannen, og gjennom sin adferd der, indirekte kommuniserer at mannen er det sterkeste og viktigste kjønnet med de mest beundringsverdige attributtene. Nerdrum synes videre å hevde at «besettelse av et fag, mestring, konkurranse, ambisjon og prestasjon» er testosterondrevne egenskaper. Nerdrum til dels oppfordrer kvinnen til å ta avstand fra disse besettelsene ved å dyrke det feminine, som etter hennes definisjon er å etterstrebe en mer passiv og hjemlig karakter. Det ligger mellom linjene at Nerdrum er av den oppfatning at kvinnen, fra naturens side, er fundamentalt annerledes enn mannen hva gjelder det meste, og at hun burde anerkjenne denne ulikheten snarere enn å søke lykken utenfor hjemmet.

Til det første kan man stille seg det smått filosofiske spørsmålet om ikke det er mannen som til alle tider har etterlignet kvinnen. Kvinnen kan, i motsetning til mannen, føde barn; skape et nytt menneske ut av sin egen kropp. Ettersom mannen ikke har denne muligheten, skaper han i den ytre verden, ved å bygge hus, bedrifter, byer og nasjoner. Man kan således vri om på det hele, og si at det å skape og utvikle i første omgang er et kvinnelig kjennetegn som mannen har etterlignet.

Sett i et slikt perspektiv, kunne kvinner utøve sine kvinnelige begavelser som omsorg, brobygging og samhandling i langt større skala idet de entret samfunns- og yrkeslivet. I den velkjente talen til Selma Lagerlöf, holdt på stemmerettskonferansen i Stockholm i 1911, påpeker hun nettopp dette. Kvinner har til alle tider vist seg å være briljante til å finne løsninger og til å skape vekst, trygghet og stabilitet uavhengig av økonomiske og sosiale forhold. Lagerlöf stilte dermed det betimelige spørsmålet om hvorfor kvinnen, med slik en merittliste, ikke skulle få delta på den politiske arena hvor det var et udekket behov for«kvinnelig» kvaliteter idet det skulle bygges et godt og velfungerende «folkhem».

Kniplinger til besvær

Påstanden om at kvinner generelt er og bør være mer «passive» av natur, stiller jeg meg likeledes undrende til. Ser vi oss tilbake i historien, er det lite passivitet å finne hos våre formødre. Min oldemor kan brukes som illustrasjon. Gjertrud Ryum, født i 1889, nøyaktig hundre år før min egen ankomst, var gårdsbestyrer og mor til 10 barn (hvorav åtte overlevde tenårene). Hennes mann, min oldefar, arbeidet på jernbanen, mens hun var «hjemmeværende husmor»; alene i månedsvis med seks døtre og fire sønner, hesten, kyrne, geitene, grisene, sauene, hønene, potetene, kornet, , sylting,  ystingen, såing, hesjing, høybæring, slakting, liming, salting, røyking, hermetisering, kinning, lamming, kjeing, kalving, paring, ruing, samt  en rekke andre uhorvelig tunge arbeidsoppgaver med navn dagens mennesker ikke har noe forhold til. Noe paibaking og passivitet ble det ikke tid til. Hadde noen bedt henne om å plassere en fjær i hatten, hadde vedkommende trolig fått en overhaling med en «grov og hård hånd» som han eller hun sjeldent ville glemt.

Stillesitting, broderi og småkaker var sysler en relativt liten privilegert klasse kunne tillate sine kvinner å bedrive dagene med. Spørsmålet er hva som hendte med disse passive «privilegerte» kvinnene? For å sette det på spissen, de ble «hysteriske», også kjent som sterkt psykisk ubalanserte, av å være forvist til kniplinger, makroner og smårollinger dag ut og dag inn. I motsetning til arbeidernes og primærnæringens kjerringer som hadde nok å henge fingrene i, og som tok avgjørende del i familiens samlede økonomiske verdiskaping, hadde overklassens fruer tid og anledning til å påpeke at de befant seg i et bur uten rom for hverken fysisk, mental eller åndelig utvikling. Det var dem, de passive, som langt på vei igangsatte hele kvinnekampen.

Kvinnens verdi – Tanketom og ung

Nerdrum spør leseren det retoriske spørsmålet om vi kjenner til kvinner over 40 som tenker at de ikke har falt i verdi på grunn av sin alder. Nerdrum besvarer spørsmålet på leserens vegne; vi vet ikke om en slik kvinne. Det er vanskelig å være tankeleser, men kvinner som Kristin Skogen Lund, Ida Wolden Bache, Sylvi Listhaug, Toril Marie Øie, Anne Sofie Bjørkholt og Kristin Bråthen later ikke å dele denne oppfatningen. Heller ikke kvinner i min egen krets synes å inneha et selvbilde om at de har falt i verdi fordi de har passert 40, 50 eller 70 år. Derimot kjenner jeg en rekke kvinner som utstråler tilfredshet og ro med det faktum at alderen har båret dem frukter som erfaring og frihet. Hvorvidt noen menn måtte tenke at de har gjennomgått et verdifall, lar de seg ikke affisere av.

Jeg oppfatter at det finnes et snev av kritikk i Nerdrums beskrivelse av kvinner som ønsker seg opp og frem; kvinner med ambisjoner og ben i nesen. Den type kvinne blir, særlig dersom håret er kort, ansett som en som utelukkende etterligner mannen – en som indirekte innrømmer at mannens vesen og verden er mer verdt.

Til det kan man bemerke at vi, som observatører fra utsiden, vet lite om hvordan kvinner som opptrer i offentligheten, fremstår bak lukkede dører når kameraet er skrudd av. Naturligvis tar mange kvinner på seg en annen hatt, eller «maske» som Nerdrum omtaler det som, når de drar på arbeid, oppdrag eller opptrer på fjernsyn enn den de har på privaten. Det samme må antas å gjelde for menn. Jeg velger å tro at mannlige bedriftsledere og politikere som regel snakker og ter seg på annet vis når de besøker sine gamle foreldre eller tar et kaldt glass i leveggen med naboen, enn det de gjør i embets medfør. 

For det andre har jeg vanskelig for å akseptere at kvinner som evner å konsentrere seg om, og prestere i, et fag, og som ikke lar seg distrahere av sosiale forhold som sladder og rykter, gjør dette fordi de bevisst eller ubevisst forsøker å etterstrebe en mannlig standard. Jeg tror snarere at kvinner som er anerkjente forskere, næringslivstopper, banksjefer, dommere, politikere, eller hva det måtte være, velger å dedikere tid og krefter til sin gjerning fordi de har  indre driv og giv. De kjenner på de samme drivkreftene og sensasjonene som menn i tilsvarende posisjoner; gleden ved å prestere og bli bedre, fryden ved å lære og se sammenhenger, takknemligheten over å kunne være med å bidra og forme sitt felt, samt tilfredsstillelse fra å være et kompetent og kapabelt menneske i stadig utvikling. Det er, etter min mening, ikke særlig kvinnelig å la seg vippe av pinnen av bagateller.

Det er riktignok til tider noen som påstår at kvinner med ambisjoner og høy utdannelse har vanskelig for å finne seg en make; at det er uattraktivt å være en intellektuell og ærgjerrig kvinne. At noen menn lar seg fornedre av skarpskodde og driftige kvinner er mye mulig, men de har ikke hindret de ovennevnte kvinnene i å inngå i langvarige ekteskap og fra å bli mødre. Heller ikke den ytterst konkurransedrevne og målbevisste Therese Johaug later til å lide under sine personlige kvaliteter i så måte, lykkelig nygift som hun er.

En fjær i hatten, og en nedstøvet bunad

Nerdrum oppfordrer, slik jeg oppfatter henne, kvinner til å dyrke sin egen femininitet ved å pynte seg med fjær og lange kjoler, og ved å ty til sysler som baking.

Det er overhodet intet galt med hverken skjørter, fjær eller kokkelering, og det er kun velkomment at kvinner blir påminnet å nyte og dyrke sin egen femininitet. Jeg stiller meg imidlertid undrende til påstanden om at kjoler og bakverk er en indikator på hvor feminin en kvinne er, definert av Nerdrum som en tålmodig og omtenksom person. Noen av de mest omsorgsfulle og empatiske kvinnene jeg kjenner til, har ikke hatt en eneste fjær eller blondekant i sitt garderobeskap, knapt nok en støvete bunad. De er derimot målrettede karrierekvinner som har flust av kjennetegnene Nerdrum omtaler som «testosterondrevne». Disse kvinnene har, tross høy status og god inntjeningsevne, og tross manglende øreklips og neglelakk, vist seg fullt kapable til å vise både nestekjærlighet og vidsyn, samt evnen til å oppfostre omgjengelige og ressurssterke barn. Noen av dem ville imidlertid aldri drømt om å bruke sin dyrebare tid på å lage hjemmelaget marengs.

Hva som er feminint, vil jeg påstå at langt på vei er kulturelt og historisk betinget; langt hår, skjørt- og kjolelignende plagg er i noen kulturer like så vanlig å finne hos menn som hos kvinner. Som mye annet, forandrer moten for menn og kvinner seg med tiden. En gang, og det er ikke særlig lenge siden, var det husbondens jobb å se til hesten – hestehold var mannfolkarbeid. I dag forbindes hest og stall med unge jenter og vestkantfruer. Drar vi lenger tilbake i tid, var fargerike klær forbeholdt overklassens menn. I dag kan det være utfordrende for en mann å sprite opp garderoben med friske farger og lystige mønstre, da klesforretninger som selger herreklær domineres av plagg i sort, blått og grått. Ikke mye likestilling der.

Ser man hen til omsetningen i bransjer som i all hovedsak retter seg mot et kvinnelig publikum, ser man at påstanden om at kvinner ikke unner seg pynt og egenpleie, ikke står i stil med bunnlinjen. Kles-, kosmetikk- og skjønnhetspleieforretninger går som det griner, og det uavhengig av nivået på utlånsrenten. Vi ser en fenomenal økning i pengebruken hva gjelder skjønnhetspleie, hvor økningen langt på vei trolig kan forklares med at kvinner har fått mer egentjente penger mellom hendene og ikke lenger må be sin kjære «Thorvald» om lommerusk. Ingenting tyder på at kvinner er uvillig til å bruke både ressurser og tid på seg selv. Fjær var forøvrig det siste hotte på catwalken i 2019, men som alt annet, kommer og går også fjærene.

Balansedame – Det er feminint å være lur

Nerdrum definerer en sterk kvinne som en som lar seg forsørge av en mann, dersom hun ønsker det, og hun hevder at det er modig å få barn i ung alder.

Det å la seg underholde av en mann og få barn tidlig, kan selvfølgelig være et svært modig valg, særlig sett hen til at en kvinne som velger slik, går mot trenden av idag. 

Det må imidlertid innvendes at hva som er et modig valg og hva som er en sterk kvinne, kommer an på konteksten i den enkeltes liv. Noen kvinner våger ikke å være hjemme med sine nærmest nyfødte barn, i frykt for å gå glipp av karrieremuligheter. Andre kvinner tør ikke å vende tilbake til arbeidslivet etter endt permisjon i frykt for at de ikke har det som skal til for å lykkes. Noen tar det ridderlige valget å kombinere et tøft karriereløp med en rekke barnefødsler, mens andre er frilynte og frihetssøkende og står imot det sosiale fødepresset. Atter andre drister seg ikke til få barn, da de anser sannsynligheten for revnet underliv, global oppvarming eller en ny verdenskrig som altfor høy til at de våger å sette barn til denne verden. Valgmulighetene og avveiningene er uendelige.

Det er enkelt å være enig i at det ikke er særlig fruktbart dersom «feministene skamlegger» de kvinnene som velger å få barn i ung alder, eller de som lar seg forsørge av en mann. Kvinnefrigjøringen og samfunnet generelt, burde ha kommet så langt at den enkeltes livsvalg burde være opp til den enkelte, uten at det skal skape forargelse og negative reaksjoner. Jeg tror imidlertid ikke hensikten til «feministene» generelt sett er å rakke ned på andres valg, men snarere å oppfordre kvinnen til å være selvstendig, nå når hun først har fått anledning.

Som advokat som til daglig bistår folk gjennom skilsmisser, har jeg forståelse for hvorfor den eldre garde blant feministene advarer unge kvinner mot å la seg forsørge, særlig av en ektemann eller partner. Til dét har jeg sett nok av fortvilte kvinner i alle aldre som vet hverken inn eller ut hva gjelder egen økonomi. Det er fremdeles påfallende mange kvinner som ikke kan besvare enkle spørsmål om hvor mye de har i boliglån, hva Skodaen i sin tid kostet, eller hvilket månedlig beløp de trenger dersom de for fremtiden skal stå på egne ben. Noen av disse kvinnene skiller seg fra menn med alminnelig økonomi, og sitter igjen med nærmest intet, andre overtar millioner på skiftet. Erfaringer viser imidlertid at ikke engang et åttesifret beløp gir varig økonomisk trygghet, har man gjennom lang tid ikke hatt noen befatning med anliggender som økonomi og slikt. Manglende inntjeningsevne og lite kunnskap om sparing og pensjon, holder dermed fremdeles oppsiktsvekkende mange norske kvinner i ulykkelige og lite givende ekteskap, som gir henne lite plass til å blomstre som kvinne.

Våre liv er komplekse og intrikate, og det finnes ingen fasit, og ingen skal dømmes for de livsvalgene de tar. Enhver kvinne som tar sitt individuelle valg, er en sterk kvinne. Som medsøster vil jeg imidlertid oppfordre alle de som vurderer å la seg økonomisk underholde av en mann: Ta de grepene du kan for å sikre deg selv mot livets mange krumspring, grin deg til særeie på dine egne oppsparte midler, spar rubbel og bit av pengene du har i verdipapirer, edle metaller eller hva enn som appellerer, og la din mann punge ut for barnetøy og blondekanter. Det har til alle tider vært et kvinnelig kjennetegn å være lur! 

Og når kvinner først begynner å investere, viser tallene at kvinner er bedre langtidsinvestorer enn menn, de har is i magen og lar seg ikke affisere av sladder og rykter i finanspressen. Nerdrum har et poeng, det er typisk feminint å være passiv – i alle fall når det kommer til investeringsstrategi i kapitalmarkedene.

Nylig besøkte Sivilisasjonens ansvarlige redaktør Carl Korsnes Doc TV. Sammen med programleder Hanne Hermann drøfter ...
- Ingen ting har «hatt si ti’» av det som har varig verdi, seier Knut ...
Som en levende tradisjon i Europa har den klassiske musikken de siste hundre årene livnært ...