Foran en utstillingsvegg, finnes det tre typer mennesker. Den første som gir tomme komplimenter til bildet, den andre som kjøper det i all taushet og den siste som i sin besettelse fort kan ende opp med å stjele det.
Hva veier tyngst?
Tyveriet av Leonardos Mona Lisa i 1911 gav tross alt maleriet den berømmelsen det har i dag. I norsk sammenheng fikk Munchs Skrik et internasjonalt løft da det ble stjålet i 2004.
Odd Nerdrums Pike med rødt hår prydet forsiden på Verdens Gang ti år senere, efter å ha blitt gjenfunnet med tyvens tale på baksiden av lerretet.
Men hendelsen som fant sted for en uke siden er litt spesiell. For tredje gang på litt over tredve år har noen klart å rappe med seg Frans Hals’ maleri av to lattermilde gutter med en ølkanne fra 1626. Hendelsen fant sted ved det lille museet Hofje Van Aerden i Nederland.
Alarmen i bygget hadde gått av efter at tyvene brøt seg inn bakdøren, men da politiet endelig kom til åstedet, var maleriet forsvunnet og ingen har siden sett noe til det.
Det kommer automatisk en mystisk aura over et maleri når man får vite at det er blitt stjålet. Plutselig har man en bakenforliggende historie man kan underholde seg og sine med når man betrakter verket — så fremt det kommer til sin rett igjen.
Og det kan godt hende at Hals’ maleri får en opphøyet status, skulle det dukke opp om et år eller to, som gjerne er tilfellet.
Dette er ikke et spesielt fremragende bilde, så man må anta at det siste tyveriet er blitt begått rett og slett fordi verket er blitt stjålet før. Men at Hals har lavet mer tungtveiende malerier, som gruppeportrettet av regentinnene, har liten betydning.
En interessant historie rundt bildet (ikke på bildet) er av største viktighet, da objektive kriterier for hva som er godt og dårlig, spiller forvitret liten rolle i den moderne verden.
Den kjente malerityven Pål Enger skrøt for eksempel i et intervju at hans handling førte til at Munchs Skrik gikk fra å henge i en krok i kjelleren til å få en sentral plass i hovedsalen på Nasjonalgalleriet.
Ja, tyver blir også blendet av forskjellige auraer, som for eksempel prislappen, utøverens bakgrunn, eller sosietetens dom over verket.
Allikevel er det ikke til komme bort fra at tyven ikke alltid er oppdatert på markedet. Dessuten medfører det større risiko å stjele bilder med kjente motiver. Derfor ender tyven gjerne opp med å velge sitt ransoffer med hjertet.
