Scruton efterlater seg et modernistisk skjønnhetsbegrep

Publisert 16. januar 2020 av

Mange hyller ham som den viktigste konservative tenker i nyere tid: 12. januar døde den britiske filosofen Roger Scruton efter å ha viet sitt liv til konserveringens tjeneste. Den bestemmelsen tok han alt efter å ha bevitnet studentrevolusjonen i Frankrike i 1968. Han nektet å ta del i rivningen av fortidens institusjoner og monumenter. De gode forfedres byggestener måtte bevares.

Å tilbe aske er allikevel ikke en geskjeft man kommer langt med. Scruton må berømmes for sin innsats for å fremme bygging av klassisk arkitektur, hvilket Poundbury er et godt eksempel på.

Han har skrevet flere titalls bøker, og derav en god del om estetikk. Særlig er han kjent for dokumentaren «Why Beauty Matters», hvor han lar seg omgi av klassisk arkitektur samtidig som han kritiserer flate betongbygg og konseptkunstens overtak i kulturlivet. 

Men dette er et stykke film som også viser Scrutons filosofiske svakheter. Det blir for mye negativ reklame rettet mot auksjonshaiene og samtidig som intet reelt alternativ til modernismen presenteres. Attpåtil er det mer enn én ting som skurrer i Scrutons estetikk når han gjør rede for sitt filosofiske standpunkt. Ikke bare predikerer han Immanuel Kants idé om det skjønne i seg selv og rene, interesseløse smaksdommer, men han fremmer også den poesifiendtlige Platon og dennes visjon om en høyere, uhåndgribelig skjønnhet. Begge disse filosofer kan regnes som forfedre til dagens modernistiske estetikk, som har resultert i de samme flate betongbygg Scruton kritiserer. 

«Min rolle som filosof er å forstå, ikke endre situasjonen», svarte Scruton en gang på kitsch-maleren Jan-Ove Tuvs spørsmål om hvordan situasjonen for de klassiske håndverksdisipliner kunne forbedres. Med utgangspunkt i de to filosofer som kanskje har gjort mest skade på den vestlige sivilisasjonen, kan det virke som at Scruton ikke en gang har fått skikkelig oversikt over sitt eget fagområde, ei heller de estetiske verdier som har påvirket verdens gang.

For et par år siden spurte jeg Scruton om Aristoteles’ Poetikk (viktig byggesten for Renessansen) kunne brukes som en del av løsningen på dagens kvelende situasjon for kulturlivet. Han svarte meg med å spørre: «Men Aristoteles er vel ingen skjønnhetens filosof?»

Og han kan ha rett i dette, for det viser seg gjennom hans forklaringer at det skjønnhetsbegrep han operer med stammer fra 1700-tallet og har lite til felles med de klassiske verdier.

Spørsmålet er da: er det de såkalt tradisjonelle som har misforstått Scruton, eller er det Scruton som har misforstått dem?

Maleri- og skulpturparken Roseslottet skulle etter planen åpnes den 8.
Kjære mann, Hvis du forventer at kvinner faller for muskler
- Jeg har alltid vært fascinert av mennesker som ikke